Jeg ble noe skuffet, litt lei meg, da jeg så at en medblogger jeg alltid har hatt god tone med, har meldt seg ut av bloggruppen min «Bunny – rett fra levra!» på facebook. Selvsagt har jeg lagt merke til at det er lenge siden det har vært noen kommentarer eller reaksjoner fra den kanten, men det har jeg ikke tenkt noe videre over, det bruker gjerne være litt sånn at noen er veldig av eller på i perioder. Av forskjellige årsaker.

Når noen melder seg inn i gruppa tenker jeg jo at vedkommende har lest noe dem liker og har lyst å følge med. Samtidig så vet jeg jo at ingen kan like alt jeg deler, og jeg tenker jo også at voksne mennesker er inneforstått med det. Ingen kan like alt, ingen er enige om alt. Ihvertfall har jeg aldri i hele mitt liv opplevd å møte noen som er enige om alt.

En annen grunn til at noen melder seg inn i gruppa, er fordi man har god tone, og de har lyst å støtte bloggen av vennskapelige årsaker. Det synes jeg er veldig hyggelig.

Annonsørinnhold

GAVETIPS: 100 kule gaver han kommer til å elske

Her om dagen ble homofili og homohets tema. Og som alltid når dette blir tema så melder noen seg ut. Jeg vet at når venner poster noe som har med regnbueflagg og homofile å gjøre på sin facebook, så er det alltid noen som sletter seg fra vennelistene deres. Her om dagen da homofili ble tema, slettet fire stykker seg fra gruppen min. Og dét synes jeg er helt greit, for jeg ønsker egentlig ikke denslags type ignorante mennesker hverken i livet mitt eller i noen gruppe jeg drifter i sosiale media. Når folk er så dumme at de har problemer med denslags, så kan de bare seile sin egen sjø, hvis jeg kan bestemme. De forlot i stillhet, helt greit.

Men når noen en har god tone med, et slags vennskapelig forhold, uten et ord, uten forklaring eller noe, distanserer seg fra meg, om det er på blogg, sosiale media eller i det virkelige liv, så synes jeg jo det er trist. Det er jo fordi vedkommende da på en måte sier at jeg ikke har støtte derfra lengre. Og det er jo noe med at folk utgir seg å være vennlig, en slags venn, men så viser de at de ikke er det likevel.

På facebook har jeg ubesvarte venneforespørsler fra ganske mange bloggere. Jeg har aldri møtt disse menneskene, så det er ikke noe personlig mot dem at jeg ikke svarer. Det er noen hundre ubesvarte venneforespørsler fra lesere og andre som også står ubesvart. Facebook har en venneliste, i min venneliste der er det kun venner, folk jeg skravler og har kontakt med. Jeg legger ikke til folk som allikevel aldri tar kontakt. Som sagt, kun venner. Folk jeg aldri har møtt er ikke venner, i beste tilfelle er man hyggelige bekjente. Jeg må i det minste ha møtt vedkommende!! Ser ikke hensikten med å legge til noen som plutselig er borte noen uker etter, fordi de har funnet ut at vi ikke har samme ståsted i en sak eller sånt noe. Kun venner i vennelisten min på facebook. Jeg er ikke en av dem som legger til alt mulig og ikke vet hvem halvparten er. Det er bare tull og tøys slik jeg ser det.

Men gruppen til bloggen, der kan enhver melde seg inn og ut. Av hvilken grunn de måtte velge, enten fordi de liker bloggen og har lyst å følge den, eller om det er for å støtte meg som blogger fordi vi er bekjente eller venner. Noen få bloggere er i gruppen, mens langt flere har sendt venneforespørsler. Hvorfor skjønner jeg ikke, ihvertfall ikke når msn ikke har kontakt. Det hadde vel vært mer naturlig å følge gruppa? Det er jo bloggen som er årsaken til at dere vet hvem jeg er? Anyways, når folk melder seg ut av gruppen, og jeg ikke har en relasjon til dem, da er det greit de forlater, om gruppa ikke stod til forventningene. Men når bekjente, venner eller sådan gjør det, i stillhet, så synes jeg ikke det er like greit. Hva er problemet liksom?

Likte du ikke at det kommer varsler fra gruppa når noe postes der? Eller ble det litt overveldende å se at faktisk veldig mange støtter mine tanker, meninger og utsagn om hva som skjer i samfunnet? Ble det til eksempel vondt i følelsene å se at mange ønsker deportere kriminelle innvandrere eller forby islam i Norge? Ble det litt rart at det ikke er som på blogg.no der flere medbloggere påberoper seg å være de gode samtidig som de kaller en, slike som meg, for rasist, nazist og soper når en ytrer seg om samfunnsaktuelle tema? Ble det for sterkt at noen engasjerer seg i brutaliteten og virkeligheten i samfunnet, istedet for å late som livet bare er egen sykdom og tur i skogen? Vende det blinde øyet til.

Vel, jeg kan ikke vite hva greia er når de det gjelder ikke sier noe. Personlig mener jeg at jeg har en fin gruppe med seriøst innhold som angår oss alle. Uansett hvor syk jeg måtte være, hvor innsnevret og begrenset livet kunne blitt, så foretrekker jeg å bry meg om hva som skjer med mennesker rundt meg, og ikke det evige maset der det er meg, meg, meg. Min sykdom, min diagnose, og tvangstanker kanskje får jeg alzheimer, mitt fjas og tull, mine eventyr og løgner, bingo, freetex, plassering på toppliste, kopiering av hverandres konsepter og støvsugersalg. Meg, meg, meg. Jeg orker ikke være så overfladisk. Joda, jeg har mer enn nok med mitt eget, men jeg mener fremdeles at det er uansett ikke bare meg her, vi er oss, og jeg prioriterer, uten hverandre så er her ikke noe liv. Så da må man jaggu kunne stå opp for hverandre også.

Med det sagt, takk til dere som skjønner hva jeg mener nå, og dere andre, lykke til videre. Ja til livet og kjærligheten 🐰

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#blogg #bunnytrash #bunny