Som jeg skrev i gårdagens innlegg så vil jeg bruke bloggen fra første desember fram til julaften som en slags julekalender, men ikke som tidligere år, ikke noe quiz, julenøtter og denslags hvor leserne kan vinne julekalender-presanger og flaxlodd. I år har jeg valgt å dele minner fra mine opplevelser med jul. Et nytt minne hver dag fram til jul. Fortalt som en «novelle», hver dag blir et nytt «kapittel».

Men vær klar over at det blir ikke alltid juleglitter og kos. For sannheten er, at frem til jeg ble sammen med snuppen min den vinteren for noen år tilbake, så hadde jeg ikke det beste forholdet til julen. Når sant skal sies. Men jeg håper at innleggene kan være til ettertanke og gi mening, for jul handler om mer enn julepakker, juletre, nisser, sang og feit mat.

Første «kapittel» (gårdagens innlegg) handlet om mitt aller første minne om jul. I dag vil det handle om, ikke nødvendigvis mitt andre minne, men det minnet jeg først kom på etter mitt aller første minne.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Jeg husker ikke min far, min pappa i forbindelse med jul, i tiden før min mamma skilte seg fra han. Noe som er meget besynderlig da jeg faktisk har et minne fra oppveksten som er tilnærmet fotografisk. Jeg fikk med meg og husker mer enn jeg kanskje burde. Jeg har tatt opp ting med mine foreldre, med familie, og de har spurt meg hvordan jeg vet ditt og datt. De mener jeg var for ung til å huske. En del benektelser har det vært, fordi de ikke vil jeg skal huske. De selv ønsker å fortrenge, late som ting ikke har hendt.
Det kan være at jeg har fortrengt min far på enkelte områder fra de første leveårene mine. Det kan faktisk også være at han ikke var der, kanskje noen ganger. Ikke alltid. Han var sjømann, skipper og kaptein. Reiste mye, var mye borte. Kan være at han ikke nødvendigvis var borte på grunn av jobb. Han kan jo ha ligget på et sykehus i Afrika med malaria, jeg vet det skjedde, men ikke hvilken tid på året. Det kan jo være at han var på fylla, alkoholiker var han. Eller kanskje han satt i fengsel, det skjedde jo også en del ganger. Det stoppet liksom ikke heller, ikke før han hadde sonet ferdig dommen for Nokas-ranet ihvertfall.

Det kan jo være, og han var sikkert sammen med oss noen juler mens vi enda var en familie. En dysfunksjonell familie, men familie non the less. Som sagt så kan jeg ha valgt å fortrenge. Det jeg vet er at vi brukte dra til mine besteforeldre, farmor og farfar, først på julaften. Deretter til min mormor, hvor vi åpnet julegaver vi fikk hos julenissen. Den største feiringen var hos mormor, for der var det størst familie, flest barn. Min mamma hadde 5 søsken, og min søster og jeg hadde mange fettere og kusiner (søskenbarn) på den siden av familien. Min far hadde 1 bror, min onkel, som hadde 1 datter. Vi hadde altså bare én kusine på min fars side av familien. Men hun feiret jul med sin mors familie.

Så slik var det, julen var mest preget av min mors side av familien. Der var mest familie, og de gjorde mest ut av det. Pappa var nok med dit og feiret jul noen ganger, men jeg finner ikke et bilde i mitt hode av akkurat det. Julaften var formiddagen hos mine besteforeldre på hans side, ettermiddagen til tidlig kveld hos mormor, så hjem. Men jeg husker han ikke hjemme hos oss heller i jula. Jeg vet at om han var hjemme i julen, så var han ikke på havet, og da var han heller ikke edru. Mamma har nok skjermet oss, min søster og meg, så godt hun kunne fra hans «feiring». Eller kanskje ikke, at jeg bare ikke husker fylla hans, som min jul.

Det har seg slik at mitt første og sterkeste minne av min far i forbindelse med jul, det var første julen etter at mamma hadde uttalt at hun ville skilles. Han jaget henne med øks gjennom huset, hun kom seg inn på mitt soverom, låste døren og hoppet ut vinduet mens han økset seg gjennom soveromsdøren. Det blir det første juleminnet med han. Han hadde knust alt av julepynt, alt lå strødd, alle julens glade farger, strødd i knuste skår over alt, et skamfert brukket juletre liggende på gulvet. Tidenes julefeiring og uforglemmelige juleminner var i vente. Eneste julepynten som overlevde var stjernen på toppen av treet, som lyste mot meg hvert år i ettertid, som en evig påminnelse.

Julereisen Kapittel 1: Det første minnet!

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#jul #minner #christmas #bunnytrash #bunny