Dette er en historie som jeg på flere måter og flere ganger har delt på sosiale medier gjennom bloggen min. Historien er delvis min, og delvis noen andres.

Historien er om om en ung lærer ved navn Nora som for mange år siden begynte som klasseforstander for en klasse 6B. En klasse som hun allerede kjente godt, siden hun ofte hadde vikariert i klassen året før.

Da hun sto foran dem første skoledag etter sommerferien, sa hun noe som ikke var helt sant. Hun sa at det var godt å se dem igjen, at hun gledet seg til å være kontaktlærer, og at hun var like begeistret for hver og en av dem. Det siste var en usannhet – det måtte være en usannhet – for midt i klasserommet satt han med et likegyldig drag over ansiktet. Daniel.

Nora hadde fulgt med på Daniel året før, og lagt merke til at han ikke fungerte særlig bra sammen med de andre barna. Enten holdt han seg for seg selv, eller så var han sint og aggressiv mot dem. Klærne hans var ofte skitne og hygienen var dårlig. Han kunne også være frekk og utagerende mot lærerne.

Daniel var for Nora så usmakelig at hun nesten fant glede i å irettesette han mer enn nødvendig, gå over leksene hans med rødpennen og poengtere alle hans feil. Han ga jo en stor F i skolearbeide, derfor følte hun for å være ekstra hard!

Så var tiden inne for å gå gjennom tidligere notater om alle elevene i klassen sin. Foreldremøter skulle foretas, og hun måtte forberede seg. Nora var egentlig en god lærer og følte dette var nødvendig for å se hva tidligere lærere hadde skrevet om hennes nåværende elever og deres utvikling. Det var når hun leste Daniels journal hennes liv som lærer og menneske forandret seg.

Da Daniel gikk i første klasse hadde læreren skrevet: «Daniel er en kvikk gutt og smilet sitter løst og alltid blid. Han er nøye med skolearbeidet sitt og oppfører seg alltid pent. Det er en glede å ha Daniel i klassen».

I andre klasse hadde læreren skrevet: «Daniel er flink på skolen og godt likt av klassekameratene, men han virker preget av foreldrenes skilsmisse og jeg lurer på om han har det vanskelig hjemme».

Daniels lærer i tredje klasse skrev: «Morens forsvinning har vært svært tøft for Daniel. Han gjør sitt beste, men leksene blir ikke fulgt opp hjemme og faren viser liten interesse i å støtte opp om skolearbeidet. Dersom dette ikke blir tatt tak i, er jeg bekymret for at han vil få problemer på skolen».

I fjerde klasse hadde læreren skrevet: «Daniel er en innadvent elev, en einstøing, og det er vanskelig å få han interessert i skolearbeid eller sosiale aktiviteter. Han har få venner, kan være aggresiv mot de andre barna, og har også en tendens til å sovne i timene».

I femte klasse hadde læreren skrevet kun få ord: «Eleven viser ingen interesse for skole, aktiviteter, medelever eller lærere». Vedlagt var også et uåpnet brev adressert til skolen, ved klasseforstander. Nora leste og fikk vite at Daniels mor var død, faren var narkoman og Daniel under barnevernet.

Etter å ha lest ferdig papirene ble Nora overveldet av følelser. Full av skam for de tanker hun selv hadde hatt og den manglende interesse og oppfølgning Daniel hadde opplevd, ikke bare i hjemmet, fra familien – men også fra sine lærere og skolen.

Nora var en veldig godt likt lærer og klassestyrer. Dagen for juleavslutningen fikk hun pent innpakkede gaver fra hele sin klasse. Bare små oppmerksomheter, men de var lekkert pakket i gavepapir med flotte bånd. Det var tydelig at elever og foreldre satte pris på henne. Men så var det Daniel da. Han kom også med en gave, men han hadde ikke tatt seg flid med innpakningen. Det var bare en liten bærepose som var teipet igjen.

Nora følte det ukomfortabelt og kleint å skulle åpne den foran klassen når hun så alle de pene innpakningene. Noen av elevene begynte å fnise og le da hun tok ut en halvtom liten parfymeflaske, og et armbånd av juggel som manglet mange av stenene. Men hun dempet latteren ved å takke Daniel for det vakre armbåndet som hun straks tok på seg. Så hadde hun en liten dråpe parfyme på håndleddet sitt.

Etter avslutningen, ble Daniel værende litt i klasserommet når de andre var gått. Før han selv forlot sa han: «Vet du, i dag luktet du akkurat sånn som mamma pleide å gjøre! God jul, Nora».

Da han hadde forlatt klasserommet la hun hodet i hendene og gråt.

Etter juleferien var over kom Nora tilbake i klasserommet. Hun var samme læreren og samme mennesket, men likevel forandret. Hun skulle ikke bare lære fra seg lengre, hun skulle undervise!

Hun la særlig vekt på å hjelpe Daniel. Når hun begynte å vise interesse for han, virket det som om engasjementet hans våknet til liv igjen. Jo mer oppmerksomhet og oppmuntring hun ga han, desto raskere så hun framgang. Det gjaldt både faglig og sosialt. Da skoleåret var over hadde Daniel allerede blitt en av hennes beste elever! Og selv om det fremdeles var en usannhet at hun var like begeistret for hver og en av elevene, så skyldtes det nå at hun hadde blitt spesielt begeistret for nettopp Daniel.

Vel et år senere fikk Nora en lapp fra Daniel. Der sto det at hun var den beste læreren han noen sinne hadde hatt. Fire år etter det igjen kom det et brev. Daniel var ferdig på ungdomsskolen og begynt på videregående. Han ville igjen takke henne for at hun tok seg tid til å hjelpe han da han gikk i sjette klasse. Kortene for å si takk fortsatte å komme med jevne mellomrom i årene etter dette, og Nora begynte å skrive kort tilbake.

Etter noen år mottok hun et brev hvor det sto at Daniel hadde forelsket seg og skulle gifte seg. Daniel som da hadde mistet begge sine foreldre lurte på om Nora kunne tenke seg å komme i bryllupet og ta plassen hvor brudgommens mor skulle ha sittet. Nora kunne ikke si nei, og var dypt beveget.

I bryllupet hadde hun på seg armbåndet hun hadde fått av Daniel til jul så mange år tidligere. Hun hadde også sørget for å bruke den parfymen som hun visste at Daniels mor hadde brukt da han var gutt og moren enda levde.

Da Daniel hadde tatt imot Nora i bryllupet hadde han gitt henne en varm lang klem og hvisket i øret hennes: «Jeg er deg evig takknemlig for at du trodde på meg, for at du strakte ut en hånd da jeg trengte den. Takk for at du fikk meg til å føle meg verdt din oppmerksomhet og dine anstrengelser. Jeg vet ikke hva jeg ville vært uten deg.»

Gråtkvalt fikk hun forklart denne flotte kjekke mannen at det var hun som skulle takke: «Det var du Daniel som viste meg at jeg kunne bety noe. Jeg vet ikke hva slags lærer eller menneske jeg ville ha vært om det ikke var for deg!»

Mennesker er mer enn øyet kan se. Som foreldre, nabo, medelev, familie, lærer, venn – ta aldri de du har rundt deg for gitt. Husk å se hverandre, støtt hverandre og gi kjærlighet. Er du oppriktig og mener hva du sier og gjør, kan det å bare ønske noen en god dag, gi dem nettopp det!!

Ha en fin kveld alle dere som leser ❤

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#kjærlighet #omtanke #nestekjærlighet #vennskap #oppmerksomhet #glede #sorg #frustrasjon #ensomhet #lengsel #sinne #følelser #lykke #jatillivet

Basert på «Three Letters from Teddy»