Det tok nesten 20 år å komme ut av dette etter at det begynte, men heldigvis var rus de 10 siste årene et moderat problem, eller et «ikke-problem». De første 10 årene brukte jeg alt av rusmidler jeg kunne komme over, ikke mye alkohol, bokstavelig talt alt annet enn alkohol, med unntak av noen fjortissfester.
Alkohol var skummelt, aggressivt og voldelig. Jeg hadde i min oppvekst en del i nære relasjoner som hadde alvorlige alkoholproblemer, blant annet min far, og jeg kan enda i dag si at jeg har aldri sett noen klikke så fullstendig, bli så gal, som i alkoholrus. At jeg selv skulle bli en «fester» kom med årene, som «godt voksen». Etter 10 år klarte jeg få en viss kontroll, alt av hardere stoffer ble det slutt på, jeg begynte i skolen igjen, fungerte, giftet meg, ble gradvis helt rusfri.
Der var en del kraftige humper underveis, det endte med at jeg forflyttet meg så langt vekk fra hjembyen min som overhodet mulig innenfor landet grenser. Plutselig hadde jeg et helt nytt og godt liv. Snuppen min og jeg evner å kose oss med noe godt i glasset på lørdagskvelder, selv om vi har bakgrunnene vi har.
Problemet med annen rus enn alkohol, altså definert som narkotika, var dette endeløse ‘jaget’, det å måtte gå inn i kriminelle miljøer, bli en del av det kriminelle miljøet, for å skaffe rus. På den måten havnet man bare lengre og lengre «utpå», fikk større tilgang, ble introdusert for stadig nye rusmidler.
I «min» tid var partydrugs som «Ecstasy» veldig populært, og en del ungdommer brukte dette når de skulle på fest, diskotek og den slags. For å få tak i dette så måtte man ha kontakter i «miljøet». Dermed ble jo veien selvsagt kort til alt det andre, elendigheten, den onde sirkelen. Plutselig en lørdag er det ikke noe «Ecstasy» å oppdrive, så hva med noe amfetamin, kokain, GHB? Etterhvert blir en avhengig av å kunne ta noe hver dag, fra morgen til kveld, man må bare «justere litt».
Min situasjon var slik at rus var en «virkelighetsflukt», rusmidler ga velvære, stengte «støy» ute. En døyvet smerte, hadde det ikke så vondt. En håndterte hverdagen bedre, taklet møtet med samfunnet bedre. Det var ikke et helvete å starte dagen, en hadde rusen, den ga styrke, selvtillit, en ble tøffere, rett og slett. Mange virker til å tro at å bli rusmisbruker er noe man ønsker, at man synes det er gøy, at det er et bevisst valg. Selv har jeg erfart at de fleste som ruser seg lever med smerter og er traumatiserte, gjerne av vond oppvekst, seksuelle overgrep, incest, religiøs fanatisme, fysisk og psykisk vold.
Det er kanskje moro med rus i begynnelsen, som sagt rus gir velvære og gode følelser, men det er befrielsen fra smertene en søker å oppnå. Å koble ut! Men så kommer «jaget», det er ikke moro når en plutselig er tom for hva det måtte være, når det ikke er noe stoff å oppdrive, når en ikke har penger. Hva en da må gjennom for å takle hverdagen.
Abstinenser, prostitusjon, suicidalitet, vinningskriminalitet, paranoia, psykoser. Det er en lang lang liste av grusomme konsekvenser. Venner som med intensjon som tar sitt eget liv, andre som er uheldig, overdoser, noe som er blandet i stoffet, torpedovirksomhet, frykt, angst, depresjon.
Plutselig er en ikke samme mennesket mer, en har gått gjennom fullstendig personlighetsforandring, tenker annerledes, alt handler om å overleve, det blir den sterkestes rett, og en må være kynisk. Det blir slik, selv om det ikke er slik en egentlig er. Verdens snilleste, mest godhjertede, omtenksomme, kjærligste, snilleste person kan bli en rusmisbruker.
Altså, erfaringsmessig så er de som sitter «under brua» i hovedsak bedre mennesker enn de rasshølene som sitter på offentlige kontorer, hos kommunen, på tinghuset, stortinget etc. Men hei, jeg skjærer IKKE alle under én kam her!! Men jeg husker en venninne fortalte meg, hun som de fleste av oss fullførte ni år på grunnskole, de tre største dritsekkene i klassen hennes, de som plaget, mobbet og gjorde hverdagen til de andre til en lidelse, til og med utsatte et par jenter for voldtektsforsøk, én nådde fram i politikken, de to andre ble politi. Jeg har vært vitne til overgrep begått av barnevern, og jeg har sett politi banke fjorten år gamle jenter, og verre.
Men ja, altså rus gjør noe med en, avhengighet er en ting, å havne «på kjøret», det å havne i kriminelle miljøer, å måtte være på vakt hele tiden, se seg over skulderen. Så har man alle der ute som ser ned på rusmisbrukere, behandler en som dritt hvor enn det måtte være, tror de er i sin fulle rett. Situasjonen når en trenger hjelp fra nav sosial, hvis noe har skjedd og en havner hos politi, en blir ikke trodd, som narkoman kan du bli voldtatt og skal anmelde og politiet ler av deg, en blir behandlet som en dritt, som en gal terrorist eller noe. Folk nærmest spytter etter en, «jævla narkis», «klipp deg og få deg jobb», «søppelfolk». Familie og venner som vender en ryggen og tror de er noe bedre enn deg.
Det en ser er at alt er satt i system, et system som ikke ville hjelpe deg da du var barn og ikke mens du var ungdom. Et system som setter deg på sidelinjen, utenfor. Et system som ikke ønsker å hjelpe deg som voksen, som rusmisbruker. Folk nekter nesten å anerkjenne de som er havnet virkelig utpå, nekter å anerkjenne en som menneske, de vil bare at du skal forsvinne, gå deg lang tur inn i skogen og aldri komme tilbake. «Husj, ha deg vekk»!
Jupp, noen finner veien ut, men alt dette har gjort noe med en, noen er bevisste over det, andre ikke. Jeg har fundert på dette en del i det siste. Observasjoner av et menneske som forteller om livet sitt ‘hist og her’ som det heter. Et mangeårig liv i rus. Vedkommende forteller om å ha blitt mobbet. Og det er grusomt, å bli mobbet. Jeg har sett vedkommende dukke opp i flere aviser og magasiner, peker på alle rundt seg som mobbere, til og med de som prøver å være støttespillere og heie en opp og frem. Jeg ser også at vedkommende henter fram ting som ikke har noe med den personen å gjøre, innbiller seg at når andre skriver og forteller noe, så handler det om en selv. Det å ta andres historier og «surre» med det inni hodet sitt og tro at det er deg de andre skriver om, snakker om. Da har en det virkelig ikke bra.
Jeg er ingen spesialist eller lege, men tankene svirrer lett over til å tenke at vedkommende har en form for paranoid lidelse. Bruk av narkotika kan trigge frem schizoaffektiv lidelse, paranoia, schizotyp personlighetsforstyrrelse, schizofreni eller borderline-psykoser, slike ting. Om det er noe av dette vedkommende plages under, det kan ikke jeg svare for, men mistanken er stor da det også kommer fram at det ikke bare er på internett slike «vrangforestillinger» forekommer.
Det er ikke kun en paranoia, en innbilning om at det andre skriver om handler om en selv. Det er i hverdagen i det virkelige liv der vedkommende sier seg forfulgt, at noen er etter en, at en ikke føler seg trygg og må se seg over skulderen hele tiden.
Det sier seg selv at det må være grusomt å ha det slik. Hele tiden uansett hvor en er, så skal noen «ta en», når en er ute i sitt lokal samfunn, hjembygda, en tur i byen, men også i sitt eget hjem når en er alene og bare skal pusle med noe i sosiale media. Alt handler om en selv, og alle skal ta en. Jeg relaterer dette til et høyt rusmisbruk som har forsterket noe, utløst noe latent en har. Hvis ikke alt bare er oppspinn for oppmerksomhets skyld, jeg har tenkt den tanken også, men jeg vet at det ofte forekommer psykiske skadevirkninger etter rusmisbruk.
Jeg vet også at de psykiske skadevirkningene er avhengig av individuell sårbarhet. Noen personer er spesielt følsomme for rusmidlenes destabiliserende virkninger. Det gjelder ofte for personer med diagnosene schizofreni og bipolar lidelse, men også ved alvorlig personlighets forstyrrelse. At en ikke har fått slik diagnose stilt, betyr ikke at en ikke har den skade, lidelse eller sykdom. Aktivt rusmiddelmisbruk kan gjøre at en senere i livet har handlingsmønstre som ses ved en personlighetsforstyrrelse. Samtidig kan slike primære mønstre forsterkes av bruk av rusmidler.
Jeg tenker at det er viktig at mennesker ser hverandre, jeg var lenge flink til det. Å gjenkjenne adferdsmønstre, skjønne og forstå hva og hvorfor iht adferd og rus. Ettervirkninger, symptomer, handlingsmønstre. Jeg sitter her og innser at noe har forsvunnet for meg, gått i «glemmeboken». For den adferd jeg ser hos denne vedkommende jeg skriver om, den burde jeg ha sett og forstått forlengst, at det er skjedd noe i hodet på vedkommende, at dette er psykisk, konsekvenser av tidligere levd liv. Det er en skummel greie og kan utvikle seg til noe fatalt. Dette bør håndteres, profesjonelt.
Jeg vet at her til lands skrytes det av et helsevesen, at vi har det så fint og flott her i Norge. Prinsesse Martha Louise og Ari Behns datter Maud Angelica holdt i sin sorg en tale i sin fars begravelse sent i desember 2019. Ari Behn hadde tatt sitt eget liv og hele Norge hyllet hans datter for hennes gripende ord om sin far og om psykisk helse. Hun sa at hun ville si til alle som har gått og går gjennom forskjellige vonde følelser og psykisk sykdom at det alltid finnes en utvei.
Det er de priviligertes ord, fordi så mye som en kan ringe til Mental Helse på telefonnummer 116 123, Røde Kors på 800 33 321 og Kirkens SOS på 224 00 040. Så er det ikke sikkert at det er nevenyttig hjelp å få. Psykiatrien i Norge består av lange køer for de som trenger den hjelpen, en skal være frisk for å være syk. Det er mange tykke murvegger å møte, noen vet ikke hvor de skal henvende seg i det hele tatt whatsoever.
Hele Norge klappet for Maud Angelicas ord i Ari Behns begravelse, jeg ble rørt og beveget selv jeg. Mental Helse ble satt på dagsordenen, vi skulle få mer fokus på dette, virkelig ta tak, sørge for at folk som trenger det får hjelp. Etter to måneder var temaet forsvunnet som dugg i solen.
Faktisk viste myndighetene oss tydelig hvor lite de bryr seg om mental helse her til lands, for den skremselspropagandaen og frykten som ble startet indoktrinert i befolkningen fra cirka to måneder etter Behns død (og enda foregår) har gjort noe med utrolig mange menneskeliv, på psykisk mentalt plan, noe enkelte aldri vil kunne jobbe seg forbi. De vet ikke hvordan, og det er ingen som forteller det heller.
I de fleste kommuner finnes det lavterskeltilbud. Dette kan høres ut som noe tullete, ‘lavterskel’, men tro meg, disse tilbudene kan være langt mer effektive og nevenyttige enn til eksempel PPD-tjenesten og psykiatere med mangeårig fartstid. Ring din kommune, bank på noen dører, forhør deg, gi aldri opp!!
Link: En ny rusreform.
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#mentalhelse #narkotika #psykiskhele #rus #helsenorge #psykiatri #norge #bunny #bunnytrash
kjempe bra skrevet , jeg kjenner meg så godt igjen i mye av det du skriver. .
minris tid er 14 år. #?totalt da. var rusfri to år sist , men alikevell var jeg ikke tilstedet og frisk
i desember kpm jeg mg på “beina” for første gang på alle de årene k rus 14 år. selv om jeg har rusfri flere ganger i de årene så teller de ikke helt for meg , for jeg var ikke frisk før etter så lang tid , alikavel
så tøft av deg å dele dere😊💯💯 klem fra LUCKYLUKA 💯❤️
Alt teller slik jeg ser det. Jeg hadde sluttet med hardrugs ti år i forveien og sprakk på speed, det ble den kvelden og natta, og aldri noen gang i ettertid. For meg teller ikke det i dag, ikke så lenge etter, det var én mistake. Kunne like gjerne bare vært en dårlig drøm. Takk for at du selv delte, lykke til videre, stå på, takk for at du var innom, og velkommen igjen 🥰
Helt enig med deg, og bloggen gjør så mye for meg og det livet vi har bygd oss opp gjør at vi ikke tenker så mye på det på samme måten som vi gjorde før som du sier<3 god vi er ute, og vi er heldigvis ferdig med det livet. fremiver nå <3 😉 jo takk så mye selv, elsker å lese bloggen din alltid spennende innhold. sikkert den eneste bloggen jeg leser selv uten å skrive faktisk for tiden:) har du egen youtune kanal også?
Nei, eller jo, opprettet noe youtubegreier for noen år siden, men bruker den ikke. Har egentlig profiler overalt som jeg ikke bruker, TikTok, SnapChat osv.. jeg skriver bloggen min, det holder 😜
Takk for at du skriver – forteller – forklarer! Jeg innehar så og si ingen kunnskap om dette – det er skremmende/flaut igrunn – og dette innlegget bør virkelig alle lese! Jeg hadde ingen anelse om hvor jævlig behandling “offentligheten” gir. Mental helse er fortsatt et forsømt kapittel i helsevesenet – det er helt utrolig hvor tungrodd systemet er. Jeg lurer på hva som må til for at de som bestemmer får øynene opp.
Når det kommer til mental helse tror jeg aldri det blir gjort forbedringer, opprustninger. Ikke for «vanlige» folk. Så der må de som trenger hjelp stå på for å få de «plassene» som er. Til eksempel vet jeg hvordan ppd avviser folk som virkelig trenger hjelp. Når det gjelder de som bestemmer, så er de priviligerte, de får hjelp når de ber om hjelp, de kan betale private profesjonelle.
Flott innlegg!
Når det er sagt, så må en vel trygt kunne fastslå at den respektive ‘vedkommende’ overhodet ikke deler mitt syn, for å si det sånn 🤣😂🤣😂😂🤣🤣
Respektiv og respektiv fru blom.. vedkommende er inspirasjon til innlegget om tomme trusler, ihvertfall etter å selv ha gått ut offentlig å sagt at hin er vedkommende.