For dere som lurer, her er vi alle friske. Fortalte i går om lille Ariel som ble syk natt til søndag og hadde kastet opp masse på morningen i går. Og at jeg selv ikke var helt i form. Det gikk seg til utover dagen i går og alle er nå i topp form. Hurra!!
I dag har jeg vært litt på farten, vært og handlet hundefór og diverse til jentene. Ordnet premier til vinnerne av utfordringen som har pågått her på bloggen de siste dagene. Handlet mat og litt sånn. Bare dette tar tid, for jeg er jo ikke så priviligert at jeg bare kan hoppe inn i en bil og svippe bortom de steder jeg har ærender å gjøre. Mye styr for å komme seg fra A til B. Trenger jo heller ikke minne om at vinteren er i anmarsj. Litt klesvask har jeg også fått unna i dag, så jeg er fornøyd.
Snuppen min har bursdag i morgen og har invitert til et lite lag her i helga. Ingen får mat for vi kjenner ikke folk som liker mat, de fleste er bare tørste når det kommer til lørdager, haha.. så da serveres Solo Super, potetgull og dipp 😜
Ellers håper jeg alle som leser er friske og raske og gleder seg over mørket og at snøen er begynt å lave ned. Jeg ser fram til stadig flere farevarsler. Det er en ting jeg finner besynderlig morsomt etter å ha flyttet fra nordnorge og hit, å se hvordan det blir helt vanvittige tilstander av litt frost og en centimeter snø 😂 Klem til alle!
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Jeg startet en liten greie her på bloggen hvor leserne ble utfordret til å sende meg Bunny-bilder på mail. Deretter postet jeg dem slik at alle som ønsket kunne stemme på det bildet som vekket mest følelser hos den enkelte, uansett om følelsene var triste, glade, positive eller negative. Det som skjedde da var at to bilder fikk like mange stemmer, og det ble en ekstra finalerunde. To bilder ble igjen i finalen og dere der ute kunne stemme igjen. Det ble en hard og tett «kamp» egentlig, men til slutt ble det en vinner som fikk noen stemmer mer enn den andre.
«Natheless» ble altså nummer 2 med dette bildet, tusen takk for at du ble med på dette, det gjorde det hele ekstra morsomt ihvertfall for min del. Flaxlodd underveis til deg!
2.plass☝🏾
Vinneren ble altså «Kari Bloggleser», tusen takk du også for at du stadig oftere gir lyd fra deg her på bloggen, og at du er med på utfordringer. Gratulerer som vinner denne gang Flax Julekalender er på vei til deg.
Tusen takk alle sammen som har deltatt og stemt. Det betyr mye, takket være dere som deltar på sådanne ting så føler jeg at jeg får kontakt med lesere, og det er faktisk viktig for meg for å holde på som jeg gjør.
Tusen takk igjen, og nok en gang gratulerer til sølv og gullplassene her.
Fine og morsomme bilder ❤️
Følg gjerne bloggen i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Onsdag postet jeg her på bloggen en utfordring hvor jeg ba leserne sende meg Bunny-bilder. og veldig gledelig var det at faktisk noen valgte å bli med på dette, og inn kom hele 12 bilder som dere kan se HER! Og med det var showet i gang!
Jeg postet disse bildene i nytt innlegg på fredag og ba så leserne om å stemme fram til klokken 17:00 i dag (søndag). Jeg har ikke skrevet hvems bilder det er, men tenker at noen i bloggverdenen vet hvem noen av bildene tilhører, andre vet det ikke. Stemmer har kommet inn i to dager, og nå er det slik at det er flere bilder som har fått likt antall stemmer. Blant annet de to som har fått flest stemmer. Så med det er det duket for finalerunde.
Nå håper jeg dere kan stemme på et av disse to bildene. Stem på det bildet som vekker mest følelser i dere, uansett om følelsene er triste, glade, positive eller negative. Fristen går ut tirsdag 22/11 klokken 17:00. Så da har dere to dager på dere til å ta riktig valg.
David Birnie ble født 16 februar 1951 og var den eldste av fem barn og vokste opp i en bygd vest i Australia. Venner fra skolen og bekjente fra kirken husker familien som å ha vært dysfunksjonell, det var snakk om alkoholisme, promiskuitet og incest.
På begynnelsen av 1960-tallet bestemte Davids foreldre seg for å flytte til en annen bygd et stykke unna hvor de hadde bodd. Der møtte David sin kjære Catherine Harrison. I en alder av 15 forlot David skolen for å bli jockeylærling og jobbe med hester. I løpet av sin tid der ble det avslørt at han mishandlet hestene fysisk. Han gjorde også andre ting som vakte oppsikt. En natt brøt han seg inn, naken, med bare strømper over hodet inn i huset og inn på rommet til en eldre dame i begynnelsen av 70-årene og forsøkte å voldta henne. Hun var sprek og motstandsdyktig og David mislyktes i forsøket.
Da David var tenåring var han inn og ut av fengselet for flere forseelser og forbrytelser. Som voksen ble han avhengig av sex og pornografi, og var parafil. Han giftet seg med sin første kone i begynnelsen av 20-årene, og paret fikk en datter. Denne datteren har i voksen alder endret navn og uttalt om sin single tilværelse og sin barnløshet: «Jeg vil ikke skape en ny David Birnie».
På slutten av 1986, på tidspunktet for drapene, ble David ansatt ved en bilopphuggerbutikk i Willagee, en forstad til Perth.
Catherine Birnie ble født Catherine Margaret Harrison 23. mai 1951. Hun var to år gammel da moren hennes døde da hun fødte Catherines lillebror, den nyfødte døde også to dager senere. Ute av stand til å oppdra Catherine, sendte faren henne til å bo hos besteforeldrene på morssiden, som var strenge og ikke snille. Selv flyttet faren langt vekk, etter noen år kom han tilbake, og Catherine flyttet med han igjen da hun var 10 år gammel.
Catherine møtte David Birnie i en alder av 12 år og innledet et forhold med ham to år senere. Faren hennes tryglet henne ved flere anledninger om å forlate David på grunn av at hennes omgang med han førte til at hun fikk problemer med det lokale politiet. Men at han ville det motsatte førte bare David og Catherine nærmere hverandre.
Catherine havnet i fengsel som ungdom og det ga henne en sjanse til å bryte seg løs fra David. En prøveløslatelsesoffiser hadde god innflytelse og påvirket Catherine, hun begynte å jobbe for en familie, McLaughlin-familien, som husholderske. Det medførte at hun innledet et forhold der, og giftet seg med Donald McLaughlin på sin 21-årsdag.
Hun og McLaughlin fikk syv barn. Den førstefødte, en sønn, ble påkjørt og drept av en bil i spedbarnsalderen. Hun hadde hatt venner på besøk, satte barnestolen med sønnen i bak bilen til vennene da de skulle reise etter besøket den kvelden. De rygget over guttungen.
I 1985 forlot hun plutselig mannen sin og de seks barna. Mannen hennes skulle hente henne etter jobb, men hun dukket ikke opp. Hun hadde ikke vært på jobb den dagen, hun hadde reist til David hvor hun forble. Catherine og David ble aldri lovlig gift, men Catherine endret etternavnet sitt til Birnie.
Over en periode på fem uker bortførte paret fem kvinner i alderen 15 til 31. Alle ofrene, bortsett fra ett, ble voldtatt og myrdet. Det eneste unntaket var deres siste offer, som rømte dagen etter bortføringen hennes og førte politiet til Birnie-huset, og dermed avsluttet deres grusomme handlinger.
22 år gamle Mary Neilson var psykologistudent og jobbet deltid i en delikatesseforretning da hun møtte der han jobbet, på bilopphuggerbutikken. David tilbød seg å selge henne billige dekk til bilen hennes, privat, altså dekk han sa han hadde hjemme hos seg selv. Hun fikk telefonnummeret hans og det var 6. oktober 1986 at hun dro til Birnies’ hus. Der ble hun møtt i døren av både David og Catherine som dro henne inn i huset, kneblet henne, lenket henne til en seng og han voldtok henne igjen og igjen mens Catherine observerte. Så kjørte de henne avgårde til et avsidesliggende sted, voldtok henne igjen, kvalte og knivstakk henne og begravde henne.
To uker etter drapet på Mary Neilson, bortførte paret 16 år gamle Susannah Candy som haiket langs en vei. Hun var en fremragende student som alle var sikre på hadde en lovende framtid. Hun bodde hos sine foreldre, og faren var en av de beste øyekirurgene i Australia.
Etter at Candy forsvant, tvang Catherine og David henne til å sende brev til familien for å forsikre dem om at hun hadde det bra. Men familien visste at noe var galt og fryktet for livet hennes. Catherine og David hadde lett hele den dagen etter et nytt offer da de fikk øye på Candy som haiket. Da hun kom inn i bilen, ble hun truet med kniv og fikk hendene sine bundet sammen. Hun ble ført til hjemmet til C&D hvor hun ble kneblet, lenket til sengen og voldtatt, igjen og igjen av David mens Catherine så på. Når han var ferdig fikk hun «gleden» av å kvele jenta med nylonsnor, så begravde de henne på samme sted som forrige offer.
1. november så paret 31 år gamle Noelene Patterson stå ved siden av sin bil på motorveien, hun hadde gått tom for drivstoff mens hun var på vei hjem fra jobben. De tilbød hjelp, og hun satte seg inn i bilen. Så skjedde med henne som med Candy før henne. Kneblet og lenket til sengen hjemme hos C&D ble hun voldtatt igjen og igjen, men denne gangen holdt de på i tre dager. Det framkom tegn på at David likte denne jenta ekstra godt og at han hadde utviklet en følelsesmessig tilknytning til henne. Catherine ble raskt sjalu og stilte et ultimatum: David måtte drepe Noelene selv, ellers ville Catherine begå selvmord. Så David kvalte Noelene mens hun sov. Siden David syntes Noelene var ekstra spesiell ble hun ikke begravet sammen med de andre ofrene.
5. november bortførte paret 21 år gamle Denise Brown mens hun ventet på en buss. De tilbydde henne skyss og hun aksepterte hjelpen fra dem. Med det vet vi hva som skjedde videre, truet med kniv, bragt til parets hjem, kneblet, voldtatt, igjen og igjen. Så kvalt. Da de skulle begrave henne viste det seg at hun enda levde, så hun ble slått to ganger i hodet med øks før hun ble lagt under jord.
Sytten år gamle Kate Moir ble bortført på samme vis etter å ha akseptert skyss fra Birnies. Kate fortalte i avhør at hun spurte paret om de hadde til hensikt å drepe eller voldta henne, og de sa: «vi vil bare voldta deg hvis du er flink». Hun ble tvunget til å danse for dem, og sov i parets seng lenket i håndjern til David.
Dagen etter hun ble bortført greide Kate å rømme. Etter at David gikk på jobb, kom et besøk som skulle levere narkotika C&D hadde bestilt. Catherine gikk til døren for å gjennomføre handelen, og glemte å lenke Kate til sengen. Kate benyttet anledningen til å komme seg ut soveromsvinduet. Hun ramlet og slo hodet i betong, og hun ble angrepet og bitt av Davids hund, men kom seg vekk. Det var 10. november 1986, hun kom inn i en støvsugerbutikk, hysterisk, i svarte leggings, en svart singlet, ingen truse.. Hun informerte butikkeieren om at hun var blitt voldtatt.
Da politiet ankom sa hun at hun var blitt bortført med kniv av et par som hadde tatt henne med tilbake til huset deres og voldtatt henne. Politiet var i utgangspunktet skeptiske til historien hennes, men 22 år gamle konstabel Laura Handcock trodde på henne fra begynnelsen, på grunn av mengden detaljer hun oppga, inkludert adressen og telefonnummeret deres. David og Catherine ble arrestert.
Det er spekulasjoner om at Birnies var ansvarlige for forsvinningen av Cheryl Renwick i mai 1986, og Barbara Western i juni 1986. Det har blitt antydet at David var ansvarlig for at Lisa Marie Mott forsvant i 1980. Men under press i avhør etter arrestasjonen tilsto altså David disse som er omtalt i innlegget her. Det var David som brøt sammen og fortalte hvor de fire jentene var gravlagte. Han ble dømt til fire ganger livsvarig fengsel.
Etter å ha blitt funnet tilregnelig nok til å stå for retten, ble Catherine Birnie også dømt til fire ganger livsvarig fengsel. Under loven på den tiden, ble begge pålagt å sone 20 år før de var kvalifisert for prøveløslatelse.
Paret ble sendt til hver sine fengsler og fikk ikke ha noen annen kontakt enn brevveksling. De utvekslet 2600 brev inntil David ble funnet død i cellen sin 7. oktober 2005. Han hadde da hengt seg, 54 år gammel. Catherine fikk ikke delta i begravelsen.
I 2007 ble hennes søknad om prøveløslatelse avvist. I 2010 avgjorde Australia at hun aldri skal prøveløslates. Hun skal dø i fengsel!
David og Catherine går inn i historien som det mest hatede paret i det moderne Australia.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Æsj, haha.. faen. Sjuk dag, blæh. Jeg orker rett og slett ikke blogge i dag. Det blir med dette innlegget så takker jeg for meg og «sees i morgen».
Magen min har vrengt seg, jeg har holdt på i flere timer og vasket gulvtepper for hand, nummen i fingrene. Jeg har aldri vasket gulvtepper sånn før. Det enkleste hadde vært å bare kaste dem og kjøpe nye, men jeg liker disse så godt og jeg tror ikke jeg finner akkurat samme igjen. De ble kjøpt til leiligheten her da vi kjøpte den, og det ble full match i mine øyne. Vi har ikke dratt til veterinær i dag, jeg tror dette går bra. Som jeg skrev tidligere i dag så har veslejenta vår, Ariel, vært sjuk, men nå ligger hun på rygg i armkroken til snuppen min, og de snorker om kapp, så det virker som om all is good.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Dette var jo ikke slik jeg ønsket den nye uka skulle starte, men slik er det noen ganger, heldigvis meget sjeldent. Likevel er det så forbasket. Altså, nylig hadde eldstejenta vår Ella fått livmorbetennelse, hvilket resulterte i hysterektomi, altså en operasjon hvor de fjernet livmor og eggstokker. Dette ser jo ut til å ha gått veldig bra, og nå begynner stingene gå i oppløsning.
Så nå på lørdags kveld dro snuppen min og jeg til ei venninne på middag etterfulgt med afterparty og en liten tur på byen for å runde av. Jentene ble alene hjemme noen timer. Da vi kom hjem var det ikke et hyggelig syn som møtte oss. Flere steder på gulvteppet under salongbordet hadde minstejenta vår Ariel kastet opp, og hun var tydelig ikke helt i form. Da var det bare å få tørket det groveste vekk fra teppet, rulle det sammen og sette det bort.
I går søndag var Ariel enda uvel på morningen og utover formiddagen. Spiste ikke frokosten sin, var urolig og virket som hun hadde vanskeligheter med å ligge. Utpå ettermiddagen kviknet hun til, hun spiste middagen sin og virket fin og kvikk på kvelden.
Tidlig i morges rundt 6 forsvant snuppen min ut døra, et par timer etter, nøyaktig klokken 8 våknet jeg og fikk ikke sove igjen. Minstejenta var veldig urolig, fram og tilbake i senga, skiftet stillinger og steder i senga å ligge. Tydelig var hun ikke blitt helt bra. Så da var det bare å stå opp. Jeg blir lett dårlig når jeg blir vekket, kvalm og uvel. Da ble det ikke bedre da jeg oppdaget at Ariel igjen hadde kastet opp flere steder. Denne gangen på teppet under salongbordet på balkongen.
Oppkastet hadde noen klumper i seg som ser ut som potetbåter, potetchips eller noe. Jeg skjønner ikke noe av det, for vi har ikke spist det her i huset. Ikke har jentene tilgang til søppel heller. Når vi går tur kan minstejenta kjapt snappe ting fra bakken, veldig irriterende, men utrolig fort gjort. Men hun får jo ikke i seg mengder av noe, som det ser ut til når jeg studerer oppkastet. Så dette er veldig rart. Ikke har dem vært sammen med andre som kan ha gitt dem noe heller. Ella virker uansett hel fin.
Nå har jeg på badet vasket for hand halve det første teppet og har andre halvdel igjen. Dette er ikke noe fillerye eller sådan, men et stort tykt kraftig langhåret teppe. Holdt på en time. Så med tre halvdeler til igjen så har jeg et par tre timer igjen med gnikk, skrubb og spylings. Jeg er kvalm som en orangutang og må pause litt her. Ariel har fått roen i seg nå og de ligger begge to oppå meg på sofaen. Ariel snorker. Så da må vi hvile litt før neste økt
Happy mandag alle sammen 🥰
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Hei på dere, ny dag ny uke, og mer krim fra virkeligheten…
Marie Fikáčková ble født 9. september 1936 i Sušice, Tsjekkoslovakia, av tyske foreldre. Hun vokste opp i en dysfunksjonell familie, og ekteskapet hennes med en tsjekkisk mann mislyktes. I 1955 ble Fikáčková uteksaminert fra medisinstudiet i Klatovy, og begynte i 1957 å jobbe som sykepleier på obstetrisk avdeling på sykehuset i Sušice.
Den 23. februar 1960 døde to nyfødte babyer på fødselsavdelingen mens Fikáčková jobbet. Begge de to nyfødte var jenter. Det ene pikebarnet var 5 uker, det andre var bare 20 timer. Det ble gjennomført obduksjon og det ble da funnet at babyene hadde dødd en unaturlig voldelig død. Fire dager senere, 27. februar, ble Fikáčková arrestert direkte på arbeidsplassen.
Under det påfølgende avhøret tilsto den unge sykepleieren å ha drept barna. Hun innrømmet at hun hadde slått barnas hoder i betonggulvet slik at hodeskallene ble sprukket, hun hadde også brukket en hånd på et av barna. I avhøret tilsto hun også å ha brukt vold mot et dusin andre nyfødte, men de, med hennes ord, overlevde volden. Under etterforskningen tilsto Fikáčková å ha drept minst ti nyfødte babyer på sykehuset etter hun begynte å jobbe der i 1957.
Motivet for drapene ble aldri offisielt bekreftet, men basert på uttalelser fra Fikáčková, hevdet hun at i jobben utviklet hun midlertidige følelser av pedofobi (hat mot barn) under menstruasjonsperiodene sine. Som en del av jobben måtte sykepleiere blant annet fremkalle gråt hos spedbarna for å sjekke om de var friske og i orden, so to speak. Mens hun påkalte gråt, ville gråten få henne til å «klikke», hun fikk plutselige «aggresjonsanfall», et ukontrollert raseri der hun slo barna alvorlig, med egne hender, mot gulv, vegger og gjenstander. Rettslegene fant faktisk Fikáčková tilregnelig, men diagnoserte henne med depresjon, hysteri og ukontrollerbare sinneutbrudd.
Under rettssaken hennes ble Fikáčková siktet og dømt for kun de to drapene den 23. februar 1960, siden det ikke var mulig å bevise de eldre drapene hun hevdet å ha begått. Sykehuset ble funnet å ha manglende velfungerende tilsynsmekanismer for å håndtere dødsfall til nyfødte, og drapene ble oppdaget rett og slett fordi hun drepte to barn på en dag. Hadde hun drept bare et av barna den dagen hadde hun trolig sluppet unna igjen. Siden der var to døde barn den dagen ble likene deres ordentlig undersøkt.
Ingen ansvarlig lege eller administrator ble siktet eller på noen måte degradert. Derimot hysjet de ned og skjulte hele saken, holdt den faktisk hemmelig for offentligheten i flere tiår. Fikáčková derimot ble dømt for drap. Hun ble dømt til døden og henrettet ved henging Pankrác-fengselet i Praha. Etter 13. april 1961 menstruerte hun aldri mer.
Menstruasjon er skumle greier, definitivt glad jeg ikke er kvinne.. helt ærlig!
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Heisann og tjolahopp.. nå er det tid for kåring av ‘Ukas blogger’ igjen, og som noen av dere sikkert har fått med dere så er det kåring av ukas blogger hver søndag frem til nyttår. Altså hele 12 kåringer, dette blir da nummer 7, så da er vi passert halvveis. Denne gangen skal det handle om ei som ikke bor så veldig langt unna meg, ei som skriver en meget provoserende handleliste, haha.. nemlig godeste Aud-Marit!
Denne dama kom på blogg høsten 2017 og har vært på plattformen litt over fem år. Og aktiv er hun, mest på kveldene. På dagtid går hun tur, samler flasker, nyter naturen, besøker sin venninne og skriver handleliste. Liker også å male og følge med på sport. Aud-Marit gir av seg selv og deler, hun har en jeg-er-meg-og-ingen-andre-blogg. Det liker jeg. Og det er noe med å lese denne bloggen, og jeg tror veldig mange deler denne opplevelsen, at selv om Aud-Marit er en dame man ikke har møtt, så blir man glad i henne. Det er ganske sprøtt, jeg begynte å lese denne bloggen og ganske raskt ble jeg glad i denne personen. Når hun er trist, så blir jeg litt trist, når hun er glad så blir jeg glad. Som når hun har vært sammen med noen av barna sine, da blir jeg så glad i hjertet mitt, og jeg aner jo ikke hvem disse barna er en gang, haha.. så som dere skjønner så er det noe med Aud-Marit. Spesiell..
Dama lar seg ikke vippe av pinnen heller. Noen ganger dukker det opp nettroll i kommentarfeltet hennes, skal fortelle henne hva hun skal skrive om, og ikke skrive om. Noen irriterer seg over at hun skriver handleliste, haha, tenk at noen kan la seg provosere og irritere av en dame i Kongsberg sin handleliste, haha.. er det ikke vilt? Noen ganger blir jeg nysgjerrig på hva som står på den handlelista, liksom ikke verre enn det. Provokasjonen forstår jeg ikke, jeg synes handleliste er lurt jeg. Anyways, jeg ler når noen begynner å kritisere den handlelista, for når AM da poster sitt neste innlegg, gjett hva det starter med. Joda, «nå har jeg skrevet handleliste» 😂
Aud-Marit er ekte og god, alltid høflig og hyggelig mot oss som besøker bloggen hennes. Og det er som jeg sier, man blir glad i henne. Jeg kommer ikke til å gi meg, denne dama skal jeg spandere kaffe på en dag, jeg vet hun liker kaffe. Mennesket bak en så ekte, ærlig og nede-på-jorda-blogg må jeg jo bare møte. All min respekt for hva du gjør og hva du bidrar med her på blogg kjære Aud-Marit. For du bidrar virkelig!! Du skiller deg ut på plattformen, på en veldig positiv, rå og usminket måte. Gratulerer som ukas blogger, du fortjener virkelig å bli gjordt ære på!! Klem fra meg til deg 🥰
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Oppstandelse her på blogg nå, leser stadig flere som kommenterer dette, topplisten har hengt seg opp og jeg er bare SÅÅÅ frustrert, jeg postet et innlegg i går som jeg har fått tusenvis av klikk på og det er sikkert derfor topplisten har gått i stå, hehe, ser at innlegget fortsetter få masse klikk i dag, så tenker at da er sikkert listen opphengt i morgen også. Det er garantert en konspirasjon mot meg 😂
Men nonetheless jeg mener fortsatt at vi som opererer på plattformen blogg.no burde kontakte blogg support slik at de utsatte får sine respektive lesertall og riktige plassering, som jeg oppfordret i DETTE innlegget. Det vedkommende beskriver føles for MEG som mobbing. Å være den eneste ene som liksom er utsatt liksom. Altså vi kan jo ikke ha noe av at noen føler seg utsatt, og at ingen prøver hjelpe den som er mer utsatt enn alle andre. Det har nemlig kommet for mine ører at frustrasjonen fortsatt er tilstede på den kanten. Så jeg håper at min oppfordring kan bidra til å hjelpe.
Husker i fjor da lista hengte seg opp, det skjedde faktisk flere ganger, det er ikke noe nytt fenomen, så jeg bare tullet da jeg skrev øverst her at jeg er frustrert. Det er ikke sååå nøye, altså, antall klikk og sidevisninger er jo hva de er, blir hva de blir, uansett om topplisten viser feil. Jeg hadde blitt mer frustrert om det var slik at folk faktisk har slutta å klikke innom. Så lenge jeg får ‘besøk’, hvilket jeg synes er hyggelig, og kommentarer i bloggen, som jeg synes er kjempekoselig, at jeg når ut til noen, det er viktigst for meg med denne bloggen.
Anyways, en av de gangene lista hengte seg opp i fjor så varte det 1-2 uker, så dette er ikke noe å stresse med folkens, bare smør dere med tålmodighet. Kanskje denne tekniske feilen faktisk er at noen prøver å ordne i systemet slik at vedkommede som har slitt i ukesvis med at klikk ikke blir registrert plutselig havner helt på toppen. Det hadde vært moro det. Da hadde hun nok blitt kjempeglad. Intet er bedre enn når folk er glade, og ikke frustrerte hele tiden.
Bildene lengre ned er fra i går kveld, snuppen min og jeg var til middag hos ei venninne. Hun hadde kjøpt posegryte, men brukt en herlig kombinasjon av ingredienser at jeg har faktisk ingen anelse hvilken posegryte hun hadde brukt. Den gryta var så sinnsyk god at jeg trodde jeg ikke skulle klare slutte spise. Jeg bare este ut og rullet rundt som en pangolin. Vi kosa oss masse og endte på byen med Aperol Spritzers.
Onsdag la jeg ut et innlegg der jeg utfordret alle som leste innlegget til å sende meg et bilde av en Bunny. Dere kan lese det innlegget HER!
Under ser dere bildene som har kommet inn innen fristen, veldig variert og moro, hehe, det ble noen, og nå vil jeg at dere skal stemme fram det bildet som vekker mest følelser i dere, uansett om følelsene er triste, glade, positive eller negative. Er dere med? Ikke send «jeg stemmer på nummer 2 og 4» og denslags, ikke kom med rangeringer og whatnot, bare skriv i kommentarfeltet nummeret på ETT bilde! Det ene bildet dere stemmer på!!
