I går tidlig da jeg logget inn her på bloggen gjorde jeg som vanlig, at jeg scrollet raskt over forsiden til blogg.no for å se om der var noen oppdateringer som umiddelbart fenget meg. Og det var det. Medblogger Mette Josteinsdatter hadde postet et innlegg hvor forsidebildet var av henne selv sammen med sin fantastisk flotte og nydelige hund Leia. Overskriften var følgende: «Så blei det stilt».

Mette har ofte overskrifter som ikke avslører veldig innholdet i sine innlegg, man må liksom klikke seg inn for å se hva det handler om. Jeg hadde klikket inn uansett. Jeg har en sånn greie at når jeg ser dyr på forsidebilder så MÅ jeg klikke inn. Det fungerer som clickbait på meg. Det er uansett om det er hunder, katter, marsvin, pingviner, pandabjørner, hvite tigre eller koalabjørner. Jeg innså nå at jeg ramset favoritter her nå, men altså ser jeg rotter og neshorn, så klikker jeg inn.

Jeg hadde ingen tanker om hva som ville møte meg da jeg klikket inn hos Mette. Der stod det med store bokstaver: Leia 17.11.2016 – 10.07.2023. Denne fantastisk fine hunden som jeg har fulgt en god stund nå, noen år har det blitt, var gått bort, bare 7 år gammel.

Mette kan sikkert bekrefte at jeg i bunn og grunn har vært mer opptatt av Leia enn Mette selv og bloggen hennes. Ihvertfall til å begynne med. Jeg klikka inn oftere og oftere for å se Leia på tur. Nydelig voff, så artig å se, for en kunne faktisk se stoltheten hos henne, at hun følte seg som en del av det som foregikk, at hun tilhørte og var på riktig sted.

Mette har sådan blogg at hun skriver ikke så mye, ikke egentlig, men hun poster skarpe, fine og rene bilder som tar deg med på en opplevelse. Altså, la oss si at hun bestemmer seg for å bestige et fjell. Da tar hun leserne sine, i form av bilder, med på turen helt nederst fra bakkenivå og til topps, på en måte som at en faktisk føler at en er med. Flotte bilder av området, til de små oppdagelser som gjemmer seg som skatter i naturen. Dette er en fin greie. Jeg har ofte vært på tur med Mette, og Leia, det er så langtifra bortkastet.

Nå skal ikke Leia være med på disse turene lengre. Da det gikk opp for meg i går morges var dagen satt. Jeg fikk ikke opp humøret mitt i går. Jeg ble så lei meg, og i dag var det igjen det første jeg tenkte. Leia er borte. En hund jeg aldri har møtt. Jeg vet ikke, men jeg ble veldig påvirket, og bestemte meg for å forsøke «skrive det ut» i dag, bearbeide det.

Det har vel noe sammenheng med hvor kort livet kan være, hvor skjørt det egentlig er. Hvor mye man tar for gitt, og «knips» så er det ikke mer. Et blink med øynene så er det borte. En har hatt masse tid til å verdsette, men så gjorde man det egentlig for lite, eller det kan føles slik. En annen ting er at jeg har selv to mopsejenter, de er mine skatter, de er størstedelen av mitt hjerte. Eldste er passert 11 år, yngste blir 9 denne måneden. Hunder lever kortere liv enn oss mennesker, men et langt nok liv til at man faktisk blir mer glad i dem enn mennesker.

Hunder er meget spesielle. Det er betingelsesløs kjærlighet og glede til enhver tid. De stiller opp og trøster, er så gode hele tiden. Dette er uansett, på tross av hvor rasshøl og utidige, ubetenksomme og egoistiske vi mennesker er. Hunder er hevet langt over oss, de er fantastiske, jeg har ikke ord. De er selve symbolet på ekte kjærlighet. Så mitt største mareritt i dag er å miste jentene mine, nå fikk jeg vondt inni meg, men det er slik det er. De er familien min, min nærmeste familie sammen med snuppen min, de er barna mine, de kjæreste jeg har.

Så til deg Mette. Jeg føler så inderlig med deg. Jeg klarer forestille meg, men jeg vet ikke. Det jeg vet er at dette er forferdelig vondt. Det jeg også vet er at Leia har hatt et liv sammen med deg hvor hun har fått det beste. Det hunder elsker mest. Være sammen med et menneske som de kan elske, og da bli elsket så mye tilbake er superbonus. Å være med på slike turer er fantastiske høydepunkter i en hunds liv. Leia var akkurat der hun skulle være tenker jeg, og det er noe med det vitenskapelig beviste, energi dør aldri. Leia lever videre i ditt hjerte, for all tid. Hun lever videre hos meg også. Tusen takk ❤️

(Øverste bildet er Mette og Leia Josteinsdatter, bilde nummer to er av Leia. Begge bilder er fra bloggen MetteJosteinsdatter – med tillatelse).

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#mettejosteinsdatter #medblogger #leia #hund #kjærlighet #ektekjærlighet #familie #bunnytrash #bunny