I dag har jeg vært på mitt første møte med DPS. Jeg har møtt «teamet» som skal jobbe med meg. Der jobbes tverrfaglig, og jeg hadde i dag en times samtale med en psykiater som da er den personen jeg skal forholde meg til og ha ukentlige samtaler med fra 12. april.

Det føltes ukomfortabelt å komme inn der. Bygningen er «kald», både utvendig og innvendig. Mest innvendig. Lange ganger, like dører. Lukket. Fikk rett og slett en «institusjonsfølelse».

Psykiateren min var/er veldig ung. Men var som en «grå mus». Vasket halvlangt hår som ikke var ordnet på noen måte. Det bare hang der. Hun hadde på seg en ullete genser med en slags lys brun jordfarge. Grått skjørt som gikk nedenfor knærne. Når jeg tenker på det nå så minnet hun meg i klærne om en australsk barnehjemsansatt i en film «The Delinquents» der handlingen var på 50-tallet. Men det første jeg tenkte var at den dama trenger sikkert å komme seg ut litt, ta seg en fest.

Anyways.. hun virket hyggelig. Men det sluttet ikke være ukomfortabelt. En del standard spørsmål ble stilt. Det som gjør det så ukomfortabelt er at dette er et fremmed menneske en er nødt til å åpne seg for for å kunne oppnå resultater og faktisk få hjelp. En må tvinge seg til å fortelle. Det er grusomt, for det er ikke meg å bare fortelle. Man «ripper» opp i vonde minner. Traumaer. For det er jo det det handler om. Og det er jo samtidig hendelser en helst skulle glemt, fortrengt og kastet i elva. Fokuset ligger jo ikke på det som har vært godt i livet. Og plutselig føler en at hele livet bare er fælt. Det gode forsvinner i det vonde. For alt handler jo bare om det vonde. Det vonde som har skapt problemene som er.

Mine reaksjoner, og hvorfor jeg har gjort de tingene jeg har gjort her i livet, vært som jeg har vært, er resultater av hva jeg har opplevd. Jeg er mer enn klar over det, men jeg kan ikke endre noe. Jeg er et resultat av mitt eget liv, et resultatet av ikke å bare å ha følt meg misforstått og alene, men faktisk vært misforstått og alene.

Siste året har dette vært meget intenst, og jeg hadde ikke taklet det uten noen få enkeltpersoner som bare varmer hjertet mitt når det har begynt å «ise seg til».

Også jentene mine da!

Året har handlet så mye om alt dette vonde. Om hendelser i barndommen og ungdomstid. Relasjoner jeg har til familie, bekjente, folk jeg møter, folk jeg omgås. Og ikke omgås. Møter med autoriteter og det offentlige. Terapeuter, politi, advokater. Virkelighetens mareritt.

Jeg føler at jeg nå må kjempe for å ta vare på gode barn- og ungdomsminner. Skrive ned i dagbok eller her i bloggen om da mamma tok vare på julen for meg. Jeg var bare noen få år og hadde ligget på sykehuset noen måneder. Over julen. Et par måneder inn på nyåret kom jeg hjem. Der sto et «brunt» juletre med få barnåler igjen på. Og et par pakker under. Jeg husker pakken med den orange bitetingen i som laget lyd. Jeg synes det er et søtt minne.

Eller minnene om min mormor og meg. Jeg brukte være på besøk hos henne. Satt på fanget hennes og så hørte vi på musikk. Kassetter med Dolly Parton og Kenny Rogers.

Slike ting..

Det er mye som ligger vondt og tungt i meg. Min forrige psykiater sendte en epikrise til min lege, NAV, advokat og så videre at jeg «har etablert en psykisk sårbarhetsfaktor, den virker ikke formildende på konsekvensen av traumene, men heller forsterkende».

Link: Sårbarhetsfaktorer.

Jeg er en god lytter. Jeg ønsker å være en som er tilstede for mine venner. Men for å kunne oppnå gode vennskap må der være tillit.

Jeg reagerer for eksempel meget sterkt på å ikke bli trodd, eller ikke bli hørt. Det viser mangel på tillit.

Jeg har en del «sterke» personligheter rundt meg. Når jeg skriver «sterke» så mener jeg at de prater, de vil og skal høres. Personer man deler noe fra hjertet ditt til, og i stedet for å lytte, ta til seg og prøve vise noen form for omsorg, forståelse eller medmenneskelighet, så skifter de tema. Dem selv.

At alt skal handle om hva dem mener og føler, også i situasjoner som handler om meg. At dem vet bedre enn meg om hva jeg for eksempel har opplevd eller gått gjennom. Det kan fort bli for meget for meg.

Slike mennesker har jeg nå skjønt at jeg må velge bort. Jeg kan ikke ha dem i livet mitt.

Noen har løyet på meg og snuppen min og beskyldt oss for å stjele. Noe jeg reagerer MEGET STERKT på, og tar VELDIG AVSTAND fra. Det i seg selv er utrolig sårende. Og det er enda mer sårende at venner og bekjente er venner med de som står bak. Utrolig sårende!

Ei jeg kjenner har over tid motsagt meg i disse anklagene og laget sin egen virkelighet av hendelsene, og dermed trigget meg gang på gang med å stemple meg som løgner.

Link: Ho!!!

I går fikk jeg nok og sa klart ifra at jeg ønsker henne ikke i livet mitt mer. Stay away!!

Og vet dere hva. Helt uventet. Det føltes godt!

Det kan være at jeg reagerer på en litt annen måte enn det kanskje folk uten traumer gjør. Det er slik at mennesker med traumer er mer sårbar og vil da automatisk reagere litt annerledes, sterkere, eller mer dramatisk.

Sorry folks, men slik er det! Take it or leave it! But don’t play with it!!!

Det er uhyre viktig for meg at jeg kan stole på mennesker rundt meg. Jeg er hundre prosent ærlig, det er det viktigste for meg. Jeg er inkluderende. Jeg gir av meg selv, jeg holder alltid ord og avtaler. Driver ikke med løgn, bryter avtaler, eller leker med folk.

Når jeg opplever andre som opptrer på den måten. Lyver, bryter avtaler og leker med folk så «trigges» jeg. Da har vedkommende ikke vist noen forståelse for hvem jeg er som menneske eller venn. Vedkommende har i mine øyne ikke noen respekt, bryr seg ikke, og leker med andre folks liv og følelser. Det kan få meg til å reagere voldsomt og jeg kan miste kontroll. Det kan være meget farlig!

Jeg er veldig sosial. Jeg skulle ønske jeg var mindre sosial. Snuppen min og jeg søker hele tiden etter gode relasjoner med andre mennesker. Han er også en inkluderende person. Vi er begge gjestfrie og har et åpent hjem. Da er det intenst og ekstremt hvor tøft/vondt det er å bli kjent med falske mennesker. Når en reagerer som jeg gjør.

Dette er én av mange ting jeg jobber med nå. Jeg er under utredning for å få satt eventuell diagnose(r), og deretter kunne få «verktøy» til å kunne takle situasjoner som har med psykisk sårbarhetsfaktorer å gjøre. Som har med angst å gjøre. Panikkangst, ensomhet og depresjon.

Altså sterke reaksjoner.

I dag har jeg fått «hjemmelekse» også. CIP og SCL-90-R.

48 spørsmål som forteller hvem jeg er (cip).

Eksempel: «Det er vanskelig for meg å komme overens med mine slektninger», «det er vanskelig for meg å vise andre mennesker at jeg er glad i dem», «det er vanskelig for meg å stole på andre mennesker», «det er vanskelig for meg å føle nærhet til andre», «jeg er mistenksom ovenfor andre», «jeg forteller for mye om personlige ting til andre».

Her skal jeg krysse av 0-4 (ikke i det hele tatt, litt, moderat, ganske mye, veldig) på flest mulig spørsmål. Flere av spørsmålene kommer an på hvilken situasjon, relasjon osv, så da kan jeg ikke svare 0-4. Da må jeg begrunne det i samtale.

Så er det 90 spørsmål som beskriver hvordan jeg har det nå (scl-90–r): «I løpet av de siste 7 dager, hvor mye har du vært plaget av:»

-hodepine

-tap av seksuell lyst og interesse

-tanker om å ta ditt eget liv

-skjelvinger

-føler deg nedtrykt

-føler deg ensom

-pustebesvær eller problemer med å få luft

-har tanker som ikke er dine

-angst eller panikkanfall

Det er svært forstyrrende, personlig, privat og intimt å svare på, og gå gjennom. Men kanskje noen greier å «skru meg riktig sammen en dag»??

Jeg kjører på, jeg har ingenting å tape!

Jeg var ganske «forstyrret» når jeg gikk fra DPS i dag. Jeg glemte at jeg skulle på behandling etterpå. Irriterende, eneste dagen i denne uken der var åpning, og jeg trenger egentlig 2-3 behandlinger i uken..

Nå blir det tre dager i uken med terapi. Tre terapeuter. En dag på malekurs med psykiatrisk sykepleier tilstede. En dag i uken i samtale hos «min» faste terapeut. Og nå blir det i tillegg en dag i uken i samtale hos terapeut i DPS.

Dette i tillegg til 2-3 behandlinger i uka, diverse forhør eller avhør eller hva det heter, legebesøk, samtaler med spesialister, operasjoner, møter med advokat…

Jeg er veldig åpen om alt dette. Ikke for sympati, det trenger jeg ikke. På dager som i dag vet jeg hvor utrolig sterk jeg er. Jeg har har jo faktisk gått gjennom alt som er årsaken til alt dette, årsaken til alle møtene, behandlingene, terapisamtalene og så videre.

Det er ingen som trenger «å gå på tærne» rundt meg heller.

Jeg er åpen om dette fordi det er terapeutisk i seg selv, og jeg er åpen om dette for at folk i det minste skal vite, evt. prøve forstå hvem jeg er og hvorfor jeg er som jeg er.

Men det må sies, det er faen ikke mange som bryr seg!

Hvorfor er det slik?

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#dps #psykiater #terapeut #psykolog #lege #spesialist #trauma #traumabehandling #utredning #angst #terapi #angstmestring #panikkangst #autoriteter #nav #detoffentlige #staten #barndom #ungdom #oppvekst #minner #sårbarhetsfaktorer #trigger #triggere #sosialt #depresjon #reaksjoner #respekt #forståelse