Mine besteforeldre på farsiden fikk 6 barn, hvorav to av dem levde videre etter fødsel. Min pappa og hans lillebror. Jeg har/hadde en søster jeg vokste opp med, og min onkel fikk en datter som er året yngre enn min tre år eldre søster. Altså, hun er to år eldre enn meg. Min onkel var veldig ung da han ble pappa, han giftet seg aldri med mammaen til min kusine, og jeg tror ikke han, som pappa, var tilstede i den grad han burde for sin datter. Han var en utrolig snill mann som alle likte, men han var vel ikke klar for papparollen, den gang.
Min mamma ble veldig god venninne med min onkels eks, dermed vokste min søster og jeg opp med et godt forhold til denne kusinen vår. Familie. Det var hun som presenterte meg for mitt store idol, Madonna. Hun ga meg en VHS-utgivelse med en konsert fra Detroit, USA, med Madonna. Hun hadde fått den av sin onkel, men Madonna var ikke helt hennes greie. Veldig rart egentlig, men veldig bra for meg. Denne VHS’en er en førsteutgivelse, og da første objektet mitt i min samling. Jeg har denne enda, vel bevart!
I oppveksten var det mye fram og tilbake. Kusinen min var enebarn og bodde sammen med sin mamma. De flyttet mye. Tenårene kom og de bodde noen år i Lillestrøm-området, mens min familie og jeg bodde i nordnorge. Jeg var vel 15 år da hun kom tilbake til Harstad, og hun bodde der i et par år. Vi hang en del sammen da, og så flyttet hun plutselig igjen, til Oslo. Hørte aldri mer noe fra henne igjen, så henne aldri mer, det var som om hun aldri hadde eksistert. Ingen hørte fra henne, ikke jeg, ikke min søster, ikke våre besteforeldre.
Da jeg flyttet til Drammen for 18 år siden var min onkel allerede død. Han druknet i et vann. Han hadde etter min kusine ble født, etablert familie to ganger, først med en kvinne han fikk et barn med, så etterhvert en annen som han fikk to barn med. Alle disse bor i området her. Mellom Tønsberg og Oslo. Jeg kontaktet samtlige, for å opprette kontakt. Åååå ja det vil de gjerne, men.. passer aldri.. For 10 år siden dukket nevnte kusine opp på FB. Før det hadde hun hemmelig nummer, hemmelig adresse, var ikke på noen plattformer. Jeg sendte henne meldinger noen ganger, men svaret var ville gjerne, men… jeg ga dem alle opp i 2016.
Så ja, for fire dager siden fikk jeg venneforespørsel. Jeg ignorerte den. På Facebook har jeg kun venner jeg har kontakt med. Det er 71 personer på den lista, folk jeg snakker med, møter, har reelle vennskap med. Jeg har flere hundre venneforespørsler som er ubesvarte. Jeg er av dem som ikke ser poenget med å late som alle er venner. Totusen navn i en liste, med folk som bare overvåker hva man poster, men ikke sier noe. Noen ganger dukker det opp mennesker man møter, potensielle vennskap, man legger hverandre til på FB, så hører man ikke mer. Når det har gått et år, så fjerner jeg fra vennelisten. Jeg sender aldri venneforespørsler, jeg er veldig tilgjengelig uansett, om det skulle være noe. Messenger.. email… jeg har samme mobilnr som for over 20 år siden. Personer jeg aldri har møtt legger jeg aldri til i vennelisten på FB. Det er første regel. Kun folk jeg kjenner in real life! Det er uansett om vi har hatt masse kontakt via blogg eller sådan.
Kort etter jeg mottok venneforespørselen fra min kusine så ‘vinket’ hun 👋 til meg på messenger. Jeg vinket tilbake, ikke mer. Jeg orket ikke skrive noe, historikken viste tydelig at jeg gjentatte ganger hadde tatt kontakt, foreslått å møtes, invitert til tur og fest og i det hele tatt. Denne gang ga jeg henne kortene.
I går skrev hun til meg og forklarte, hun begynte slik «Hei, håper det går bra med deg. Har lest litt over tidligere gruppesamtaler, og får jo veldig dårlig samvittighet…» deretter fortalte hun litt, og nå håper hun å gjenopprette kontakt. Et par meldinger frem og tilbake i dag.. hun «vil gjerne treffes og finne på noe».
Men orker jeg? Hadde dere orket?
Jeg har på en måte slått meg til ro med at snuppen min, Ella og Ariel er min familie. Kjernefamilien. Når alle andre ikke har vært i bildet hele mitt voksne liv, og de som faktisk har det nå er døde, så føler jeg tungt på dette med blodsbånd, oppvekst og sådan. Jeg føler famile er veldig nære venner en velger selv, de som er der for hverandre, litt sånn i tykt og tynt. Jeg har min kjernefamilie, og min valgte familie av nære venner. Denne evige runddansen med folk som kommer inn i livet mitt, for så og forsvinne, dukke opp etter noen år, forsvinne igjen, og dukke opp etter maaange år igjen. Skal ha kontakt når det passer DEM. Jeg synes slikt er sårende. Føler jeg har kommet såpass langt i livet at jeg har en grei oppfatning av venner og familie. Jeg liker ikke å bli lekt med, jeg liker ikke at folk misbruker min tid, og jeg liker ikke at mennesker ikke tar hensyn til hverandres følelser. Orker jeg dette? Skal jeg gi dette en sjanse?
Hva burde jeg gjøre? Og hva tror dere jeg gjør?
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#familie #venner #bunnytrash #bunny
Jeg kommer fra en virkelig storfamilie og det er ikke alle jeg har nær kontakt med eller liker så godt heller. Men familien min er det selvom… og husk på at mange forandrer seg jo gjennom årene. Jeg synes du skal gå for kontakt igjen, være litt nysgjerrig og ikke være så redd for å bli såret . Da har du hvertfall prøvd…
Har man noen som man rett og slett ikke kommer overens med, uvennskap, vondt blod.. da melder jeg meg ut, denslags er ikke verdt min energi. Da hadde jeg ikke tenkt på dette engang, i dette tilfellet så er det mye jeg kanskje ikke vet.. et mysterie.. og det gjør meg jo egentlig nysgjerrig.. hva skjedde liksom?? 🐰
Jeg tenker at dersom du ikke prøver gjør du det samme mot henne som hun gjorde mot deg.
Jeg tenker at du vil prøve å oppnå kontakt igjen. Det høres mer ut som deg.
Noe å tenke på ja.. definitivt!! 🐰
Er som deg eg, en lang liste med forespørsel om vennskap på FB, godkjenner ingen utenom at eg har truffet de, mye mulig det er på tide å rydde i den lista igjen…Som du sier; Årene går…Men, eg har også en halvsøster som eg aldri har hatt kontakt med utenom at eg traff henne 2 ganger da eg var veldig liten. Min far hadde et eventyr før eg ble født, så ja…Et par mnd etter at min mor døde i `22 fikk eg en laaaang mld på Messenger fra nevnte halvsøster…Hun har hatt mange muligheter i løpet av de siste 50 årene til å sende både brev og senere en mld – Det eg stusser mest på er hvorfor rett etter at min mor døde? Du vet, hjernen jobbet litt med en gang, var det en åpenbar grunn til at det ble etter hennes død? Sikker mye eg ikke vet om min familie fra før, men eg kjenner eg ORKER IKKJE grave opp i gamle ting som eg aldri har vært en del av. Er drittlei situasjoner som:”Fordi hun/han sa og gjorde måte eg gjøre ditten og datten”. Det er over 2 år siden eg fikk den meldingen, eg har ikke svart og eg har nok lagt lokk på den delen av livet min for flere tiår siden…
Hva du kommer til å gjøre? Hmm Hvis du følger hjerte ditt tror eg du tar kontakt og legger sjela di i at kontakten skal bestå, men hvis fornuften seirer lar du være…kanskje? Familie er ofte det vanskeligste
Klem Vibbe 😀
I dette tilfellet tviler jeg på at det er noen bakenforliggende agenda for at hun tok kontakt.. ikke noe arveoppgjør, ikke noe velge side i noen sak.. hennes pappa (min onkel) er død, min pappa (hennes onkel) er død, våre besteforeldre er borte.. vi vokste opp sammen, vi ble aldri uvenner eller noe, hun bare ble borte, for oss alle.. hemmelig nummer, adresse, bruker ikke sosiale media.. er jo veldig nysgjerrig på hva som skjedde… det har vært et mysterie for meg i snart 30 år… 🐰
Jeg vet ikke hva du vil gjøre, men tror nok du prøver. Jeg vet ikke om jeg selv ville orket. Er litt sånn med folk selv jeg, hvis de skuffer meg veldig og egentlig ikke har “tilført” så mye, så orker jeg ikke bruke krefter på dem. Hvis det hadde vært veldig nær familie så hadde jeg nok, men litt sånn uti…? Tror ikke jeg hadde gjort.
Jeg er jo veldig nysgjerrig da.. jeg tenker, noe spesielt, drøyt, eller noe, må ha skjedd siden hun bare ble borte med hemmelig nummer, adresse, ikke bruker sosiale media osv.. i flere tiår. Dette har i alle disse år vært et mysterie for meg 🐰
For meg er familie noe jeg velger. Min mor på 90 år og min yngre bror er i kategorien bekjente. Jeg har svært lite til ingenting felles med dem. Jeg liker min bror, men ikke min mor. Har gjennom livet lært å velge nære mennesker med omhu, derfor er de få de som er “min flokk”. For meg blir et harmonisk liv der en elsker sanselig, mer og mer viktig. Et liv der det er rom for mennesker som ønsker det samme. Ikke at vi trenger å ha de samme behov, interesser, ønsker for livet. Men en gjensidig respekt gir hverandre, gi hverandre best mulig og flest mulig gode dager. Der bytte av ord og tanker gir hverandre mening. Din kusine, vil hun ha en viktig betydning for ditt liv videre? Er hun verdt din tid, omtanke, dine ord? Kun du kan kjenne på det.
Takk for dine ord. Min kusine og jeg var aldri uvenner, heller tvert imot.. at hun bare ble borte for oss alle er et mysterium for meg.. men en årsak er det, så ja… jeg er veldig nysgjerrig, selv etter flere tiår 🐰
Jeg har ikke så mye kontakt med min familie, de holder seg mest for seg selv. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver, jeg må nok si at en som kommer å går som det passer er ikke verdt tiden din tenker jeg, uansett om det er familie. Du har som du sier din egen lille kjernefamilie og det holder i massevis🥰🌸
Ja.. men hun har egentlig ikke kommet og gått.. hun «bare» pakket og dro, og fjernet seg fra oss alle, all slekt og familie.. en årsak må det jo ha vært.. enda nå flere tiår etterpå er jeg jo nysgjerrig på.. hvorfor.. hva skjedde? 🐰