Nå har jeg virkelig tråkka i baret igjen, og jeg har i går kveld og i dag sittet her og vært flau og skamfull over meg selv. Jeg har levd et liv der jeg har måttet oppleve noen av mine beste venner bli drept med kaldt blod, folk som har blitt dumpet i vannrør, og i et vann i en park, og en av mine aller beste kompiser ble slått ihjel med et jernrør, rullet inn i et teppe og etterlatt til døden inni en skog. Folk har skutt seg selv, hengt seg og druknet seg selv i et badekar. Jeg selv ble forsøkt druknet langt ut på havet, jeg kom meg OPP og i land på ei lita fettøy utenfor Bergen, og jaggu fikk jeg reddet med meg en tre år yngre guttunge i land også. Han ble dessverre ødelagt etter den opplevelsen, og har vært på det verste kjøret i all ettertid. Men et lite håp finnes enda, det kan være at en dag blir livet bedre for han, og at de siste dagene blir gode dager.

Dette var veien hit, jeg er her i dag. Jeg blir rett og slett flau og skamfull over at jeg siste dagene har tillatt meg bli provosert, sint og latt meg psykisk terrorisere av noen som driver og samler tropper og dikter opp ting om meg fordi jeg ikke ville leike for et år siden. Jeg sa nei den gang, fordi jeg ville ikke reise til en by jeg selv har vært på kjøret, leike med en gjeng jeg overhodet ikke kjenner, en gjeng som i dag har vist seg hvordan de kan være hvis man sier nei til å leike med dem. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle et annet sted, jeg skulle treffe venner i en annen by, treffe venner som har fått sin skjebne bestemt av en av de grusomste sykdommer jeg vet om ihvertfall, som jeg vet at siste mulighet å treffe allerede kan ha vært. Den turen ble kjempefin, min lille familie og jeg dro, og hjertet mitt holder på de minnene, alltid.

Jeg angrer ikke på at jeg så valgte å invitere til «leik» her jeg selv bor, for folk som ikke kunne dra å «leike» i en helt annen del av landet. Det er ikke alle som bare kan ta inn på hotell anytime, tilogmed i egen by, det er ikke alle som kan bare hoppe på et fly og reise hit og dit, mellom alle byer i landet her, det er ikke alle som kan dra til Tyrkia eller Spania og bo i egne leiligheter og fritt bevege seg til å gjøre akkurat som man vil. Slike folk burde verdsette mer alt dette, fremfor daglig jamre og syte om utfordringer så små, sett i det store bildet. En diagnose er ikke en unnskyldning for å stakkarsliggjøre seg, en diagnose er et verktøy, et redskap for å best mulig kunne håndtere de utfordringer en er gitt. Har man en diagnose som tillater en å leve som beskrevet overfor, da burde man verdsette det. Det finnes de som ikke kommer seg over egen dørstokk uten hjelp, langt mindre reise verden rundt som en fri fugl og oppleve nektar fra alle blomster i verden.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Jeg er flau og skamfull for at jeg glemte dette som er viktig og betyr noe. Jeg er flau for at jeg har tillat troppen og deres selvutnevnte leder å dikte opp ting om meg, herje med hodet mitt og tråkke på meg, tildekt i poesi og faenskap for at jeg ikke ville leike. Jeg er flau og skamfull for at jeg lot meg dra inn i denne leiken, for når jeg nå ser hva å leike med slike folk innebærer, og hva leiken går ut på, så er det grunn til å bli flau og skamfull for å ha deltatt.

Her har jeg da sittet og blitt sint, frustrert, provosert, trist og lei meg for noens oppdiktning og rett og slett psykotiske lek at jeg havnet i en tåke. Jeg har sittet her og lest innlegg i bloggernes verden, ei flott dame som har brukket ribbein og hatt smerter i flere uker, blitt berøvet for friheten til å gjøre det hun liker best, stige opp på topper, bevege seg og bygge sin egen psykiske helse, som igjen har påvirket andre til å komme seg ut, opp og frem. En annen dame i denne samme bloggverdenen har postet innlegg over tid, som sier meg hun ikke har det bra. Jeg kjenner symptomene, og jeg ser en depresjon, eller at hun er på vei inn i en. De som har opplevd depresjon vet hvor farlig det er. Og her har jeg sittet og lest innleggene, sendt små hjerter, men mest vært opptatt av hvordan jeg selv har det med at en tropp med selvgode egoister har prøvd å tråkke meg ned.

Det er flaut, skikkelig flaut, og jeg skammer meg. For her er en tredje dame, også i denne bloggverdenen, som blottlegger sjelen sin i en podcast hvor hun forteller om det mentale sirkuset hun har gått gjennom. Og jeg har lyttet, men likevel vært mer opptatt med disse poetene, disse dikterne og troppen, heiagjengen rundt, som ønsker å tråkke meg ned, istedet for å legge igjen noen ord til hun som blottlegger seg og så gjerne vil bidra med støtte og hjelp til andre som sliter med mentalt sirkus.

I går leste jeg blogginnlegget til Vivian, ei venninne med ALS som drifter bloggen «Mammapåhjul», lam fra halsen og ned, skriver blogg med sine øyne og er den tøffeste av alle i bloggverdenen. Diagnosen, det verktøyet hun er gitt bruker hun til å formidle faktiske utfordringer mennesker som havner i hennes situasjon kan møte. Hun gjør det ikke for seg selv, hun kjemper kampen for andre, hun vet jo sin skjebne, den er bestemt. Men likevel, her er hun, tar kampen for de etter henne.

Fy faen så skamfull jeg ble da jeg leste innlegget hennes. Der og da måtte jeg røske tak i meg selv, tenke på hvorfor JEG er her, hvorfor jeg skriver blogg. Her har jeg blitt avsporet av bloggtroppen og deres leder, inn i noe så hodeløst som å bidra til fokus og klikk på blogger fordi noen er så oppmerksomhetssyke at de flokker seg for å ødelegge folks mentale helse, for hva? Klikk på blogginnlegg som er fullstendig uviktige. Tåpelige dikt for å ramme noen.

Istedet for å kommentere «Mammapåhjul» sitt innlegg, få fokuset dit, bidra til økte algoritmer på det viktige hun skriver om, sørge for at innlegget hennes blir delt og sett av flere. Få fokus på ALS og hvordan mennesker i systemet, hvordan kommuner motarbeider og reduserer kvaliteten på livet til mennesker i hennes situasjon. Hun skriver hun er så matt at hun greier ikke bli sint en gang. Hun skriver at hun har kjent veldig på det i det siste, og kreftene er på vei til å ta slutt.

Mamma på hjuls innlegg: «Når livet blir en endeløs kamp»

Fuck it all.. dikt i vei folkens, skriv hva dere måtte ønske på blogg om meg. I dag skal jeg ut å gå, og jeg skal gå til en topp, jeg skal gjøre det for dere som ikke kan, som ikke har mulighet. Jeg skal gjøre det for mine venner der ute, og for Vibbedille som knakk ribbeina og ikke har kunnet dra på toppturene sine, Verdenivårehjerter som har hatt det tøft lenge nå og trenger en topptur, for ZoeticWorld som deler det mentale sirkuset og for Vivian aka Mammapåhjul, som med ALS aldri selv kan bestige den toppen. For dere, hjertegode flotte folk!

Og når det er gjort, så skal jeg dele bilder på bloggen, jeg skal dele innlegget til Mammapåhjul land og strand, fra fjorder og til fjells, og jeg skal skrive til Bergen kommune og etater og faen veit. Jeg skal bråke om langt viktigere ting enn med fjols som føler at dem ble frastjålet 10 minutters oppmerksomhet fordi jeg for et år siden inviterte noen bloggere i nærområdet mitt til brus og kake på Gulskogen gård!

Fuck dere som bruker blogg.no som en leikeplass, jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, jeg er ikke her for å leike. Fuck dere og diktene deres! Dere er på min shitlist! Til slutt, jeg er ikke her for å føle meg flau og skamfull, det er viktigere ting i livet!

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#blogg #bunnytrash #bunny