I går var det Verdensdagen for psykisk helse og mange bloggere skrev om akkurat det, og det synes jeg er bra. Men få stikker nesa enda lengre fram og går skikkelig innpå opplevelser om hvor langt nede en kan være, hvor psykisk utkjørt en kan bli, rusproblematikk, familierelasjoner, angst, depresjoner, vold, barnevern, ødelagte familier, livet på gata et cetera. Noen er det selvfølgelig, nå leser jo ikke jeg alle blogger som er, men «Livetmedvesla» la ut et innlegg i går som var veldig ærlig og rett fra levra hva psykisk helse angår, før brukte jeg lese bloggen «Hjernevasket» som skrev mye om psykisk helse, men ser ikke noe særlig til bloggen hennes for tiden, «Leneetarnes» har hatt noen innlegg om angst, og «Monicavederhus» skriver om psykisk helse og rus hver dag, det er den røde tråden i bloggen hennes.

Jeg selv skriver også en del om psykisk helse, i tillegg til samfunnsproblematikk som faktisk påvirker den psykiske helsen, det være rus, legning, religion, islam, innvandring, overgrep, vold, politikk, fordommer og så videre.

Mange av disse temaene er for mange tabu, man skal ikke snakke om, ikke skrive om, familieproblemer, konsekvenser av uvettig innvandring, en skal ikke kritisere islam, en skal ikke snakke om depresjoner og angst, en skal ikke være ærlig om rus, religion og ideologier. Det merkelige er at de som mener dette, at vi ikke skal snakke om, de mener seg fullt berettiget til å kritisere, oss som tar opp disse «kontroversielle» temaene.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Det er slik at når en stikker fram nesa om noe av dette så må man tåle og bli skrapa opp, en må tåle å bli malt i en kjøttkvern. Det er en del av det hele. Der føler jeg at selv om jeg har et sinne og et lynne, og enkelte prøver å gjette seg til min sinnstilstand fra der de sitter bak et tastatur et helt annet sted i landet, der de kaller meg hårsår, aggressiv, ondskapsfull, kriminell, narkis og faen vet. Jeg har levd et såpass tøft liv, jeg har opplevd så meget at det å bli behandlet dårlig via internett, det tar jeg ikke til meg. Dritt fra folk som gjemmer seg bak en skjerm, og gjerne bak pseudonymer også, de er ikke noe jeg legger vekt på. Jeg har på en måte funnet ut hva som er genuint og hva som er ondsinnet ræl.

Jeg kjenner at jeg er glad for at jeg etter alle mine år på planeten kan snakke og skrive rett fra levra, og levere denne bloggen offentlig. Jeg har gjort dette noen år og jeg tenker på disse som prøver seg med stikk og ekle kommentarer, til oss som våger å stikke oss frem, hvor lavmål. De som kommer med stikk og hat når man minst aner det. De er ikke verdige å bry seg særlig med.

Her om dagen skrev jeg et innlegg om Sophie Elise, hun var omtalt i media pga svindel, og mitt innlegg var egentlig en direkte gjengivelse fra Dagbladet og hennes egen bok «Forbilde» og bloggen hennes, og at jeg ikke liker måten hun gjør ting på. Hun er en influencer som skaper dårlig psykisk helse. Etter innlegget fikk jeg melding fra «Katie» som kunne fortelle meg hvor ond jeg er, at jeg dreper katter i stekeovnen, at jeg er voldelig mot mine nærmeste, at jeg har levd som kriminell og er bare fæl, fæl, fæl og alle hater meg, og ja jeg husker ikke alt, det var mye rart.

Mennesker er ondsinnede, spesielt bak skjermen og spesielt nå under pandemien. Det virker som om de fleste har glemt hvordan vi behandler andre mennesker, folk har blitt isolerte og sinte, rett og slett. Konstruktiv kritikk har veket til side for ondsinnet hat, vært en del frustrert jeg også, men merkeligst er det når noen som «Katie» skriver slik melding til meg om hvor fæl jeg er. Jeg ble sittende å lure på hvordan oppfatning hun har om seg selv etter å ha sendt den meldingen. Moder Theresa. En ting hadde hun rett i, jeg var, har vært kriminell, jeg er narkoman og jeg ruset meg i mange år, satte sprøyter og vanket i et tungt belastet miljø. I dag lever jeg et helt annet liv, men erfaringene har jeg enda.

Ja, en må ha tykk hud for å skrive om alle disse tingene, psykisk helse, rus og samfunnsproblematikk. Enda mer betent kan det bli når en diskuterer islam, det er det verste å diskutere, det er verre enn å være vaksinemotstander i demokratstater i USA. Da får man mange stempel. Jeg tror «jævla rasist» har gått forbi «jævla homo» på topplisten over skjellsord her til lands.

Jeg tar gjerne imot andres synspunkter, jeg diskuterer gjerne med meningsmotstandere, det er slik man får perspektiv. Men når en daglig får meldinger fra feks denne som kaller seg «Bien» og det ikke handler om å komme med innspill, perspektiv eller saklig diskusjon, men det handler om å forsøke å «stikke», være stygg mot, tråkke på, da slutter man å lytte og lese. Kommentarene går ulest i søpla, sammen med eventuelle kommentarer fra spytrollet «Katie» som sendte meg den ene kommentaren.

Jeg liker veldig godt å få tilbakemeldinger på innleggene mine, altså kommentarer, jeg er mer opptatt av dét enn antall lesere og listeplasseringer. Det havner faktisk i bakgrunnen, tro det eller ei. Jeg setter umåtelig stor pris på mennesker som skjønner hva budskapet mitt er, hva jeg kjemper for, hvor mange grenser jeg krysser for å dele mine erfaringer og bruke dette til å forsøke gjøre ting bedre, bekjempe tabu og stigmaer, stå opp mot religion, indoktrinerende og farlige ideologier som islam. Få folk til å se mennesket, ikke bare «den narkomane». Få folk til å se personene, ikke kun «de perverse homofile». Likeverd, aksept, menneskene bak.

Jeg prøver så godt jeg kan å være rett fra levra, være åpen og ærlig om alt. For den gang jeg ikke var det så sleit jeg, da ble jeg utsatt for overgrep og mishandling. I nære relasjoner, fremmede og av systemet. Når en er lukket så møter en lite forståelse, for folk ser ikke menneskene bak, en ser bare det ytre. En langhåret, tynn, svartkledd kriminell «skitten» narkoman. Der jeg kommer fra er det mitt stempel den dag i dag. Og det er 15 år siden jeg reiste derfra, og enda hadde jeg vært rusfri noen år, gikk på skole og jobbet. Men de, folk der, så bare det stemplet de allerede hadde gitt meg.

Jeg er ikke noe A4-menneske, ikke vil jeg være det heller. Jeg liker ikke ord som «normal». Men jeg liker heller ikke disse stemplene, mobbing, det at man heller skal tråkke ned istedet for å hjelpe opp. Det er forskjell på å skrive om at man synes noen har en dårlig blogg og ikke er noen god blogger, og å faktisk sende melding til noen å skrive at en er stygg, ond, dreper katter og er hatet.

Jeg har bodd på gata, overnattet hos rusmisbrukere, sovet i både telt, container og telefonboks. Jeg har vært langt nede, og jeg har sett hvordan det er å ligge der nede og se disse såkalte «normale», vellykkede, og ofte selvopptatte menneskene gå forbi uten å ofre de som ligger nede en eneste tanke engang, ikke et blikk, ingenting. Det er slik man kan ødelegge mennesker helt, få de til å føle seg helt verdiløse, det er her vi virkelig kommer inn på psykisk helse, å ønske at man var død, ønske å ta sitt eget liv.

Det er viktig å se andre enn seg selv, og det er viktig å sette foten ned for hva som er galt i samfunnet. Veien å gå er å snakke om det, øke bevissthet. Ikke tabu. Vi må kunne snakke om psykisk helse, rus, ukulturer og samfunnsproblematikk, uansett hva det måtte være, uansett hvor vondt det gjør, og hvor lite politisk korrekt det er.

Ærlige blogger leser jeg, jeg ser fort hvor ting kommer fra, hva budskapet er og hvor ekte og oppriktig det er. Jeg leser «Mammapåhjul» mer ekte blir det ikke, og jeg håper folk skjønner at sykdommen ALS ikke er kun fysisk. Her snakker vi psykisk helse så det holder, all respekt til «Mammapåhjul» som står i det og er så «vel bevart» som hun er. Jeg nevnte «MonicaVederhus» som er den som jeg kan relatere mest til i bloggverdenen angående livet man har levd. «Gryende» tar opp samfunnsproblematikk hist og her, det liker jeg. Ærlige folk som skriver ærlige blogger om viktige ting. Noen som forteller om at livet faktisk suger noen ganger, men at det faktisk kan bli bra igjen, eller at man kan velge å ha det bra. Personer som setter ting i perspektiv. Folk som har levd igjennom traumer, men som fortsatt står, og deler styrken videre til oss andre. Mennesker med stolthet og integritet.

Jeg hverken liker eller ønsker å lese om disse overfladiske med sine nye dyre klær, rompeimplantater og ting de lyver om for å selge. Kjøp boka mi, kjøp selvbruningskremen min. Reklame ditt og reklame datt, nei til pelsindustrien, drep en sølvrev jeg kan ha rundt halsen. Det er så uekte og falskt! Legg merke til at disse gjør minst for andre, når de gjør noe for andre, så er det egentlig for seg selv det også. Trust me!

Jeg skulle ønske jeg fant blogger som de nevnte, blogger som min egen Bunny Trash, for over halve livet mitt siden, og litt til. Enda den gang da jeg startet egen blogg fantes det ikke ekte oppriktige bloggere, jeg fant dem ihvertfall ikke. Jeg hadde kunne ønsket å ha en blogg eller tre tilgjengelig da jeg slet som verst, noen som snakket rett fra levra og viste virkeligheten som den er, ikke en konstruert virkelighet der folk lever i bobler og får folk på yttersiden til å føle seg ekskluderte og verdiløse, føle at man ikke er bra nok, ikke strekker til, ikke er elsket eller verdsatt av noen. Jeg vet at jeg hadde hatt godt av det. Selvfølgelig hadde jeg hatt godt av det!

I en verden hvor man har vanskelig for å åpne seg, sliter og ikke har noen å prate med – en slik blogg hadde betydd mye! Hvis noen hadde skrevet om livet etter rus, livet etter overgrep og vold, livet som åpen homofil.. dere ser hva jeg mener?!

Ekte følelser, ekte opplevelser, ekte sorg og ekte livsglede ifra ett menneske som også hadde levd på flukt fra livet, på flukt fra virkeligheten, i rusens mørke, indoktrinert av religion, utsatt for overgrep og misbruk. Et glimt av veien videre og livet etter, se at det faktisk var mulig. Det hadde gitt mer sjelefred, motivasjon og styrke. Heldigvis klarte jeg meg selv jeg, så kan jeg skrive denne bloggen, og DELE den. Derfor er jeg her!

Liker du denne bloggen?? Følg gjerne bloggen i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#verdensdagen #oktober #verdensdagenforpsykiskhelse #rus #mobbing #netthets #mobbing #narkotika #overgrep #vold #alkohol #mentalhelse #blogg #blogging #psykiskhelse #angst #depresjon #bunnytrash