Ariel og Ella ❤️❤️

I desember spurte en leser om jeg kunne skrive et innlegg om jentene mine, historien deres, om hvordan de ble en del av min lille familie og så videre. Vanligvis bruker jeg ikke skrive innlegg etter ønsker, det føles ikke autentisk med hvem jeg er, og der har kommet ønsker om innlegg om de merkverdigste ting som jeg har avslått, for det er rett og slett ikke meg å skrive om slike ting.

Jentene mine skriver jeg gjerne om, men da som oftest integrert i hverdagsliv-innlegg. Egne innlegg om mops fører ofte til stygge meldinger fra folk som tror at å angripe meg stanser oppdrett av mops. Det er svært mange uintelligente mennesker der ute som ikke skjønner selv hva de ønsker oppnå med sine kommentarer. De skjønner ikke selv at de oppfører seg dårlig. Jeg kjenner rasen mops, jeg vet helserisikoer, historikk og i det hele tatt det meste om rasen. Jeg kjenner til problematikken flatsnutehunder kan være utsatt for. Men igjen, det har ingenting for seg å sende stygge meldinger til meg om min familie. Jeg avliver selvfølgelig ikke jentene mine fordi DU mener at alle mops har helseproblemer og ikke har livets rett. Jentene mine er 11 og 13 år. De skal få leve et godt liv, for det gjør dem, og det livet skal de få leve til naturen har bestemt at sjelen skal forlate kroppene deres.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Noen påberoper seg å vite at alle mops har helseplager på grunn av avl og snute, det er ikke riktig. Eldstejenta vår, Ella, som er 13 år har ingen helseproblemer, og ikke noe i veien med pusten hennes. Hadde hun hatt det ville det gitt utslag når vi er på kontroller. Fagfolk og veterinærer har samtlige bekreftet at Ella har perfekt helse, bedre helse enn gjennomsnittet. Langt over faktisk. Hun er 13 år og løper opp og ned trapper, finner på sprell og er tøffere enn de fleste. Lunger, hjerte, helt på topp!!

Ariel derimot kan slite midtsommers i varmen, i bil og sådan. Dette har blitt i de senere årene. Derfor tar vi henne ikke med på turer i sol og varme. Sniker oss ut før solen kommer over åsen, haha.. Hun er ivaretatt, tenk ikke på det, og tilbakemeldinger fra veterinærer er at hun har god helse. Så at noen som hverken er veterinær eller kjenner mine jenter uttaler seg til meg, om hva jeg vet best, vitner bare om manglende intelligens hos vedkommende. Er man aktivist for å få slutt på avl på bestemte hunderaser, så signerer man underskriftskampanjer og den slags, og tar saken til noen som kan utrette noe. Å angripe hundeeiere, det er bare mangel på hjerneceller. Og til sist, jeg har obstruktiv søvn apné syndrome, c-pap, bittskinne og nevrasteni. Jentene mine har ingen diagnoser. Skal vi snakke livets rett pga pust, så er vel jeg den som skal avlives først?! Sant!!

Ella, Ariel og meg.

Så til historien om jentene mine. For mange mange år siden… hahaha.. det var en gang.. det var vel sommeren 2005. Jeg bodde i Oslo og vanket på Bislett hos ei venninne der. Hun er skuespiller og var god venn med Knut Borge (Hvil i fred). Hun brukte å passe mopsen hans over tid, Peggy het hun (mopsen altså), og hun var kjempemorsom tøff jente! Peggy var hos min venninne hele den sommeren, og fra før hadde jeg ikke kjennskap til mops i det hele tatt, men ble utrolig fascinert og veldig «forelsket» i Peggy.

Peggy gikk ikke i bånd. Vi tuslet opp og ned Sophiesgate og Thereses gate. Alle kjente Peggy, hun gikk til butikkene og hilste på eiere og ansatte. I noen av pubene hadde hun egen stol, fast plass i baren. Folk var fra seg av begeistring for dette lille sjarmtrollet. Jeg hadde aldri sett makan. Det var nettopp på grunn av Peggy jeg bestemte meg for at en dag skal jeg ha en mops.

Nå var det ikke slik at jeg kastet meg på telefonen og begynte ringe til oppdrettere og kenneler. Sjekke Finn.no og denslags, nei nei. Jeg levde ikke et stabilt liv den gang. Jeg ble skilt i 2004 etter 7 år. Hadde bare bodd i Oslo et par måneder, nettopp blitt kjæreste med Roger (hvil i fred) og var mellom bosteder, flyttet fra Grønland til Lysaker. Jeg ville aldri tatt en liten hund inn i det livet. Jeg skulle først bo stabilt, ha stødig økonomi, råd til forsikringer og så videre. Det var ikke slik at jeg bare måtte ha en hund, men slik oppstod plutselig drømmen om en mops.

I februar 2007 ble jeg sammen med snuppen min. Etter noen år kunne jeg med hånden på hjertet si at de kravene jeg hadde iht å kunne ta en hund inn i familien var på stell. Mitt forhold til snuppen min var 100 prosent. Vi hadde absolutt null problemer i forholdet vårt, og slik er det enda. Vi hadde begge fast inntekt og en leilighet på 105 kvadrat og nabo med en dyreklinikk. Altså, alt var perfekt for en liten hund.

Jeg snakket med snuppen min, sa jeg kom til å kjøpe en mops. Han ville ikke, men det var nå ikke opp til han, men greit å ha han med på laget likevel. Så ja, han myknet til, skeptisk, og prøvde seg med å skulle innføre noen regler først.. hunden skulle ikke i sofaen, ikke ligge i sengen, blablabla og så videre.. hahaha.. jeg ler meg ihjel!!

Ella foran Jan. Jeg holder Ariel.

Jeg gjorde research på de mest anerkjente oppdretterne på rasen og kontaktet de 5 som kom best ut av det. Veldig strenge folk, ikke hvemsomhelst fikk kjøpe, skikkelig trynefaktor. En kennel svarte meg ikke engang på mine henvendelser. Ellers var det slik at det var laaaang ventetid, og i det hele tatt usikkert om man fikk kjøpe en valp. Jeg havnet på et par ventelister.

På facebook jamret og sutret jeg. «Ååååå jeg har så lyst på mops, men ventelistene er sååå laaange» masse knuste hjerter 💔💔💔 og tårer 😢😢😢. Dette fikk en barndomsvenninne av meg med seg, og hun skrev da til meg at hun var god venninne med en av de nevnte oppdretterne, og hun gikk da god for meg. Og det endret alt, for når noen som du har vært god venn med fra vi var 8 år, og enda, er god venn med oppdretteren, så kan man ikke få bedre referanse.

Oppdretteren kontaktet meg og fortalte at hun hadde ei lita mopsejente i et kull på 5, som egentlig skulle til Australia. Men hun hadde ombestemt seg, hun ville ikke sende vesle valpen så langt. Hun sendte meg papirene på valpen. Og det kunne ikke vært bedre. Stamtavlen var 100 prosent friske mops, og alle var utstillingshunder, alle premierte. På daværende tidspunkt så var altså foreldrene til denne valpen de mest/best premierte mopsene her til lands. Det var ingenting å utsette på noe, og hun oppdretteren er tidenes hyggeligste dame, kunnskapsrik, vet hva hun driver med, og mer seriøs person innen hundeverdenen finnes ikke.

Den varmeste og mest solfylte vårdagen det året i 2012 tok jeg toget inn til Oslo. En venn av oppdretteren kjørte fra Ålesund til Oslo, og hadde valpen med seg. Det var så hett den dagen, sånn uvanlig varmt, og da bilen svingte inn på parkeringsplassen utenfor Oslo S så var jeg så utrolig nervøs. Jeg tenkte at en liten mops på 8 uker måtte ha blitt helt ødelagt etter en slik lang biltur, attpåtil i den varmen. Mannen kom ut av bilen, gikk bak og åpnet bakluken på bilen. Hjertet mitt hamret, jeg svettet. Uforglemmelig var synet som møtte meg, limt fast i minnet mitt for alltid. Der var vesle Ella (Ella Madonna), kvikk og klar for å møte resten av sitt liv.

Bilen var innvendig bygd om til hunder, med lufting, kjøleelementer, helt rått! Og Ella var absolutt det nydeligste jeg hadde sett i hele mitt liv. Kikket på meg med de mest sjarmerende øyne, logret i høyt tempo med den bittelille halen sin. Ord kan ikke beskrive. Jeg fikk henne i armene mine, der og da endret mitt liv seg totalt, jeg smeltet, det var ingen vei tilbake. En av de beste dagene i hele mitt liv, og helt klart den beste avgjørelsen jeg har gjort i hele mitt liv.

Klikk her for del to: «Ella og Ariel, del 2».

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#mops #hund #ella #ariel #bunnytrash #bunny