I går den 12. mai var «Den internasjonale ME-dagen». Til å være en plattform som har så mange brukere som blogger for fokus og bevisstgjøring om denne sykdommen så var det besynderlig lav oppslutning rundt denne markeringen for nettopp fokus og bevisstgjøring. Nå vet jo ikke jeg hva innhold i de respektive blogger omhandlet, da jeg leser færre og færre blogger for tiden, men overskriftene er jo hva som i hovedsak drar fokus, og ut fra hva jeg kunne se så var dette labert. Kanskje handler denne bevisstgjøringen og dette fokuset som flere stadig nevner, mer om en selv enn selve fokuset og bevisstgjøringen? Bare en tanke.. uansett, jeg tenker det er bra om folk lar seg opplyse litt om hva ME/CFS faktisk er, da det er flere titalls tusen i dette landet som helt eller delvis er slått ut av denne sykdommen.
Anyways, jeg leste bloggen til «Tomsmatprat» her om dagen. Jeg bruker lese innleggene hans hvor han poster noe som har tema, altså innlegg mellom alle oppskriftene. Denne gang fortalte han at han etterhvert avvikler bloggen. Han holder på å bygge egen nettside, og blir på blogg inntil nettsiden hans er ferdig. Han estimerer at han vil drifte bloggen ut året. Jeg tenker litt i samme bane, dette blir muligens siste året med Bunny på blogg.no.
Lagånden og dugnaden for å bygge opp denne plattformen som har vært på synkende grunn de siste årene, er så lav at en kan nesten forutsi hvordan det blir når Tomsmatprat gir seg. Bloggerne som er på min Shitlist kommer ikke til å sky noen midler for å lage leven nok for å oppnå klikk nok til å havne på toppen av den «berømte» listen. Da er den mest vanlige metoden å få det til ‘å blåse på toppen’, og da vil de som har fått til noe på blogg, være målskiver for mye pes og dritt. Fremfor å levere innlegg som grupper rundt om i samfunnet kan finne interessante, så har det heller, i en årrekke vært egne konsepter hvor bloggere både skyter piler og kaster kniver rettet mot sine medbloggere som har ligget høyt. Om noen sier dette ikke stemmer, da bløffer de seg selv og andre, innleggene ligger offentlig på nettet hvor «Kokkejævel» omtales som «en feit fyr fra Finnmark» og jeg selv har måttet tåle innlegg hvor det står «om Bunny skulle dø er det sikkert trist, men vi ville nok ikke føle på en intens sorg eller føle trang til å spleise på en krans». Dette er da sitert fra en av dagens topp 20 bloggere som har uttalt utallige ganger at målet er å havne nummer 1 på Topplisten.
Jeg tenker at vedkommende må gjerne bare havne nummer 1 på denne Topplisten, på en skute som allerede har sunket. Så kan insektene svirre rundt i kommentarfeltet der og så lever de lykkelige sine dager. Det gjenstår å se da hvordan det går, for det kan jo bli litt konkurranse da det er blitt veldig populært blant bloggere å skrive dikt om og til hverandre, da besøker man hverandres blogger og ser hvem som får mest klikk på intern skittkasting. Så kan de skrive at de har så og så mange lesere, som egentlig er antall sidevisninger (klikk) fra de samme folka.
Burde være grei skuring, trenger ikke mange klikkene, ihvertfall ikke når når vi andre har pakket pikkpakket vår og forlatt. 100 klikk holder vel da? Sånn estimert 30 lesere? Et par medbloggere, noen naboer og noen insekter.
Jada, hvis jeg ikke skal være her så lenge selv så kan jeg jo bare si det som det er, andre bloggere kan jo fint bare overse hva jeg skriver, late som dem ikke ser, noe som også er en del av lagånden på blogg.no.
så her står vi da midt mellom krig og fred og finner ingen plass som vi kan kalle hjem
Ja, nok et innlegg som «ingen» leser, «ingen» ser, «ingen» kommenterer eller reflekterer over.
Vel, usikker på om det blir mer blogging fra meg i dag. Har heftig mye som jeg må gjøre. Jeg har innkalt til dugnad i dag her i blokka. Uteområder skal ryddes og rakes. Dører skal vaskes, og ditt og datt. Jeg må ta bussen til sentrum og handle inn brus og pølser og mere til. Vaske kaffekanner og krus. Lage til og ordne. Etter dugnaden blir det vårfest, og siden jeg er tillitsvalgt er alt mitt ansvar. Aldri før har så mange meldt seg til dugnad, jeg er litt stolt over hvordan ting har endret seg etter jeg overtok tillitsvervet. Så ja, da blir det pizza, pølser, kaker, kaffe og brus, og mye liv i gården her i kveld. Jeg grugleder meg!
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Det var svært vanskelig å ikke lese kommentarene som kom etter en medblogger repostet sitt graverende gamle dikt om meg, for så deretter skrive et nytt igjen og poste for å holde på oppmerksomheten og henge meg ut som en person jeg ikke kjenner igjen. Jeg fant med meg selv at disse diktene faktisk var en veldig god beskrivelse av vedkommende selv. Jeg bare nevner dette som en innledning for at de eventuelle som leser her nå skal forstå hvor dette kommer fra.
Det var disse kommentarene som fulgte disse diktene, der voksne folk klappet og heiet og kastet seg på med nye dikt. Med et unntak, der var én person som gikk inn i kommentarfeltene og sa hva hun mente om disse diktene, at de ble repostet og hun sa hva hun mente om at disse folkene holdt på på denne måten. Der var én person som gikk inn i kommentarfeltene og sa dette ikke var greit!
En av de som klappet og heiet svarte så igjen og igjen noe slik som «jeg forstår at du står opp for en venn som for tiden får litt tøff behandling. Det er flott å stille opp for sine venner. Det ville jeg og ha gjort hvis det var en av mine venner som ble angrepet».
Videre forteller hun at hun ikke visste hva dette handlet om, meget besynderlig da hun visste at det var en venn av vedkommende. Jaja.. noen holder seg tause og later som ingenting når de blir konfrontert, andre snakker seg unna. Alle avslører seg selv.
Men det jeg skal fram til her, det er dette med ‘venn’, ‘jeg forstår at du står opp for en venn’, og ‘det ville jeg også ha gjort hvis det var en av mine venner som ble angrepet’. Ja, hun forstod såpass ja, at dette var et angrep, så kastet hun seg på.
Men jeg tenker. Er det virkelig holdningene blant folk her til lands i dag? At man bare stiller opp hvis det er venner som blir angrepet? Bare hvis urett blir begått mot en venn? Er det virkelig dagens holdning at man ikke står opp for hverandre hvis man ser noen blir angrepet, eller begått urett mot? Er dette majoriteten i samfunnet? Jeg tenker, satt på spissen, hvis man ser noen få et hjerteinfarkt, ringer man kun etter ambulanse hvis det er en venn? Om man ser noen holder på å drukne, forsøker man ikke redde personen om det ikke er en venn?
Det er da enda godt at jeg har noen få venner da, og fy faen jeg er glad for å ha dere. Det jeg også er veldig glad for er at denne vennen min, som gikk inn i kommentarfeltene og konfronterte de andre, ikke bare gjør slik for venner. Hun er en av dem som stiller opp uansett om man er venner eller ikke, hun står opp mot urett, hun tusler ikke videre om hun ser en fremmed få hjerteinfarkt, hun lar ikke en fremmed drukne. Derfor blant annet er hun min venn, det er slike venner jeg vil ha, det er slike venner jeg verdsetter. Venner som er medmennesker, rett og slett!
Tusen takk, jeg elsker dere, fin fin kveld videre, og riktig god natt alle sammen🐰
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Her om dagen leste jeg et innlegg på nettet som handlet om flagg på 17. mai, og i starten nikket jeg samtykkende til hva forfatteren ytret. For ordlyden var jo som følgende, at man kun flagger med Norges flagg på nasjonaldagen vår. Men så tok plutselig innlegget en vending, og jeg sperret opp mine øyne i vantro, for der ble det fremlagt det grusomste forslag som mine øyne har lest hittil i år. Jeg tok meg selv i å riste på hodet, kjente jeg ble irritert. Hellige kaninmåne for en absurd tanke å dele ut til omverdenen..
Det ble skrevet om en «løsning», og den innebar at innvandrere i Norge kan legge opprinnelseslandets flagg til det norske. Hva i all…?? Om det menes her at tyrkere eller pakistanere til eksempel skal gå med både det norske og hhv det tyrkiske eller pakistanske flagget i tillegg til det norske på norsk nasjonaldag, eller om det menes at man kan sy et lite pakistansk/tyrkisk flagg på det norske, i et hjørne av det norske flagget eller noe, det måtte jeg dobbeltsjekke. Jo, det var forslaget, å sy på et annet flagg i et hjørne på det norske. Jeg ble bare rystet, for jeg hadde ikke trodd denne ideen, dette forslaget, eller denne «løsningen» skulle komme fra vedkommende som tidligere alltid har utvist en lojal form for nasjonalfølelse.
Slik jeg ser det, å legge slike flagg med måner og stjerner til det norske er jo ren galskap og hærværk. Ikke bare ødeleggelse av det norske flagg, men også en idé som vil, på sikt, ødelegge nasjonaldagen, tradisjon og respekt for dette landet vi bor. Enhver skjønner jo at dette vil utvikle seg etterhvert til å bare bli flagg med måner og stjerner. Til slutt vil det norske flagg slik vi kjenner det, bli borte.
Argumentet med denne «løsningen» var at da ville tilflyttede fra andre land statuert at de først og fremst var en integrert del av det norske samfunnet, samtidig som de har med seg elementer fra opprinnelseslandet inn i det livet de lever her.
Jeg vil påstå det motsatte. Ved å ikke kunne holde seg til det norske flagget på Norges nasjonaldag, men legge til andre lands flagg, er ikke god integrering. Respekt for nordmenn, Norges lover, land og flagg er derimot god integrering. Da legger man ikke til andre nasjoners flagg, eller elementer og symboler som representerer holdninger, kultur og lovverk som ikke er forenelig med våre norske verdier.
Lengre ned i innlegget leste jeg noe om å ha det norske flagg på den ene siden, og det flagg fra den enkeltes opprinnelsesland på andre siden. Da eier man faktisk ikke skamvett. Jeg tenker, ingen skal måtte skamme seg for hvor man kommer fra. Har man bosatt seg i Norge, så selvfølgelig så er det en fin ting å kunne sette ut sitt opprinnelseslands flagg på balkongen sin på det respektive lands nasjonaldag. Det ser jeg nada problem med. Men på Norges nasjonaldag, da bruker man norsk flagg, ikke andre lands flagg, og man legger ihvertfall ikke til noe flagg på det norske. Det er hærverk, og fullstendig respektløst. Bare at noen har tenkt tanken er jo absurd. Da vil jeg heller legge forslag om et lovforbud, at det vil være straffbart å vanære flagget på den måten!
Hva mener dere om dette forslaget om å legge til et annet flagg på det norske som en «løsning»?
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Det er mange tanker på én gang i hodet mitt i dag, et sammensurium av alvorlige tema, så får forsøke ta et tema av gangen, og prøve unngå at dette blir rotete. Først ME/CFS. Jeg bruker skrive ‘kronisk utmattelsessyndrom’ fordi det er hva det er for meg, kronisk utmattelse. Jeg har lest mang en gang at mange mener at å kalle det ‘kronisk utmattelsessyndrom’ er å bagatellisere diagnosen, men til det kan jeg bare si at det er ikke hva jeg mener å gjøre, men at diagnosen er hva den er, kronisk utmattelse.
Jeg bruker også ytre at det er helt naturlig at vi mennesker blir slitne, om en har ME/CFS så kan man bli sliten av helt naturlige årsaker også, som andre mennesker uten diagnosen. Å hele tiden unnskylde alt med egen diagnose mener jeg at da blir man sin egen sykdom, man blir sin egen lidelse. Jeg mener at jeg har en sykdom, jeg er den ikke, og en diagnose er et redskap, et verktøy, for å kunne mestre en sykdom eller lidelse på best mulig måte.
Med det sagt, i dag den 12. mai er det den internasjonale ME-dagen og den har vært markert siden1992. Dette for å skape fokus og bevissthet rundt sykdommen. Datoen er er valgt siden det var fødselsdagen til sykepleier Florence Nightingale (bildet øverst). I løpet av sitt arbeid under Krimkrigen pådro hun seg krimfeber. Hun ble aldri frisk igjen. Resten av sitt liv tvang sykdom henne til å bli i sitt hjem, men hun var en meget målrettet sterk dame som fortsatte sitt arbeide hjemmefra. Takket være Florence Nightingale ble sykepleie et hederlig yrke. Ulike kilder mener at den sykdommen som gjorde Florence Nightingale syk, er det vi i dag kallar ME/CFS.
Vi har en annen dag jeg gjerne skulle markert, helst med eget flagg, men den dagen kan ikke markeres med flagg her i Norge, da blir man hatet på og fokuset blir motsatt, istedet for positiv fokus, så blir det negativt. Visste dere at 17.mai er den internasjonale dagen mot homofobi?
17. mai ER Den internasjonale dagen mot homofobi og transfobi og dagen ble valgt fordi det var på denne dagen Verdens helseorganisasjon vedtok å fjerne homoseksualitet fra listen over mentale lidelser.
Forestill dere å flagge med for eksempel regnbueflagget på 17. mai, da får man kjeft. Jeg lover! Derfor er det slik at ingen vet at denne dagen er homodagen. Ingen! Jeg har selv testet det ut, en gang spurte jeg alle jeg møtte den dagen om de visste hvilken dato som er den internasjonale dagen mot homofobi. Det var det faktisk ingen som visste av rundt 20 stykker, 23 tilfeldige spurte.
Homofobi er realitet, homofobi er hver dag, hatefulle nordmenn bak tastatur på det store internettet, på enhver plattform. Og ute i gatene, islamister som roper etter deg, skriker, truer og går til fysisk angrep. I Norge kan man bli drept for å være homo. Folk kan si hva dem vil, jeg har lest og hørt så mye dumt om dette tema at det er beyond latterlig. En ting jeg aldri glemmer var her på blogg, en ishockey-spiller og en wannabe politiker som mente at det verste for homofile er hatytringene på nett. Nåvel, jeg har opplevd laaaaangt verre. Men ishockeyspillere og wannabe politikere vet vel dette bedre enn homofile selv. Yupp.
I går ble det postet et blogginnlegg i min egen gruppe på Facebook. Det er gruppen for bloggen min, den heter «Bunny – rett fra levra!». Som forsidebilde på det innlegget var et bilde av meg, iført pride-drakt i regnbuefarger. 10 stykker meldte seg ut av gruppa, og nei det er ikke tilfeldig, det er hver gang jeg poster innlegg med slike bilder. En grei måte å rydde litt, for jeg trenger ikke homofobe folk i min gruppe. Og jeg tenker at folk behøver ikke bry seg med mine klær, med all homofobien i det norske samfunn så burde folk kle seg mer i farger.
Klem til dere alle som ikke har fobier mot farger, det være hudfarge, klesfarge eller det fargerike spekteret av seksuelle legninger voksne samtykkende mennesker har. Vær den dere er, elsk hvem dere vil, ikke la noen religion, ideologi eller ignorant holdning ta det fra dere. Ja til livet og kjærligheten!
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Ja hva annet kan man si? I går kveld gikk Norges Gåte med sin «Ulveham» på trynet ned trappa. Jeg så ikke den komme, at dem skulle havne heeelt på det nederste trinnet. Det sugde balle altså. Så dårlig var den ikke!! In my opinion! Men de som insisterte på at Norge skulle sendt KEiiNO med «Damdiggida» hadde nok rett i det. Men de hadde nok gått på trynet ned trappa de også, for Eurovision Song Contest var mer spesielt i år enn det bruker være.
Altså, WTF?? Sveits vant?? Her satt vi da, et lite gjeng med helt forskjellig musikksmak, helt forskjellige meninger om det meste, helt forskjellige nasjonaliteter fra Norge, Tyrkia, Island… Etter å ha hørt alle låtene satt jeg igjen med Israels «Hurricane» av Eden Golan som favoritt, jeg synes den låten er nydelig, og her på berget var det 50% av oss som satte den som favoritt. Så ble det Sveits?? Ingen av oss hadde Sveits på topp 10 engang!! Men jeg var ikke helt borte vekke, for Kroatia som ble nummer 2 med «Rim Tim Tagi Dim» av Baby Lasagna (hahaha) hadde jeg satt som nummer 2. Faktisk var min liste ganske lik de endelige resultater, unntatt vinneren!! Det satte meg litt ut. Hva faen??
Så ropte de opp vinneren, og kommentatorene begynte å fortelle.. «låta «The Code» har vunnet, fremført av Nemo som er den første ikke-binære som har vunnet Eurovision..» Aaaah, DÉT var gimmicken, da skjønte jeg plutselig alt!! Så nå har altså den første duden som blir krenka om en blir omtalt som han, vunnet Eurovision. For det er hva ikke-binær betyr, person som blir krenket om en blir omtalt med riktig pronomen.
Takk for rasende festlig kveld i går, vi endte på byen, og der var det et yrende folkeliv 😜
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Jeg er ikke særlig fan av Norges bidrag til Eurovision Song Contest, noen ganger er låtene «alright», men stort sett ikke, og jeg synes de vinnerlåtene Norge har hatt er verdige vinnere. Norge har vunnet ganger. Først med «La det Swinge» (1985) av Bobbysocks, deretter «Nocturne» (1995) av Secret Garden og «Fairytale» (2016) av Alexander Rybak. Men mine topp 10 vinnerlåter gjennom tidene er følgende tror jeg:
01). «Hard Rock Hallelujah» (2006) – Lordi, Finland
02). «Insieme 1992» (1990) – Toto Cutugno, Italia
03). «Hold me now» (1987) – Johnny Logan, Irland
04). «Fairytale» (2016) – Alexander Rybak, Norge
05). «Zitti e buoni» (2021) – Måneskin, Italia
06). «Toy» (2018) – Netta Barzilai, Israel
07). «Fly on the Wings of love» (2000) – The Olsen Brothers, Danmark
08). «Diva» (1998) – Dana International, Israel
09). «Fångad av en Stormvind» (1991) – Carola, Sverige
Mye handler om nostalgi, men det er da Israel som har levert flest favoritter hos meg, deretter Italia. På tredjeplass tror jeg nok det blir Irland eller Sverige. Uansett, hvilke Eurovision Song Contest-vinnere er dine favoritter gjennom tidene?
Hvem tror du vinner i kveld?
Noen favoritt?
Slenger med YouTube-video fra da Madonna hadde sitt innslag på ESC i Israel i 2019 som underholdningsbidrag mens folk sendte inn stemmer etter alle deltakerne hadde fremført sitt show. Det ble jo en del oppstandelse av at Madonna hadde fått to av danserne sine til å kle seg med det palestinske og det israelske flagget. Men nonetheless, Madonna fremførte låten «Future» og «Like a prayer», når dere nå ser og hører Madonnas opptreden, hva tror dere hun forsøkte fortelle oss? For dét er helt klart, hun hadde et budskap, det har hun alltid.
Kos dere med god mat og drikke i kveld, ha det gøy sammen med venner og enjoy the show!!🐰
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Ny dag igjen, en nydelig dag. Det er lørdag og festglade mennesker er klare for glitter og festligheter. Mange skal se Eurovision Song Contest i kveld og gleder seg til det. Andre igjen stiller spørsmål ved hvorfor land som Israel som ikke er i Europa er med i sangkonkurransen. Selv skjønner jeg ikke hvorfor dette spørsmålet stilles, Eurovision har jo eksistert siden 50-tallet, så dette er jo ingen nyhet.
Jeg dro fram den magiske kulen min til å forklare dette, kanskje den kan forklare dette enkelt og forståelig, svaret lød som følgende:
Det heter ikke Europe Song Contest eller European Song Contest, men Eurovision Song Contest. Eurovision er et kringkastingsnettverk, så selv om land som Israel ligger i Asia, kan landet delta i Eurovision Song Contest. Årsaken er at den israelske kringkasteren KAN er et fullverdig medlem av EBU, og at Israel ligger innenfor Det europeiske kringkastingsområdet, som er de to hovedkravene for å kunne delta i konkurransen.
Kravet til å delta i Eurovision har aldri vært å være land tilhørende Europa, men å ha status som aktivt medlem i EBU hvilket innebærer at kringkastingsorganisasjonens sendinger kan bli overført til og kan sees av hele befolkningen i landet organisasjonen er knyttet til.
Israel som er i Midt-Østen har vært med i Eurovision siden 1973. Marokko som ligger i Nord Afrika var med i 1980. Tyrkia var med i mange år, at 3 prosent av landet ligger i Europa vil kun være dårlig retorikk å argumentere med. Tyrkia ligger i Asia. Australia som ligger enda lengre unna Europa kastet seg med i 2015.
Da Eurovision startet var det 7 land som deltok. Nå er det 52 land som har vært, er, eller har blitt gitt mulighet til å være med. Musikk er ment å samle folk, forene folk, være inkluderende og skape felles glede. Kan det være forståelig?
Og når vi snakker om glede, alle bloggere der ute, hvis dere vil ha et velment godt råd. Ikke om Eurovision, men hvordan gjøre din blogg og felleskapet på blogg.no bedre, da bør dere lese dette:
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Endelig første tur til Nordbykollen, en av mine favorittsteder her i Drammen. Det er den toppen hvor man ser hele byen, og man ser hva man ser, hvis dere skjønner. Spiraltoppen er jo hva drammenserne skryter av og hva byen er kjent for. Men for meg er det oppskrytt å dra dit for å se på utsikten. Veldig oppskrytt! For meg er det Nordbykollen som gjelder.
I fjor var jeg der første gang 26. april. Jeg skal ikke fortelle nå hvorfor det har tatt sin tid denne gang. Jeg har nesten ikke vært ute og gått hittil i år. Jeg psyket meg skikkelig opp i dag, en real tur er utrolig bra for den mentale helsen, hvor bra den er for den fysiske helsen gjenstår å se i morgen, haha.. men jeg er helt AV i beina, litt vondt i leggene og i lysken, men hellige kaninmåne så glad og fornøyd.
Alltid vært så fascinert av hvordan folk finner motiver, liksom hva som helst, og får det til å bli fine flotte bilder. Så da startet jeg med avblomstret løvetann som dere ser over. De holder seg i det minste i ro. Dukket opp en nydelig sommerfugl, min første i år, men den ville ikke være modell. Dens tap. Jeg har forfulgt sommerfugler før for å få fine bilder, jeg har lært at vil de ikke så vil de ikke.
Fant en bergenserkrok. Det stod liksom ‘heia Brann’ og ‘heia Bergen’ overalt. Forrædere som har vært på gang, her er det Strømsgodset som gjelder!! Haha.. as if I care!! Kan ikke navnet én spiller i noen av lagene, hvis så mange mannfolk har behov for å løpe etter én ball, så dem om det. For min del er det mer interessant når det er to baller i fokus. Da er det morsommere. Jeg tenker, hvis man skal delta i noen sport eller aktivitet, så skal det være morsomt!
Her har altså dét skiltet havnet. Ja la gresset gro sier jeg bare, og la skiltet drukne i løvetann. Haha..
Anyways, turen til Nordbykollen er rett ned fra hvor jeg bor på Fjell. Nesten på en topp, men ikke helt. Så jeg må ned herfra, da havner jeg i en dal hvor det bare er en bilvei gjennom, så er det over veien, så går det oppover. Så denne turen er nedover og oppover, og det samme hjem igjen. Ingen gåing på flat mark, så ja, som nevnt, man kjenner det godt når man ikke er vant. På bildet over er det 0,7 km igjen til toppen. Da er det rett opp. Finner dere en feil på bildet?
Utsikten herfra er upåklagelig, og den blir ikke ødelagt av frodig skog på sommeren. Noe som er litt irriterende med veien opp til Spiraltoppen om en skal nyte utsikten der. Og man ser bare halve byen fra spiralen, ikke hele som man gjør her.
Og så har vi dette tårnet da, da ser man alt, og man kan snu seg og se hele Drammensfjorden, Brakerøya, Lier, Svelvikstrømmen og ut mot Oslofjorden. Glad det var overskyet da jeg tok turen. Solen kom fram da jeg kom hjem igjen. Hadde jeg hatt sol underveis så hadde jeg blitt helt utslitt. Det hadde bare blitt pesete, rett og slett. Men senere i sommer skal jeg ta turen opp i knallsol og finvær, da snakker vi spektakulær utsikt med masse glitter i elva.
Jeg hadde med meg Solo, så da ble det litt sol uansett. Litt niste. Rundstykke og baconost er bare snadder på tur. Synes jeg da.
Og joda, jeg var i toppen av tårnet. Fant ut at jeg skulle ta bilde rett ned. Det har jeg ikke gjort før. Det er solid, men ser og føles spinkelt. Det rister. Ekkelt for de som har høydeskrekk. Eller.. det er en ting med høydeskrekk folkens, endre tankesettet, ta kontroll på hjernen og fokuser heller på adrenalinet fremfor høyden. Kjenn på «rushet», rusen, kjenn så deilig det er! Det var i tårnet i dag jeg bestemte meg for hva jeg refererer til i overskriften. I år skal jeg hoppe utfor i Vikersundbakken igjen. Zipliner!! Det SKAL jeg!! Noen som blir med? Lyst å prøve? Eller bare se på? Noen som melder seg som sjåfør? Dette har jeg gjort før, oh my gooood SÅÅÅ DIGG!!
Anyways, veien ned fra Nordbykollen så skjer det alltid at jeg havner på tulltur inni skogen der. Havner på feil sti, og jeg har gitt opp prøve forstå hvordan jeg får det til, jeg fatter det bare ikke. Så veien hjem blir alltid en hel del lengre enn veien til. Det er bare weird!
Så da havnet jeg nedi dette vannhullet. Og det var så besynderlig. Hele greia rørte på seg. Hele vannet var i bevegelse, det ristet på en måte. Og jeg bøyde meg ned og der var så mange rompetroll som jeg aldri har sett før. Sikkert en million bare i dette vannet. Helt vannvittig mylder. Det blir froskeår i år. Det kommer til å kvekke masse i Kobbervikdalen mellom der og her. Tenker det blir store oppslag i lokalavisa: «SJOKKERTE BILISTER, MANGE BLE PÅKJØRT». De elsker jo å dramatisere og clickbait, nesten som Dagbladet.
Jeg er veldig fornøyd. Kom hjem. Laget kjøttkaker av elgkjøtt til middag, brun saus, potetmos og tyttebærsyltetøy. Koser med jentene mine på sofaen nå, og avslutter bloggingen for i dag. Har postet et innlegg tidligere i dag, der kan dere lese om hvorfor jeg bestemte meg for en topptur til Nordbykollen akkurat i dag. Det kan dere lese med å klikke HER!
Takk for titten og fin fin kveld alle sammen!!🐰
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Nå har jeg virkelig tråkka i baret igjen, og jeg har i går kveld og i dag sittet her og vært flau og skamfull over meg selv. Jeg har levd et liv der jeg har måttet oppleve noen av mine beste venner bli drept med kaldt blod, folk som har blitt dumpet i vannrør, og i et vann i en park, og en av mine aller beste kompiser ble slått ihjel med et jernrør, rullet inn i et teppe og etterlatt til døden inni en skog. Folk har skutt seg selv, hengt seg og druknet seg selv i et badekar. Jeg selv ble forsøkt druknet langt ut på havet, jeg kom meg OPP og i land på ei lita fettøy utenfor Bergen, og jaggu fikk jeg reddet med meg en tre år yngre guttunge i land også. Han ble dessverre ødelagt etter den opplevelsen, og har vært på det verste kjøret i all ettertid. Men et lite håp finnes enda, det kan være at en dag blir livet bedre for han, og at de siste dagene blir gode dager.
Dette var veien hit, jeg er her i dag. Jeg blir rett og slett flau og skamfull over at jeg siste dagene har tillatt meg bli provosert, sint og latt meg psykisk terrorisere av noen som driver og samler tropper og dikter opp ting om meg fordi jeg ikke ville leike for et år siden. Jeg sa nei den gang, fordi jeg ville ikke reise til en by jeg selv har vært på kjøret, leike med en gjeng jeg overhodet ikke kjenner, en gjeng som i dag har vist seg hvordan de kan være hvis man sier nei til å leike med dem. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle et annet sted, jeg skulle treffe venner i en annen by, treffe venner som har fått sin skjebne bestemt av en av de grusomste sykdommer jeg vet om ihvertfall, som jeg vet at siste mulighet å treffe allerede kan ha vært. Den turen ble kjempefin, min lille familie og jeg dro, og hjertet mitt holder på de minnene, alltid.
Jeg angrer ikke på at jeg så valgte å invitere til «leik» her jeg selv bor, for folk som ikke kunne dra å «leike» i en helt annen del av landet. Det er ikke alle som bare kan ta inn på hotell anytime, tilogmed i egen by, det er ikke alle som kan bare hoppe på et fly og reise hit og dit, mellom alle byer i landet her, det er ikke alle som kan dra til Tyrkia eller Spania og bo i egne leiligheter og fritt bevege seg til å gjøre akkurat som man vil. Slike folk burde verdsette mer alt dette, fremfor daglig jamre og syte om utfordringer så små, sett i det store bildet. En diagnose er ikke en unnskyldning for å stakkarsliggjøre seg, en diagnose er et verktøy, et redskap for å best mulig kunne håndtere de utfordringer en er gitt. Har man en diagnose som tillater en å leve som beskrevet overfor, da burde man verdsette det. Det finnes de som ikke kommer seg over egen dørstokk uten hjelp, langt mindre reise verden rundt som en fri fugl og oppleve nektar fra alle blomster i verden.
Jeg er flau og skamfull for at jeg glemte dette som er viktig og betyr noe. Jeg er flau for at jeg har tillat troppen og deres selvutnevnte leder å dikte opp ting om meg, herje med hodet mitt og tråkke på meg, tildekt i poesi og faenskap for at jeg ikke ville leike. Jeg er flau og skamfull for at jeg lot meg dra inn i denne leiken, for når jeg nå ser hva å leike med slike folk innebærer, og hva leiken går ut på, så er det grunn til å bli flau og skamfull for å ha deltatt.
Her har jeg da sittet og blitt sint, frustrert, provosert, trist og lei meg for noens oppdiktning og rett og slett psykotiske lek at jeg havnet i en tåke. Jeg har sittet her og lest innlegg i bloggernes verden, ei flott dame som har brukket ribbein og hatt smerter i flere uker, blitt berøvet for friheten til å gjøre det hun liker best, stige opp på topper, bevege seg og bygge sin egen psykiske helse, som igjen har påvirket andre til å komme seg ut, opp og frem. En annen dame i denne samme bloggverdenen har postet innlegg over tid, som sier meg hun ikke har det bra. Jeg kjenner symptomene, og jeg ser en depresjon, eller at hun er på vei inn i en. De som har opplevd depresjon vet hvor farlig det er. Og her har jeg sittet og lest innleggene, sendt små hjerter, men mest vært opptatt av hvordan jeg selv har det med at en tropp med selvgode egoister har prøvd å tråkke meg ned.
Det er flaut, skikkelig flaut, og jeg skammer meg. For her er en tredje dame, også i denne bloggverdenen, som blottlegger sjelen sin i en podcast hvor hun forteller om det mentale sirkuset hun har gått gjennom. Og jeg har lyttet, men likevel vært mer opptatt med disse poetene, disse dikterne og troppen, heiagjengen rundt, som ønsker å tråkke meg ned, istedet for å legge igjen noen ord til hun som blottlegger seg og så gjerne vil bidra med støtte og hjelp til andre som sliter med mentalt sirkus.
I går leste jeg blogginnlegget til Vivian, ei venninne med ALS som drifter bloggen «Mammapåhjul», lam fra halsen og ned, skriver blogg med sine øyne og er den tøffeste av alle i bloggverdenen. Diagnosen, det verktøyet hun er gitt bruker hun til å formidle faktiske utfordringer mennesker som havner i hennes situasjon kan møte. Hun gjør det ikke for seg selv, hun kjemper kampen for andre, hun vet jo sin skjebne, den er bestemt. Men likevel, her er hun, tar kampen for de etter henne.
Fy faen så skamfull jeg ble da jeg leste innlegget hennes. Der og da måtte jeg røske tak i meg selv, tenke på hvorfor JEG er her, hvorfor jeg skriver blogg. Her har jeg blitt avsporet av bloggtroppen og deres leder, inn i noe så hodeløst som å bidra til fokus og klikk på blogger fordi noen er så oppmerksomhetssyke at de flokker seg for å ødelegge folks mentale helse, for hva? Klikk på blogginnlegg som er fullstendig uviktige. Tåpelige dikt for å ramme noen.
Istedet for å kommentere «Mammapåhjul» sitt innlegg, få fokuset dit, bidra til økte algoritmer på det viktige hun skriver om, sørge for at innlegget hennes blir delt og sett av flere. Få fokus på ALS og hvordan mennesker i systemet, hvordan kommuner motarbeider og reduserer kvaliteten på livet til mennesker i hennes situasjon. Hun skriver hun er så matt at hun greier ikke bli sint en gang. Hun skriver at hun har kjent veldig på det i det siste, og kreftene er på vei til å ta slutt.
Fuck it all.. dikt i vei folkens, skriv hva dere måtte ønske på blogg om meg. I dag skal jeg ut å gå, og jeg skal gå til en topp, jeg skal gjøre det for dere som ikke kan, som ikke har mulighet. Jeg skal gjøre det for mine venner der ute, og for Vibbedille som knakk ribbeina og ikke har kunnet dra på toppturene sine, Verdenivårehjerter som har hatt det tøft lenge nå og trenger en topptur, for ZoeticWorld som deler det mentale sirkuset og for Vivian aka Mammapåhjul, som med ALS aldri selv kan bestige den toppen. For dere, hjertegode flotte folk!
Og når det er gjort, så skal jeg dele bilder på bloggen, jeg skal dele innlegget til Mammapåhjul land og strand, fra fjorder og til fjells, og jeg skal skrive til Bergen kommune og etater og faen veit. Jeg skal bråke om langt viktigere ting enn med fjols som føler at dem ble frastjålet 10 minutters oppmerksomhet fordi jeg for et år siden inviterte noen bloggere i nærområdet mitt til brus og kake på Gulskogen gård!
Fuck dere som bruker blogg.no som en leikeplass, jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, jeg er ikke her for å leike. Fuck dere og diktene deres! Dere er på min shitlist! Til slutt, jeg er ikke her for å føle meg flau og skamfull, det er viktigere ting i livet!
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Min begravelse er ganske planlagt allerede for flere år tilbake siden. Den eventuelle begravelse eller minnestund så har jeg valgt to låter, den ene er «Live to tell» av Madonna, og den andre er «Ein får elska mens ein kan» av Bjørn Eidsvåg. Med meg i graven skal jeg ha en kartong med Red 100 Prince sigaretter, og en lighter. Antrekk er et fett!
Det er kun én arving, og hvis han går bort før meg, så skal det jeg etterlater meg fordeles mellom Kreftforeningen, Barnekreftforeningen og ALS Norge. Dette selv om jeg tror at det ikke er noen vilje hos legemiddelselskapene til å finne noen kur mot kreft, de tjener så sinnsykt på sykdommen at det er vel heller større sjanse for at de produserer noe som øker antallet kreftpasienter. Men jeg vet ingenting, så derfor, to tredjedeler til kreftsaken og én tredjedel til ALS-forskning.
Sånn utenom det så er det vel ikke så mye å planlegge, men jeg tenker det er jo min sak, ikke helt fremmede mennesker, bloggere som sitter rundt omkring i landet og uttaler seg om min begravelse, min grav og min bortgang. Hva faen, creepy eller?!
Dette har jeg opplevd flere ganger. Jeg kan nevne denne røde bloggeren hvis konsept har vært å omtale andre bloggeres innlegg. Plutselig ut av det blå skrev hun noe som at når jeg dør så kommer ikke hun til å spleise på noen krans til begravelsen min. Jeg ble ikke sjokkert mtp hvem som skrev det, men creepy er det at noen sitter å fantaserer om min bortgang.
En annen blogger postet et helt innlegg om hvordan jeg skulle dø, jeg kom til å bli drept av en bestemt type mennesker. Blogginnlegget var som en drapstrussel å regne, og ble ganske umiddelbart fjernet. Vedkommende greide da likevel å få det høyeste antall klikk på bloggen sin på daværende tidspunkt. Det forteller litt om de som frekventerer blogg.no, altså bloggerne selv.
En tid etter dukket samme vedkommende opp med en kommentar hvor en viss kanin skulle slås ned og da sparkes ihjel til han sluttet å sprelle.
Og nå igjen da, nå er det kommet et innlegg, igjen myntet på meg, der det fables om at jeg graver min egen grav, og vedkommende undrer seg om hun skal bestille en minigraver til og en blomsterkrans til meg.
Dette er dagens bloggere på blogg.no, ikke disse 17-åringene som herjet plattformen for noen år siden, men godt voksne folk, typ besteforeldre med grått hår og klager på helsa dag ut og dag inn. Tidvis skranter det noe veeeeeldig.
Skremmende egentlig. I kommentarfeltene er det samme type folk, liksom 60-åringer, 70-åringer som klapper og heier i flokk. Jeg er usikker på hva disse folkene egentlig vil, bloggere de fleste, hva vil dem egentlig med dette? Det er ingen som tar kontakt med meg, så hvordan skal jeg da kunne forstå? Er det slik å forstå at denne gjengen ønsker at jeg skal føle meg mobbet, føle meg uvel hver gang jeg beveger meg inn i dette lille samfunnet som de vet jeg er en del av, hvor jeg er innom hver dag? De heier på innlegg om min bortgang, min død, min grav, min begravelse, min blomsterkrans. Vil de at jeg skal ta mitt eget liv, er dét hva som er greia her? Få meg til å føle meg så verdiløs, belaste meg så psykisk at jeg skal måtte velge å gå i graven? Hva er dette?
Om her er skjulte beskjeder som jeg ikke forstår, det kan jeg ganske enkelt ikke vite når voksne folk flokker seg sammen og utfører handlinger som kan oppfattes som om at de ønsker at et annet menneske skal føle seg verdiløs og ta sitt eget liv. Hvorfor ellers er min bortgang tema? Grav? Bestilling av blomsterkrans..
For meg virker det som om at dere har et dødsønske på meg. At dere ønsker meg død!
Jeg har postet tidligere at jeg blir kvalm, det føler jeg er berettiget å bli. Det ER jo kvalmt!! Dere får herje videre dere bloggere og insekter som holder på med dette. Dere har kanskje fått til før å få folk til å føle seg verdigløs, dere har helt sikkert greid å drive mennesker til vanvidd, ødelegge noen, kanskje til og med drevet noen til selvmord. Hva vet vel jeg, jeg kjenner dere ikke. Jeg vet ikke hva dere kan og klarer, og det vet ikke dere heller om meg. Dere vet ikke hva jeg orker og ikke orker.
Det jeg vet er, når jeg ser på hvem som skriver disse tingene, hvem som kommenterer, så ser jeg at dere er veldig bevisste på hva dere driver med. Den saken er grei. Men jeg tenker at mellom pensjonister i Oslo, sprø kattekjerringer og folk som sutrer om sykdommer og diagnoser på daglig basis, så er det vel heller deres egen bortgang, død og begravelse dere bør fokusere på, ikke min. Forbered dere, skriv dikt og denslags, for jeg er ganske sikker på, at iblant oss, så blir nok jeg the last one standing!
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
