Man kommer aldri unna, det blir aldri slutt på at det finnes mennesker som ser på trygdede og uføre som snyltere i samfunnet. I sine bobler lever de og tror at verden er svart hvitt og mener at så lenge en trygdet uføre går seg en tur, drar på en fest, har et sosialt liv eller whatsoever så er man en snylter, en skal ikke være uføre og motta trygd og kunne gjøre slike ting. En skal ikke kunne se tilsynelatende frisk ut. Uføre skal ikke sees i samfunnet, i det øyeblikk man går opp en trapp så er man frisk. Allviterne har stilt «diagnose», du er friskmeldt, slik er det.

For noen måneder siden møtte jeg en slik person, på en sammenkomst hos ei venninne, som plutselig hardnakket uttalte at jeg ikke skulle være der fordi jeg var uføre. Er man uføre så skal man holde seg hjemme, altså for å være uføre må man være så syk at man ikke kan dra noen steder, ergo var jeg en snylter, en som har svindlet til meg status som ufør, at jeg rett og slett ikke ønsker å jobbe. Jeg hadde lurt NAV og utnyttet systemet. Jeg kunne jo fint vaske bord. Hun sa så mye rart og representerte et menneskesyn jeg syntes var helt horribelt. Vi var to uføre der, dette var ikke greit å måtte høre. Kjerringa ble hudflettet og jaget. Så til de grader ufin var hun. Det som er synd, det er ikke bare henne, det er mange som henne.

Som barn brukte jeg etter skoletid å tilby meg å sette stoler opp på pultene etter at renholder hadde vasket dem, så kunne de deretter vaske gulvene. Jeg fikk fem kroner for hvert klasserom. Første året på videregående vasket jeg ferger for å tjene noen kroner ved siden av borteboerstipend og lån. Altså all min tid utenom de årene jeg skled ut, ble rusmisbruker og havnet på kjøret, så har jeg jobbet og stått på.

Da jeg for noen år siden ble uføre så var det en tosidig følelse, det var et nederlag å måtte innse at jeg faktisk var uføre. Siste tiden i jobb var et rent helvete, det ble dokumentert at jeg var «en fare for seg selv og andre». Jeg sovnet av på jobb, i trafikken, håret mitt falt av, jeg ble skallet, utslett på hele kroppen, smerter i alle ledd. Forbud mot sertifikat. Fullstendig utmattet, ferdig finito, masse angst og deprimert.

Den andre siden av å bli erklært uføre var positiv, det å få vite hva som faktisk feiler, og slippe ha med NAV og deres tungrodde system å gjøre. Å ha med NAV å gjøre var faktisk den tyngste og verste jobben jeg har hatt. De gjorde meg rett og slett sykere. Psykiatrien neste! Så ja, det var en lettelse å bli dokumentert ufør. Men, høres dette ut som en villet situasjon? Høres dette ut som det var moro? Jeg trodde flere ganger jeg skulle dø, panikkanfall oppå det faktum at jeg fysisk faktisk ikke fikk puste. De ønsket å utføre trakeotomi på meg. Ble ikke mindre deprimert av det. Inntekten min ble betydelig, kraftig redusert, med de konsekvenser dét medfører. Høres ut som en ønskedrøm sant?

Som uføre fikk jeg hvile, det ved siden av medisiner og medisinsk utstyr så ble jeg bedre. Men jeg er kronisk syk, så jeg blir aldri bra. Det er forlengst akseptert og jeg har gått videre. Jeg har hår på hodet og ansiktshåret er ikke kritthvitt lengre. Mye rart og vondt har jeg opplevd, men å stå på badet og pusse tennene og se håret mitt falle i vasken. Da ble jeg redd altså. Jeg har ikke ord for en skremmende tid det var. Hellige kaninmåne. Så da en medblogger for ikke så lenge siden uttalte at jeg burde få meg jobb, kunne jeg ikke annet enn å tenke «fy så uvitende og dum du er».

Som sagt, jeg ble bedre. Og som uføre kan man jobbe uten å miste trygd. Jobber man over en viss grense blir det trukket av trygden. For meg er det klare begrensninger over hvor mye jeg kan jobbe, og når jeg kan jobbe. Derav kan ingen gi meg en sådan stilling. Det er ingen som utlyser sådan stilling, ikke noen som gir gevinst. Enten vil jeg tape økonomisk, eller helsemessig. En stilling som ville lønt seg har jeg aldri funnet. Så inntil en viss sum kan jeg tjene noen ytterst få kroner uten trekk. Så da tok jeg oppdrag da. Statist og smårolleoppdrag. Så fakta er at jeg sluttet aldri helt å jobbe, inntil pandemien og lockdown. Da var det over. Nå endelig kan jeg gjøre litt igjen. I dag betyr de usle små kronene mer, da situasjonen er blitt som det er blitt. Men det viktigste for meg før var dette med selvfølelse, bidra, være nyttig, det sosiale, treffe andre mennesker. Det hevet helsen psykisk og fysisk.

Nå siste tiden har jeg hatt noen merkelige møter med personer. For noen uker siden satt en sykepleier som jobbet i mottak og beklaget seg til meg, hun hadde så kjip jobb, huff og huff, fordi det ringte så mange til jobben hennes og stilte dumme spørsmål. Så hun ville ikke jobbe der mer og skulle si opp. Jeg bare hæ? Altså folk kan mistrives i jobbene sine, føle seg overbelastet, noen steder er det dårlig arbeidsmiljø, det kan være litt av hvert. Men at noen skal fortelle MEG, klage til MEG og si at de slutter i jobben sin fordi noen ringer og stiller dumme spørsmål når du svarer telefonen på legevakta eller akutten eller hvor hun nå enn jobbet. Det blir FOR dumt!! Read the room!!

Så her om dagen var det ei som jobbet i hjemmesykepleien. Hun skulle også slutte i jobben sin. Ja, det var så slitsomt og fælt. Fordi hun måtte kjøre fra bruker til bruker. Det var så vanskelig å finne veien til disse brukerne, ti forskjellige brukere, og hun måtte bruke gps. Igjen blir jeg sittende som et spørsmålstegn. Hva er det dette mennesket sitter og sier til meg? Tankene raser i hodet. Hvordan i all verden kan noen søke på en jobb i hjemmesykepleien hvis det er et problem å kjøre til og fra brukerne? Det er jo det som er jobben. Hva tenkte hun? At noen skulle komme å hente henne hjemme og kjøre henne i limo fra bruker til bruker? Hvordan fikk dette mennesket denne jobben? Og hvordan jobb gjør egentlig en slik person hjemme hos brukerne når en innehar slike holdninger? Så hun skal altså slutte i jobben sin. Whatever, men hva er greia med å fortelle MEG dette? En uføre, en som blir kalt for snylter i samfunnet fordi jeg ble alvorlig syk, en som kunne gitt SÅ mye for å kunne jobbe igjen. Jeg elsket jobben min, jeg klaget aldri på den, jobbe med barn, disse artige små uten filter som kunne fortelle meg at når de ble voksne så skulle dem bli som meg.

Folkens, dere som er friske og har jobb, vær så snill sett pris på det, vær glad for jobben deres. En dag, helt ut av det blå, kan alt snus helt på hodet, alt dere da må tåle å høre oppå det hele.. nei, vær glad for hva dere har, ikke ta det for gitt, vær så uendelig takknemlig!

Dagens budskap, takk for at dere leste 🥰

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#jobb #ufør #bunny #bunnytrash