Det er vel kanskje i overkant mye om sykdom og livet med sykdom i bloggen min for tiden. Men desverre så er jeg i en periode hvor jeg har latt meg prege mer av dette enn ellers. Dere som har fulgt bloggen litt vet vel en del om hvilke diagnoser jeg sitter med, at det er kronisk og årsak til at den ene dagen kan være så utrolig fin, men de neste plutselig ganske så tøffe. Og det tenker jeg er mer enn nok for et menneske. Men så ser jeg rundt meg hvor mye mer plaget, hvor mye mer syk så mange andre er. Jeg blir liksom helt matt i tankene mine, og kjenner ubehag i hjertet mitt når jeg ikke greier å slå fra meg hvor trist og urettferdig det er. Når det gjelder sykdommer som enten begrenser eller ødelegger liv så greier jeg ikke slå meg til ro med «slik er det bare», «slik er livet».

Jeg har også lagt merke til at i takt med at samfunnet utvikler seg så øker omfanget av mennesker med angst. Ikke Sophie-Elise-angst hvor man skriver at man har angst og flyskrekk for å dekke over at man egentlig har vært i utlandet og fått rompeimplantater. Men rå iskald panikkangst der pusten stopper og en ser døden i hvitøyet. Angst som hindrer mennesker fra å gå ut døren, å forlate sine hjem for å dra på besøk eller å handle i butikken, hindrer vedkommende å være sosial med familie og venner. Angst som gjør at mennesker mister jobben sin. Angst som gjør en fullstendig paranoid og utilpass i samfunnet.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Jeg var en liten tur i sentrum her om dagen. På legevisitt før jeg skulle dra videre til Oslo og Rikshospitalet til min venninne som gjennomgår intensiv cellegift behandling der for blodkreft. Hun har hatt kreft før, og nå må hun i urettferdighetens navn gå gjennom dette på nytt. Livet er vel ikke uten angst for henne heller. Jeg kan ikke forestille meg hvordan hun har det inni seg. Hvor tøft hun har det i det hun gjennomgår. Hvor tøff hun er, og må være. Men jeg tenker på henne masse, for hun har vært en god venn fra første gang jeg traff henne, kort etter jeg flyttet hit. Underveis til togstasjonen fikk jeg melding fra venninnen min at hun ikke var i form til besøk fordi hun hadde hatt noen tøffe dager. Det forstår jeg.

Der og da ute i gaten traff jeg en annen venninne. Vi har også vært venner i flere år, vært på turer sammen, ute og spist sammen, vært på besøk hos hverandre. Koselig. Men siste året var vel dette annen gang jeg pratet med henne. Og der og da plutselig skjønte jeg hvorfor. Hun var sluttet i jobben sin, havnet under arbeidsavklaring hos nav, fått opplegg hos dps, plaget med kraftige panikk-anfall. Trukket seg tilbake.

Og når livet blir slik så bygger det på seg i feil retning. Man begynner å slite i sitt forhold til sine nærmeste. Kjæreste, ektemann, barn, venner. Og har somatiske kroniske sykdommer i tillegg. Hun var ikke den jeg hadde sett for meg skulle bli en psykisk sliter, så jeg vet ikke hva som skjer videre der, men jeg håper virkelig hun får den hjelpen hun trenger. For det er det også som er utrolig trist i samfunnet vi lever i nå. Veldig få får den hjelp de trenger i forhold til psykiske lidelser og sykdommer. Det er heller slik at man blir rævkjørt av systemet og mobbet av samfunnet, og da blir ingenting bedre.

Livets urettferdigheter er ikke rettferdig fordelt i blant oss, men det er vel derfor det kalles for urettferdig.

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#syk #psyk #dps #nav #trygd #angst #kreft #panikkangst #funksjonshemming #jobb #osas #dømmende #smålige #rettferdighet #leukemi #sosialangst #blodkreft #urettferdighet #diagnoser #sykdom #lidelse #samfunn #problem #venner #cellegift #samfunnsproblem #jatillivet #og #kjærlighet