Der satt jeg da, alene i min ensomhet da en utrolig kjekk mann med himmelblå øyne og et lurt smil kom og satte seg ved bordet mitt. Tatoveringer, frekk i figuren, frampå. Spurte om han kunne sitte ved samme bord, og det var jo greit. Han var hyggelig. Der og da fikk jeg en følelse som jeg aldri hadde opplevd før. Intense greier. Hadde aldri opplevd noe sånt før. Jeg falt så for denne mannen at det var helt hinsides. Jeg stupforelsket meg. Det var ingen vei utenom, sånt noe kan en rett og slett ikke kontrollere, no way whatsoever. Da han gikk kjente jeg det i hele meg, jeg ville ikke at han skulle gå, men han sa ‘hade’ og forsvant.
Jeg tenkte på han hele tiden etter det, hver dag. Jeg kikket etter han på gata dagene etter, og jeg var vel innom der vi møttes et par dager etter, bare i tilfelle han dukket opp. Jeg håpet han skulle dukke opp. Det gjorde han ikke, ikke da. En uke etter møtte jeg han igjen, han bodde rett over gata for mine besteforeldre, haha, og vi ble sammen.
Jeg var ikke åpen homofil. Tvert imot. Et par tre år tidligere hadde jeg jentekjæreste. Ei nydelig flott og snill jente, men det sier seg selv at det ikke gikk. Jeg var jo homo. Så det var som om siste brikke i et puslespill ble lagt, jeg måtte innse realiteten, hvem jeg var. Homo.. faen!!
En ting er å innse dette, en annen ting er å akseptere det, slappe av med det, kunne være seg selv og leve med det. Leve i blant andre og måtte tåle konsekvensene. Valget var å enten ikke bli sammen med denne mannen og med det skjule hvem jeg var, eller at vi ble sammen og være åpen om det. I en liten by som Harstad kunne vi ikke blitt sammen og levd i skjul. Så jeg tok mitt valg, vi ble sammen, var åpen om det, giftet oss og forble det, i syv år.
De vennene jeg hadde, gamle skolekamerater og venninner, familie og slekt… Noen var helt okei med dette fra første stund, men noen vendte meg ryggen, noen la meg for hat, var stygge, sa stygge ting. Andre bare visste ikke helt og lot meg gå i glemmeboka. Ja, det var litt av et nettverk, hahaha.. En kan si at slike vendepunkt i livet gjør at en får se hvem som virkelig er ens venner. I dag ser jeg denne situasjonen igjen.
Disse siste månedene har det vært mye hat og hets mot uvaksinerte i det offentlige. Ikke bare media, men såkalte venner i kommentarfelt og facebookstatuser. Jeg har hele tiden vært åpen om min status, så der er det ikke noen vei tilbake. Når jeg nå ser at folk jeg kjenner og har vært venner med kaller meg for terrorist, monster, idiot, antivaxxer, drapsmann og hva det måtte være så får jeg assossiasjoner til den gang, hvordan det opplevdes å «komme ut av skapet». Jeg var aldri i noe skap, men det er termen som brukes.
Den gang som nå kunne jeg valgt annerledes, valgt å ikke være meg selv, ikke stå for hvem jeg er, ikke følge følelsene mine, men ta valg som ville gjort meg ulykkelig for resten av mitt liv.
Den gang som nå, så må jeg vel finne meg i stigmatiseringen, folks mangel på forståelse, hatet, hetsen. Mobbingen. Overfall. Det er sånn folk er, og når en er på andre siden så er det tungt, for jeg ser at folk opptrer som de gjorde den gang. Trekker seg unna, skal ikke blande seg i konflikter, ikke stå opp for andre. Når alt er over, eller når ting har roet seg dukker de folkene opp med utsagn som at de har bestandig støttet, de skjønner og de mener, og de synes det er urettferdig, og de var for all del ikke de som mobbet eller plaget. Neivel… hvem er dere da?
Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!
Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!
#sannhet #virkelighet #pandemi #homofobi #hat #hets #vaksinering #propaganda #mobbing #samfunn #norge #bunnytrash
Jeg har en helt annen historie, men mekanismene kjenner jeg. De er utfordrende, i den forstand at sårene ikke helt får gro.
Skorpene rives av, gang etter gang, smerten blir nesten like skarp.
Et eller annet sted langs veien tok jeg et valg, jeg ville være et autentisk menneske. Det koster. Den prisen må jeg bare betale, for den eneste som følger deg hele livet er deg selv, og jeg må kunne se meg sjøl i speilet om morran.
Ja nemlig, en må kunne greie å leve ned seg selv etter valgene man tar!! 🥰
Så fint du skriver om følelser og hendelser i livet ditt.. og så artig at du blei gift med han du forelska deg i..og kanskje hadde mista håpet om å treffe igjen..også bodde han like ved dine besteforeldre.. snakk om flaks..selv om det tok slutt ! Jeg har valgt å ta vaksina, men drøya lenge og var usikker..men endte på å ta den, men kan fortsatt være usikker på hva som er best..og respekterer ulike valg.. Har ei venninne som ikke har tatt..og vi er da like gode venner for det !
Takk for det, jeg tenker at å presse noen har motsatt effekt.
Jeg skjønner veldig godt at det var tøffe tak den gangen du våget å stå fram som homofil. Da jeg var ung husker jeg enkelte kunne bruke veldig nedsettende uttrykk om homofile. Jeg hadde fordommer sjøl, for det var fortsatt nokså uvanlig å se homofile par. Altså par som våget å vise at de var kjærester. I hvert fall langt ute på bygda der jeg bodde. Det handler vel mye om frykt for alt som ikke er slik vi er opplært til at det “skal være” – altså “naturstridig”.
Når det gjelder vaksine, tror jeg det handler en del om frykt på begge sider. Det er den frykten som gjør at det innimellom blir veldig ampert. Jeg har valgt å ta vaksine, men jeg angriper/hetser ikke de som av ulike grunner velger å avstå. Om jeg blir gjort narr av, eller får høre at jeg er en “sau som følger strømmen” (fordi jeg har tatt vaksine), så kjenner jeg imidlertid at jeg lar meg provosere. Ingen av oss kan vite sikkert hva som er rett. Vi må bare ta det valget vi tror er best.
Takk, jeg har vel mang en gang uttalt at jeg synes folk er sauer når de gjør ting fordi de blir fortalt hva de skal gjøre, følge strømmen, at man hopper når noen sier hopp. Jeg baserer det på at folk burde få ta egne avgjørelser ut fra hvem man er, og mine uttalelser iht vaksine, om noen er sauer eller sådan, det er nettopp fordi, som du selv skriver at ingen kan vite helt sikkert hva som er rett. Og da blir jo det mest riktige å gjøre valg ut fra seg selv, ikke ut fra press fra andre. Når jeg leser at folk omtaler andre som barnslige fordi man ønsker å kunne velge vaksine, eller velge ikke ta vaksine, så blir jeg oppgitt og matt. Folk har forskjellige kunnskaper, og jeg vet nok om Pfizer til å ikke ville ta noen produkter fra dem inn i min kropp whatsoever. Det som er ille nå er at folk har gått videre fra sau, bjelleku og barnslig til monster, terrorist og drapsmann. Det er ondsinnet ille.
Det var en fin kjærlighetshistorie og godt du tok det valget du gjorde selv om at det endte, men hadde ikke det endt så hadde du ikke hatt snuppen nå.❤
Å presse noen og mobbe noen er bare for ille og det skulle ikke vært lov, alle har et valg i livet og DU bestemmer jo over deg selv.
Helt sant det du skriver, og de valg jeg tar nå er begynnelsen på veien videre 😜🥰
Ja og det valget er helt riktig…for deg og akkurat slik skal det være🥰
På nåværende tidspunkt ja, synes ennå det er mye vingling iht vaksinering og effekt, så da holder jeg meg heller hjemme, det vet jeg i det minste effekten av 😜
Interessant å lese litt om dine tanker med å få mannlig kjæreste, og hvordan folk rundt reagerte ift det, og også reaksjoner på andre ting.. Jeg er ikke på fb, så vet faktisk ikke holdningn til mange jeg kjenner. (Er jo på some det kommer frem ;)) Men er jo vondt når noen svikter.
Det er store forskjeller utfra hvor i landet en befinner seg. Homofile fra små tettsteder i nord (feks Harstad) har i alle år flyttet fra slike distrikter og inn til byene, da helst Oslo. Fordi en blir ikke behandlet som andre på mindre steder. Det som er synd er at i byene hvor man kunne være mer seg selv, hvor det var liv laget for et mangfold, er det nå stadig økende import av ukulturer (les:islam) som fordømmer homofile, opererer i gjenger og er farlige. Da er det fint å ha trygge omgivelser med mennesker som bryr seg, og da svir det litt ekstra i tider som dette, for tryggheten forsvinner fra alle hold.
Ja, det at mange homofile o.l. flytter inn til oslo område vet jeg om. Men det med det andre har jeg faktisk ikke tenkt over. Men er det mange homofile i Norge som blir utsatt for hatkriminalitet? Jeg er kaskje litt naiv her. Tenker vi lever i ett moderne samfunn. Ja, ekstra viktig med støtte og trygghet i tider som er utrygge. Jeg kjenner på det selv, at jeg føler jeg har litt få. Men kan jo lære mye av disse tidene.
Vel, jeg har stått med kniven mot strupen selv, så det er vel ikke så mye mer å si om det annet enn at man burde være bevisst hvor en beveger seg.
Nå har ikkje eg noko val. For meg er det jamngodt med sjølvdrap å ta dei vaksinene. Dermed er der heller ingen i min omgongskrets som seier noko, eller tek avstand.
Når eg då opplever at ei finsk megge får sleppe til i VG, og kalle oss uvaksinerte for jævla kronidiotar, då vart eg forbanna.
Hadde ein kommentar om at det var den megga som meiner at eg og mine like skal ta livet av oss, for at hu skal sleppa å kverna igong dei små grå, og VG som slapp slike til i blekka si, som var nokre jævla hjernedaude kronidiotar. Og dermed var eg blokkert frå VG si fb-side 🤣. Dustehuene i Akersgata tålte ikkje å høyra meininga mi om dei.
Lets go Brandon. Eller Fuck VG.
Ble det for mange ord på en gang fir dem tro? 🤔
🤣🤣🤣 Kanskje det. Det er jo ikkje så enkelt, når dei må kverne igong dei små grå. Dei fekk sikkert ein heidundrende haudeverk av det 🤣.
Jeg prøver for det meste å moderere selve språkbruken, jeg blir grinete av blokkeringer.
A story with a happy ending. Det gillar jag.
Eller ja, en del av historien i alla fall <3
Vel, egentlig var det vel mer en happy beginning…
jeg vokste opp i en bygd tilhørende Fredrikstad der bedehusmiljøet og sånt fremdeles sto sterkt. Men allikevel, har jeg visst at det hadde vært ett fett for foreldrene mine om vi var homo-eller hetrofile like lenge som jeg har visst hva det var, tror jeg.. Selv om vi begge skulle vise seg å være hetro, så har det unektelig lagt en trygghet i denne vissheten, så jeg har unektelig vært svært heldig med foreldrene mine..
Det er fint det, jeg har en god mamma, utenom det så synes jeg ikke det var så mye å samle på når alt kom til alt.