Heisann og lenge siden folkens. Faktisk over tre uker, nesten en måned siden jeg «aktivt» postet innlegg her, med unntak av DENNE saken som jeg postet lørdag 18/11.

Mange har kanskje forlatt på grunn av inaktivitet, orker ikke klikke innom mer. Bunny er på vei til å bli en liten blogg igjen etter dagens standarder? Dalte sakte nedover topplisten fra 2. plassen. Så et kjapt hopp opp til 1.plassen og deretter har det gått nedover i antall sidevisninger. Og dét er helt greit, jeg har det helt supert med dét, jeg har fått et annet forhold til blogg siste tiden. Med dét sagt, så er jeg utrolig glad for dere som enda stikker innom!!

Ting er ganske tilbake til hvordan det var før perioden vi kaller «pandemien». Jeg postet innlegg når jeg følte for, og jeg hadde et avslappet forhold til blogging. Før den daglige hetsen fra insekter her inne, spesielt et insekt, som hver eneste dag hele året, i noen år nå, også om netter, helligdager, hele tiden julen 2021 og 2022, sendte kommentarer for å såre, være slem, stalke, hetse og plage, for dekke over sitt eget miserable liv. Den saken er løst nå, til et insekts store ergrelse.

Det vanlige hver desember bruker være å ha en form for julekalender her på bloggen fra første desember fram til julaften. Tradisjonen tro blir det et lignende konsept i år, men ikke noe quiz, julenøtter og denslags hvor leserne kan vinne julekalender-presanger og flaxlodd. Sorry folks! Jeg vil heller dele noen minner jeg har fra mine opplevelser med jul. Det kommer et nytt minne hver dag fram til jul. Men vær klar over at det blir ikke alltid juleglitter og kos. For sannheten er, at frem til jeg ble sammen med snuppen min den vinteren for noen år tilbake, så hadde jeg ikke det beste forholdet til julen. Når sant skal sies. Men jeg håper at innleggene kan være til ettertanke og gi mening, for jul handler om mer enn julepakker, juletre, nisser, sang og feit mat.

Dette innlegget er forhåndsskrevet for noen dager siden, og lagt på bloggen med tidsinnstilling for å bli postet 1. desember klokken 12:00. For det har seg slik at snuppen min og jeg er i utlandet og koser oss, og da orker jeg ikke blogging.

Så i dag vil handle om det første minnet jeg kan komme på, at jeg har. Altså, mitt eldste juleminne. Om jeg var to år, tre eller halvannet. Jeg vet ikke, jeg var et lite barn. Så liten at jeg hadde helt lyst hår. Lys, lys blond med store krøller. Og jeg hadde blå øyne, livlige lysende blå øyne. Ser ikke slik ut på bildene her, men slik var det. I dag har jeg helt mørkt hår, stritt når det er kort og tørt. Krøllene i dag kan våtes frem når det begynner bli litt lengde, og de er ikke så store, men mer krusende. Og jeg har grønne øyne, mørke grønne øyne, ikke så livlige lengre, bare vinduer til sjelen. Jeg har sjel.

Da jeg ble født var det med hull i trommehinnene. Øresmerter konstant og hele tiden. Særlig på natten. Mye av barndommen gikk til våkne netter, smerter og gråt. Jeg har små filmer i hodet hvor jeg knytter skjerf rundt hodet, jeg tenker det må ha døyvet smerten på et vis, siden jeg gjorde det. Men ikke i den grad at jeg holdt ut. Smertene var uutholdelige, grusomme, konstante. Jeg hadde kronisk ørebetennelse fra jeg var født til jeg ble 24 år. Utallige øreoperasjoner og diverse. De faktisk skar av meg ørene da jeg var liten gutt, for å komme til i øregangene og trommehinnen under operasjoner, for så å sy ørene på igjen. Jeg kan ikke forklare, jeg var for liten, for ung den gang, til å kunne forklare i dag. Uansett, det hjalp aldri, ingen inngrep eller operasjoner var vellykkede. Mine ører var konstant betente. Grønn guffe, som snør, rant ut av ørene mine konstant. Luktet ille, var pinlig, flaut, og vondt. Til jeg ble 24 år. Da gjennomførte de en operasjon som «satte meg fri».

Anyways, det at de skar av meg ørene var vel da jeg fikk dette første juleminnet jeg har. Jeg ble innlagt på sykehuset nok en gang. Jeg faktisk talt bodde på ØNH i 3. etasje på Harstad sykehus. Det stod «tilhører 3. etg» på ryggen min. Bare slik at de hadde nogenlunde (haha) kontroll på meg, for jeg hadde det med å forsvinne hvorsomhelst på sykehuset, på mine utforskende utflukter. Jeg kunne besøke kantina, café, kjøkkenet, krematoriet.. jeg var ikke et stillesittende barn for å si det sånn. Noen beskrev meg som et mareritt, deriblant min far som reagerte med sinne på alt jeg gjorde fra den dag jeg ble født. Han kalte meg «en mislykket abort».

Min mamma var aldri slik. Som barn opplevde jeg aldri noe negativt iht den jeg var, fra henne. Det kom senere, ungdomstiden. Mamma var den som dro til sykehuset med meg, satt ved sengen min når jeg våknet fra narkose etter operasjoner. Det var veldig fint, for det var fælt med narkose den gang. Var alltid kvalm, kastet opp, kjente ille lukter. Det sitter i enda, jeg kjenner lukten når jeg tenker på det. Veldig merkelig egentlig, men samtidig så var dette såpass ofte, preget livet mitt så lenge, at en del minner vil for alltid bli værende.

Denne gangen ble jeg som skrevet, værende på sykehuset i uker og måneder. Jeg bodde på sykehuset da det var jul det året. Fikk ikke perm, fikk ikke dra hjem. Slik var det da. Jeg fikk ikke feire jul og julaften det året. Ikke julegrøt med mandel, ikke ribbe. Eller pinnekjøtt, det var pinnekjøtt jeg likte best som barn. Jeg måtte bli voksen for å like den feite ribba med sin svor. Men jeg fikk yoghurt fra Tine og pin-up is. Det likte jeg godt. Jeg fikk selvsagt også riskrem og noen type julemat, men maten der var ikke det samme. Smakte institusjon rett og slett. Så jeg maste etter yoghurt og is, og fikk det stort sett. Jeg ga meg aldri på noe.

Det var februar da jeg kom hjem. Jeg husker akkurat den biten inderlig godt. Et brunvissent juletre i stuen. Det rydde vilt av det treet. Det var dødt egentlig. Det lå et par pakker under treet. Som mamma hadde ordnet. Ikke fra noen andre. De mente faktisk jeg var for ung til å huske, så det betydde ikke noe til eller fra. Dessverre og heldigvis er jeg en som husker altfor godt, om jeg skal mene noe om det selv. Jeg husker hele hjemmet vårt da jeg kom hjem den gangen. Gardiner, tapet, hvordan møblene stod, fargene på dem. Den blå selebuksen jeg hadde på meg. Den orange leken jeg fikk. I det hele tatt.

Uansett, jeg er veldig glad for akkurat dette minnet. Det brune juletreet som det drysset av og de to små pakkene under. Mamma tok vare på julen for meg. Takk mamma!

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#jul #minner #christmas #bunnytrash #bunny