Forestill dere følgende folkens..

Du har giftet deg etter endelig å ha møtt den rette, mannen eller kvinnen som føles mer riktig en noen annen har gjort før, den du føler vil være med deg i et og alt, støtte deg og elske deg ubetinget, da også gjensidig. Lykken er storfamilie, få mange barn og se dem vokse opp. Du får et barn, to barn, tre barn. Livet er fantastisk. En er høy på livet, endelig funnet lykken, som det så fint heter – faktisk lever drømmen.

Vi vet alle hvordan det er, nesten alle i hvertfall. Denne deilige forelskelsen, og en gjensidig kjærlighet så stor at en havner i en slags boble, et sted man skulle ønske ville vare for alltid. En sådan lykke en vet å sette pris på, for en vet jo livets realiteter, mange humper i veien, mye trist og mye vondt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så opplever en det som er en del av livet, triste ting. I dette tilfellet veldig triste ting, en økende grad av svikt i både motorikk, styrke og balanse. Mens du eller din kjære går gravid med det fjerde barn.

Det blir stadige besøk hos leger for testing og det som hører med for å finne ut av dette. En kjenner på angsten, frykten for hva dette kan være, og en går i uvisshet. En har begynt å skjønne at det er noe alvorlig galt, kjenne hvordan kroppen stadig blir svakere, bokstavelig talt for hver dag som går. Møte leger som ikke vil høre, en etter en feier de deg vekk med at en er ung, og frisk, ja tilogmed møte en lege som sier «du er i din beste alder». Alle bare blåser det bort og ber deg ta tiden til hjelp.

I mitt tilfelle har enhver diagnose jeg er blitt gitt vært en slags lettelse da det gir en forklaring på hva problemet er, og en kan deretter gjøre ting for å håndtere dette, men i dette tilfellet jeg her skal fortelle om, hva som ble utfallet for Vivian Brosvik er at hun opplevde alt dette jeg har beskrevet over, og så kom omsider svarene etter legebesøkene og testingen, og jeg tror hun har ønsket dette svaret annerledes så mange ganger at hun selv ikke vet hvor mange..

En beskrivelse jeg leste i min venninne og medblogger Gryendes blogg var at den diagnosen Vivian Brosvik aka Mamma på hjul da viste seg å skulle være: en sykdom som får selv den mest aggressive kreftform til å fremstå som en lettere influensa; Du har ALS!

Amyotrofisk lateral sklerose.

Vivian fødte sitt fjerde barn, en søt liten gutt som i dag er seks år.

Under fødselen ble hun lam.

Dette er så drøyt, for en grusom sykdom, altså gjennomsnittlig levetid fra det øyeblikk diagnosen stilles er ikke bare tre år, men tre år bestående av at du vil lammes i en stadig økende grad, frem til åndedrettet bare stopper. Alt dette mens du er 100% mentalt tilstede..

Vivian Brosvik skriver en blogg med øynene, for hun kan ikke skrive med hendene. Hun trenger at andre kan være hennes hender. Forestill dere å være uten den hjelpen..

Vivian skriver bloggen Mamma på hjul om hvordan hun opplever sykdommen. Hun øker bevissthet. Hun setter ting i perspektiv. Hva som betyr noe. Hun forteller oss hva vi ikke burde ta for gitt, hvor verdiene ligger. Og nei, denne bloggen er ikke en trist blogg, selv om der er en del triste hendelser. Vivian representerer virkeligheten, en brutal virkelighet. Men hun serverer oss masse humor og gleder, hun er ekte og ærlig. Hun og hennes familie, ihvertfall hennes mann går ikke rundt grøten på noe, for å si det sånn. Så her rommes hele spekteret fra de kjærlige gode øyeblikk, de latterlige absurde stundene, og de største forbannelsene i ord og utspill. Ikke det at Vivian banner og har stygt språk, men jeg ler godt når hun beskriver sin mann, finnmarkingen.. jeg ser filmene i hodet!

Anyways, det har blitt startet en Spleis for Vivian Brosvik. I skrivende stund har den spleisen gått noen dager og det er samlet inn noen kroner passert 80 000 kroner. Dette er penger som skal gå utelukkende til advokat for Vivian, for hun skal gå til sak mot Bergen Kommune.

Grunnen til at spleisen ble startet er fordi man ser at det å klage for Vivian og hennes familie på de vedtak og avgjørelser som Bergen kommune bestemmer seg for, det er visst som å snakke til en vegg, de rette vedkommende hører ikke, de nekter å lytte.

Da er å samle inn penger til advokat en viktig nødvendighet. Vivian er i dag i den sitasjonen at hun har fått vite at hun ikke får velge å ha brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Kommunen setter henne over i en kommunal ordning som de av en eller annen grunn har gitt navnet «hjemmesykepleien pluss» som består av ufaglærte faktisk, uten krav om utdanning som arbeidstaker i denne ordningen. Vivian selv og hennes mann får ikke noen medbestemmelse i hvem som skal jobbe i deres hjem og det er kun kommunen som bestemmer arbeidsoppgavene.

Vivian får heller ikke ta med selv assistentene ut av kommunen, hun mister all bestemmelsesrett og man kan si at livet hennes og kvaliteten på livet hun har igjen blir enda mer begrenset enn det er i dag. De utestenger henne fra samfunnet og låser henne fast inne i hennes eget hjem der hun ikke skal sees eller høres mer så lenge hun lever. Men Vivian er en fighter, samme er mannen hennes, og vi er mange som digger dette ekteparet og følger med.

Så for Vivian, hennes mann, for alle som er berørt av ALS i dag og i morgen og i framtiden. For medmenneskelighet og likeverd, her må vi gi så det monner. Målet var å kunne passere 100 000 kroner. Advokater koster, så jo mer som kommer inn til denne saken jo mer kan Vivian sammen med sin advokat og støttespillere KICKE ASS og sørge for noe som betyr noe. La dette bli Vivians ettermæle, her viser hun barna sine og oss alle hvor viktig det er å kjempe den gode sak!

Jeg har satt inn 500 kroner på denne spleisen, egentlig kunne jeg tenkt meg å satt inn hele ‘månedslønna’ mi, for jeg føler jeg kjenner Vivian litt og har blitt dratt inn i hennes liv gjennom måten hun forteller om livet sitt og hva hun opplever. Men jeg kan dessverre ikke bidra med sådanne summer, alt jeg har overskudd til har tidligere gått til kreftsaken, og foreldreløse aidssyke barn. Denne gang har det vært til verdig hjelp til mennesker som er rammet av grusomme sykdommer som feks ALS.

Det jeg derimot kan gjøre er å forsøke få andre med på spleisen. Er det noe jeg virkelig har lyst å se i disse dager, så er det at Vivian får rævkjørt Bergen Kommune i denne saken, får alt opp og frem i media, og dermed kan være den som den som øker livskvaliteten til de som lever med grusomme sykdommer som denne, i vårt lille land.

Det er faktisk en skam at norske kommuner og Norge behandler mennesker som Vivian som nærmest uverdig å bruke tid, penger og ressurser på. Fratar henne retten til ordentlig hjelp, og rett til å bestemme i eget liv. Den slags behandling kan vi ikke ha noe av. Jeg ser også på det som en skam at en skal være nødt til å starte spleiser som denne i et rikt land som bruker penger og ressurser på tull og fanteri, hvor toppolitikere svindler til seg pendlerboliger og får tilbakebetalt for utgifter og reiser de ikke har foretatt seg.

Det er under 1 døgn igjen av spleisen.

Så vær så snill, sett inn det du kan, bry deg, vær et medmenneske!

Link til Spleis: —> Advokat til Vivian Brosvik!

Hvis dere liker bloggen min så følg meg gjerne i gruppene mine på Facebook og MeWe. Beste alternative bloggen i Norge!

Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#mammapåhjul #mammapaahjul #vivian #vivianpåhjul #vivianpaahjul #vivianbrosvik #gryende #bergen #bergenkommune #als #fuckals #spleis #advokathjelp #advokat #amyotrofisklateralsklerose #bunnytrash