Gjennom alle årene jeg har skrevet denne bloggen har den forandret seg mye. Ihvertfall tenker og mener jeg at bloggen har forandret seg utrolig mye. Og jeg har forandret meg mye. Det er som om den ‘meg’ jeg har skrevet om før er en helt annet person. Flere personer, flere kapitler, forskjellige liv – men hele tiden bare meg. Bloggen har hele tiden vært om meg, mitt liv, mine tanker, opplevelser, meninger, følelser gjennom alt dette. I flytende forandring.

Bloggen startet på en måte terapeutisk hvor jeg skrev om barndommen og oppveksten min, overgrep og rus, veien ut og og veien videre. Livets reise, gjennom mine foreldres skilsmisse, mobbingen og uthengingen fra andre barns foreldre, volden, kamp mot barnevern, hverdagen i et hardt rusmiljø, livet som rotløs og hjemløs, stå fram som homofil, forelskelse og ekteskap, savnet etter kjærlighet, bli knust gang på gang. Hvordan sinnet mitt har endret seg gjennom alt jeg har opplevd, hvordan jeg har blitt den jeg er, den jeg er ment å være.

Bloggen har vært et fristed hvor psykisk helse og sykdom har vært tema. Hvor jeg har kunnet åpnet opp om mangt og mye. Jeg har skrevet om hvordan jeg har startet på nytt og på nytt. Jeg har skrevet om alle sjansene jeg har tatt, den brede sti, fra å falle ut av skole som barn, bli en outsider, til å som voksen gjennoppta skolen, ta ungdomskolen opp igjen som voksen, bli helsearbeider, kokk og flytte fra sted til sted, Ibestad på Rolløya, Christiania i Danmark, Grønland og Lysaker i Oslo, tiden i Trondheim, Tromsø, Svelvik til Verket ved foten av Klokkarstua på Hurumlandet til å til slutt ende opp «hjemme» i Drammen.

Bloggen har vært om å slå rot. Hvordan jeg møtte snuppen min, hvordan vi startet vårt liv sammen, skapte vår lille familie, når våre to fine mopsejenter kom til, kjøpte leiligheten vår og ble en del av noe, noe helt annet enn tidligere liv. Hvordan ting fort kan snu, når en har det så fint og flott og plutselig vil livet noe helt annet og en får utfordringer og oppgaver som nesten ødelegger en. Hvordan ting kan være rosenrødt til å bli svart og dystert. Hvordan man kan reise seg og gå videre.

Det har vært mye tant og fjas innimellom. Når ting låser seg og en ikke har ord. Man skriver tøys og tull fordi en ikke vet hva en skal skrive om, man mister ord. Man skriver om turen på dagligvarebutikken, hva man har fått i postkassen, været, blomstene i hagen, kvisen man fikk på høyre rompeballe.

Så alt det hyggelige da, alt det fine man har lyst å dele. Konserter man har vært på. Alt fra Bjørn Eidsvåg til Ozzy Osbourne, Pink Floyd, Rammstein, Metallica og Madonna. Alle de fantastiske reisene gjennom hele Europa, innom Asia og Afrika. Min drøm om Australia og snuppens drøm til New York.

Man skriver om menneskene man har møtt og hengt med, fra ukjente tilfeldige til, for noen, veldig kjente personligheter som Lilli Bendriss, Surferosa og Plumbo for å nevne noen. Helt korte, men inntrykksterke møter med Samantha Fox, Nelson Mandela og Joan Jett, og å jobbe på sett med Ane Dahl Torp, Karoline Krüger, Paul Greeengrass, Roy Andersson, Anette Hoff, Christian Skolmen, John Brungot, Herman Flesvig, Veslemøy og Harald Zwart og så videre. Utrolig mye gøy!

Etterhvert som jeg skriver nå, popper det opp så utrolig mange minner fra opplevelser, ting jeg har skrevet om, og jeg skriver meg egentlig helt bort. Når man har levd alle disse livene, så kan en jo fortsette til skjegget blir sølvgrått og faller av, eller rompa blir så slapp og dvask at den henger ned til knehulene. For når man tenker så har livet vært utrolig innholdsrikt. Alle historiene en kunne fortalt om besøk på sexklubber i Ungarn, Nederland og Spania. Bli arrestert i Tyrkia. Forhold en har vært i, affærer man har hatt med menn fra forskjellige kulturer.

Jeg må rett og slett innhente meg nå, kan ikke i et innlegg skrive om alt bloggen har omhandlet. En kan jo skrive flere innlegg bare om å ri på kamel i Sahara, eller besøke fetish-klubber i Tyskland. Opplevelsen med å være nært hvite tigre, hilse på pingviner og pandaer, eller stå rett ved en flodhest. Vet dere at hvert år blir anslagsvis mer enn 500 mennesker i Afrika drept av flodhester? De kan se nokså bedagelige ut, men de er faktisk veldig hissige og et av verdens dødeligste, store landpattedyr.

Anyways, til poenget, hva jeg skulle skrive om, nemlig alle som gjennom årene har vært innom bloggen. Alle leserne. Medbloggere. Alle kommentatorene. Alle som har fulgt bloggen min og meg gjennom alt dette. Alle jeg har møtt gjennom bloggen. Alle som har kontaktet meg og takket meg. Det er det mest utrolige. Å sitte på en gresk øy og få melding fra noen som følger bloggen, og da plutselig bli kjent med og tatt med på turer og omvisninger av noen som er helt fremmed, men som man likevel har et forhold til gjennom bloggen. Det har faktisk skjedd, venner for livet!

Med hvordan bloggen har endret seg fra å være om oppvekst, rus, helse, seksuell legning og familie- og hverdagsliv, til en innvandringskritisk, antireligiøs islamofobisk tenketank, en stemme for politikerforakt og alternativ belysning av samfunnet. En protest mot galskapen og en stemme mot urettferdighet. En blogg som har samlet inn til veldedighet, gjort oppmerksom på organisasjoner for foreldreløse aidssyke barn, en motstander til covidpropaganda, satt fokus på ALS, SMA og kreft. En blogg som har fremmet mange andre dyktige bloggere, hatt påskenøtter, julekalendere, bloggtreff og spesielle utfordringer for å skape felleskap. En blogg som har vært (i mitt perspektiv) så alternativ og variert ift de fleste andre, så har det blitt stiftet en del bekjentskaper, oppstått noen vennskap gjennom tiden.

Kvinner på krisesentre har kontaktet meg, takket for mine innlegg og bedt meg stå på, mennesker i flukt har tatt kontakt med meg, folk som kan relatere med ting jeg skriver har sendt meg brev. Jeg har vært på båtturer og cruise hvor folk har kommet til meg og vist glede over å møte meg, det har blitt levert kasser med brus på min dør, overraskelser i postkassen, jeg har blitt oppringt og nedringt. For noen uker siden fikk jeg meldinger fra over hundre forskjellige mennesker som ba meg om å ikke slutte blogge. Vennskap med andre bloggere har oppstått, noen er sluttet å blogge for lenge siden og noen er her enda. Vi har festet, vært på vandringer, spist krabbe, gått i fakkeltog, besøkt hverandre.

Ja i det hele tatt, det har vært veldig berikende og en stor glede. Til og med i sorg har det kommet glede gjennom sorgen. Hvordan så mange stilte opp da jeg hadde innsamling til krans da en vakker sjel av en medblogger brått og plutselig gikk bort.

Jeg tenker innimellom på alle disse menneskene som har vært innom bloggen gjennom årene. Jeg er så utrolig takknemlig for dere. Alt dere har betydd for meg. Vi snakker alt fra dødssyke mennesker, sian-aktivister, rusmisbrukere og overgrepsofre. Folk som sliter med psykisk helse, folk som engasjerer seg og bryr seg om andre. Alle mulige helt vanlige mennesker fra overalt, men de beste. I all hovedsak er det de flotteste menneskene (med noen veldig få unntak som kalles insekter) som har vært og er innom bloggen. Og de som plutselig blir borte savner jeg. Det er veldig rart når noen som har fulgt bloggen lenge plutselig blir borte, folk man har skrevet mye med, blitt kjent med, jeg lurer på hvordan det går med dem, har de det bra? Håper alltid at de dukker opp igjen, noen ser ut til å aldri komme innom igjen, men hvem vet, for i andre tilfeller igjen så dukker det opp kommentarer og meldinger helt plutselig.. da blir jeg SÅÅ glad!!

Tusen takk alle dere for at dere stiller opp. Tusen takk for alle gangene jeg har blitt overrasket. Tusen takk for de beste meldinger, de kuleste ullsokker, dubbeditter, sjokolade, billetter, bidrag til kreftsaken, bøker, grytekluter, julepynt, kort, maleri.. altså listen er så lang at det er umulig å ramse opp. Igjen, jeg elsker slike overraskelser, jeg er så takknemlig for dere som gir enda mer mening til livet mitt, bloggen og i det hele tatt. Jeg skriver dette i dag, for jeg føler det må gjøres innimellom, fortelle dere hvordan alt dette verdsettes. Det dukket opp en overraskelse i postkassen min nå, og derfor dette innlegget i dag. Bernt som har fulgt bloggen min lenge har sendt meg en helt uventet overraskelse, en bok.. tusen takk Bernt, og tusen takk alle sammen. Det betyr så mye at dere leser hva jeg skriver, og hvordan så mange av dere fanger opp enkelte ting og overrasker meg. Tusen takk! Virkelig!!

Tusen takk for at dere er dere!!

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#lesere #blogg #bunnytrash #bunny