Bloggen startet på en måte terapeutisk hvor jeg skrev om barndommen og oppveksten min, overgrep og rus, veien ut og og veien videre. Livets reise, gjennom mine foreldres skilsmisse, mobbingen og uthengingen fra andre barns foreldre, volden, kamp mot barnevern, hverdagen i et hardt rusmiljø, livet som rotløs og hjemløs, stå fram som homofil, forelskelse og ekteskap, savnet etter kjærlighet, bli knust gang på gang. Hvordan sinnet mitt har endret seg gjennom alt jeg har opplevd, hvordan jeg har blitt den jeg er, den jeg er ment å være.
Bloggen har vært et fristed hvor psykisk helse og sykdom har vært tema. Hvor jeg har kunnet åpnet opp om mangt og mye. Jeg har skrevet om hvordan jeg har startet på nytt og på nytt. Jeg har skrevet om alle sjansene jeg har tatt, den brede sti, fra å falle ut av skole som barn, bli en outsider, til å som voksen gjennoppta skolen, ta ungdomskolen opp igjen som voksen, bli helsearbeider, kokk og flytte fra sted til sted, Ibestad på Rolløya, Christiania i Danmark, Grønland og Lysaker i Oslo, tiden i Trondheim, Tromsø, Svelvik til Verket ved foten av Klokkarstua på Hurumlandet til å til slutt ende opp «hjemme» i Drammen.
Bloggen har vært om å slå rot. Hvordan jeg møtte snuppen min, hvordan vi startet vårt liv sammen, skapte vår lille familie, når våre to fine mopsejenter kom til, kjøpte leiligheten vår og ble en del av noe, noe helt annet enn tidligere liv. Hvordan ting fort kan snu, når en har det så fint og flott og plutselig vil livet noe helt annet og en får utfordringer og oppgaver som nesten ødelegger en. Hvordan ting kan være rosenrødt til å bli svart og dystert. Hvordan man kan reise seg og gå videre.
Det har vært mye tant og fjas innimellom. Når ting låser seg og en ikke har ord. Man skriver tøys og tull fordi en ikke vet hva en skal skrive om, man mister ord. Man skriver om turen på dagligvarebutikken, hva man har fått i postkassen, været, blomstene i hagen, kvisen man fikk på høyre rompeballe.
Så alt det hyggelige da, alt det fine man har lyst å dele. Konserter man har vært på. Alt fra Bjørn Eidsvåg til Ozzy Osbourne, Pink Floyd, Rammstein, Metallica og Madonna. Alle de fantastiske reisene gjennom hele Europa, innom Asia og Afrika. Min drøm om Australia og snuppens drøm til New York.
Man skriver om menneskene man har møtt og hengt med, fra ukjente tilfeldige til, for noen, veldig kjente personligheter som Lilli Bendriss, Surferosa og Plumbo for å nevne noen. Helt korte, men inntrykksterke møter med Samantha Fox, Nelson Mandela og Joan Jett, og å jobbe på sett med Ane Dahl Torp, Karoline Krüger, Paul Greeengrass, Roy Andersson, Anette Hoff, Christian Skolmen, John Brungot, Herman Flesvig, Veslemøy og Harald Zwart og så videre. Utrolig mye gøy!
Etterhvert som jeg skriver nå, popper det opp så utrolig mange minner fra opplevelser, ting jeg har skrevet om, og jeg skriver meg egentlig helt bort. Når man har levd alle disse livene, så kan en jo fortsette til skjegget blir sølvgrått og faller av, eller rompa blir så slapp og dvask at den henger ned til knehulene. For når man tenker så har livet vært utrolig innholdsrikt. Alle historiene en kunne fortalt om besøk på sexklubber i Ungarn, Nederland og Spania. Bli arrestert i Tyrkia. Forhold en har vært i, affærer man har hatt med menn fra forskjellige kulturer.
Jeg må rett og slett innhente meg nå, kan ikke i et innlegg skrive om alt bloggen har omhandlet. En kan jo skrive flere innlegg bare om å ri på kamel i Sahara, eller besøke fetish-klubber i Tyskland. Opplevelsen med å være nært hvite tigre, hilse på pingviner og pandaer, eller stå rett ved en flodhest. Vet dere at hvert år blir anslagsvis mer enn 500 mennesker i Afrika drept av flodhester? De kan se nokså bedagelige ut, men de er faktisk veldig hissige og et av verdens dødeligste, store landpattedyr.
Anyways, til poenget, hva jeg skulle skrive om, nemlig alle som gjennom årene har vært innom bloggen. Alle leserne. Medbloggere. Alle kommentatorene. Alle som har fulgt bloggen min og meg gjennom alt dette. Alle jeg har møtt gjennom bloggen. Alle som har kontaktet meg og takket meg. Det er det mest utrolige. Å sitte på en gresk øy og få melding fra noen som følger bloggen, og da plutselig bli kjent med og tatt med på turer og omvisninger av noen som er helt fremmed, men som man likevel har et forhold til gjennom bloggen. Det har faktisk skjedd, venner for livet!
Med hvordan bloggen har endret seg fra å være om oppvekst, rus, helse, seksuell legning og familie- og hverdagsliv, til en innvandringskritisk, antireligiøs islamofobisk tenketank, en stemme for politikerforakt og alternativ belysning av samfunnet. En protest mot galskapen og en stemme mot urettferdighet. En blogg som har samlet inn til veldedighet, gjort oppmerksom på organisasjoner for foreldreløse aidssyke barn, en motstander til covidpropaganda, satt fokus på ALS, SMA og kreft. En blogg som har fremmet mange andre dyktige bloggere, hatt påskenøtter, julekalendere, bloggtreff og spesielle utfordringer for å skape felleskap. En blogg som har vært (i mitt perspektiv) så alternativ og variert ift de fleste andre, så har det blitt stiftet en del bekjentskaper, oppstått noen vennskap gjennom tiden.
Kvinner på krisesentre har kontaktet meg, takket for mine innlegg og bedt meg stå på, mennesker i flukt har tatt kontakt med meg, folk som kan relatere med ting jeg skriver har sendt meg brev. Jeg har vært på båtturer og cruise hvor folk har kommet til meg og vist glede over å møte meg, det har blitt levert kasser med brus på min dør, overraskelser i postkassen, jeg har blitt oppringt og nedringt. For noen uker siden fikk jeg meldinger fra over hundre forskjellige mennesker som ba meg om å ikke slutte blogge. Vennskap med andre bloggere har oppstått, noen er sluttet å blogge for lenge siden og noen er her enda. Vi har festet, vært på vandringer, spist krabbe, gått i fakkeltog, besøkt hverandre.
Ja i det hele tatt, det har vært veldig berikende og en stor glede. Til og med i sorg har det kommet glede gjennom sorgen. Hvordan så mange stilte opp da jeg hadde innsamling til krans da en vakker sjel av en medblogger brått og plutselig gikk bort.
Jeg tenker innimellom på alle disse menneskene som har vært innom bloggen gjennom årene. Jeg er så utrolig takknemlig for dere. Alt dere har betydd for meg. Vi snakker alt fra dødssyke mennesker, sian-aktivister, rusmisbrukere og overgrepsofre. Folk som sliter med psykisk helse, folk som engasjerer seg og bryr seg om andre. Alle mulige helt vanlige mennesker fra overalt, men de beste. I all hovedsak er det de flotteste menneskene (med noen veldig få unntak som kalles insekter) som har vært og er innom bloggen. Og de som plutselig blir borte savner jeg. Det er veldig rart når noen som har fulgt bloggen lenge plutselig blir borte, folk man har skrevet mye med, blitt kjent med, jeg lurer på hvordan det går med dem, har de det bra? Håper alltid at de dukker opp igjen, noen ser ut til å aldri komme innom igjen, men hvem vet, for i andre tilfeller igjen så dukker det opp kommentarer og meldinger helt plutselig.. da blir jeg SÅÅ glad!!
Tusen takk alle dere for at dere stiller opp. Tusen takk for alle gangene jeg har blitt overrasket. Tusen takk for de beste meldinger, de kuleste ullsokker, dubbeditter, sjokolade, billetter, bidrag til kreftsaken, bøker, grytekluter, julepynt, kort, maleri.. altså listen er så lang at det er umulig å ramse opp. Igjen, jeg elsker slike overraskelser, jeg er så takknemlig for dere som gir enda mer mening til livet mitt, bloggen og i det hele tatt. Jeg skriver dette i dag, for jeg føler det må gjøres innimellom, fortelle dere hvordan alt dette verdsettes. Det dukket opp en overraskelse i postkassen min nå, og derfor dette innlegget i dag. Bernt som har fulgt bloggen min lenge har sendt meg en helt uventet overraskelse, en bok.. tusen takk Bernt, og tusen takk alle sammen. Det betyr så mye at dere leser hva jeg skriver, og hvordan så mange av dere fanger opp enkelte ting og overrasker meg. Tusen takk! Virkelig!!
Tusen takk for at dere er dere!!
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#lesere #blogg #bunnytrash #bunny
For et fantastisk, vakkert og sterkt innlegg. Kjente jeg fikk lyst til å dukke inn i arkivet ditt, skjønner du har opplevd mye. Og din beskrivelse av bloggverdenen, mangfoldet alle menneskene…faktisk trenger man insekter også, de har også en rolle, om en ikke behøver å klø de bak øret…har de ører…. Du fikk satt søkelyset på mangfoldet og du har en stor rolle i alt dette. Klem <3
Takk for dine ord kjære deg Ingvild. Det er også en del insekter vi ikke trenger, de som ikke har noen positiv nytte eller funksjon whatsoever bortsett fra å skade. De er helt verdiløse, det er vel derfor de er bitre, ønsker å såre og skade. Mangfoldet er stort, også i bloggverdenen, men kanskje mer ensidig i dag enn før. Dette jeg skriver går jo, jeg vet ikke, 13-14 år tilbake i tid, og fram til nå 🐰 Klem klem
fantastisk godt skrevet. jeg leser selvfølgelig bloggen din selv om jeg sjelden kommenterer.
tidsklemma har tatt meg iår.
jeg har lest lite fra dine første år, men har fått med meg hva du har vært igjennom.
stå på videre.
Veldig hyggelig at du kommenterte nå da, jeg blir ekstra glad av kommentarer. Man vet folk klikker innom, men de gangene ingen sier noe så får man en følelse av at ingen leser. Tusen takk Gunn, jeg følger med deg også, liker at du er her iblant oss i bloggverdenen 🥰🐰
Berre ei glede å kunne sende den til deg 😊. Vonar du får brukt den.
Sendte den den 21., så det tok “berre” åtte dagar 😜. Ja ja, servicen i posten er ikkje kva den ein gong var 😥.
Ellers var det eitt flott og interresant innlegg 😊.
Spanande å lesa om livet ditt, og kva som har gjordt deg til den du er i dag 😊.
Min far brukte å seia at der skal ein sterk rygg til, for å bera berre medgang.
Det seiast og at det er motgangen som gjer sterk, men ein kan av og til lure på kor sterk ein behøver å verta 🤔.
Har bladd godt i den i dag, og denne liker jeg mye bedre enn den jeg kjøpte selv, så igjen takk!! Posten hit til Fjell er noe særegen, som Fjell ellers er også, samtidig er det ganske fucka ellers også.. jeg har mye problemer med postleveranser, da særlig pakker, de sendes til andre bydeler. Men så lenge beina funker så får jeg pakkene til slutt.. og trim! Den siste setningen din er så sann som den er skrevet!! 🐰
Takk for at du deler❤️
Min erfaring er at når en er åpen om ting, ikke lar seg begrense av andre, når en bringer tema på bordet som gjerne ikke er politisk korrekte, tema som har vært tabu osv så bidrar man til at andre åpner seg og er ærlige om hvem man er, folk tør mer, flere søker hjelp om de skulle trenge det og færre føler seg alene i diverse situasjoner. Takk for kommentar 🥰🐰
Er mye annet som kunne blitt nevnt her. Din omsorg for dyr, dyrevelferd, fokus på fedme, overvekt som er innlegg jeg har likt veldig godt. Du har gjort veldig mye bra, utrolig at andre bloggere enda er stygge mot deg og omtaler deg nedsettende og graverende. Du fortjener det beste 🫶
Det har vært bedre klima på blogg.no. Av grunner du nevner så er jeg litt mindre på blogg, leser kun faste blogger selv, og unngår andre. Enkelte har som konsept å utsette andre for vondt. Når konstruktiv kritikk går over til beskyldninger og løgner så er det tydelig at disse nevnte har et problem. Det kan være tøft å være den som er målskiven, men jeg er her nonetheless 😜🐰
Det er du som skal ha takk, kjære Bunny! 🥰 Du deler fra livet ditt på godt og vondt. Du gir oss innsikt, visdom og lærdom. Skarp og syrlig, mild og snill. Alt etter hva temaet krever. TAKK for at du er du. Du er verdsatt av mange selv om vi ikke er så flinke til å legge igjen kommentarer. Jeg håper du fortsetter med å blogge. God klem fra Birgitte
Takk for fin kommentar Birgitte, og veldig fint å høre at du henter positive ting fra bloggen min. Jeg er her enda, dog ikke like mye, men jeg er her 😜 klem 🐰
Flott & rørende og alt det der.. Men til tross for at jeg er rimelig sikker på å ha fått med meg det meste som er utgitt på denne bloggen, har jeg hverken fått med meg noen historie- eller øvrige data rundt den nevnte rumpekvisen, for det jeg kan huske..(?) 😛 😀
Muligens den kom i øret, var ihvertfall en kvise som var mer plagsom enn å ha fått korona..
Flott beskrevet om hvordan det føles dette livet her inne, gjennom så mange år 😊Vi har jo blogget nesten like lenge. Jeg sitter ofte med mye tanker om alt det jeg har opplevd på blogg. Og utenom. Mye fine minner i tillegg til livet selv. Og noen ganger vil man si det 😊
Det er greit, ihvertfall for min del, å påminne meg selv om alt det bra bloggen har forårsaket. Da har man ihvertfall dét når man skriver en blogg som jeg, og når insektene er ute etter blod. Ja vi har blogget lenge vi Frodith. Vi har sett og fått med oss mye om mange her inne 😜
Dette kaller jeg et rikt liv på godt og vondt. Sikker på at du ikke lyver på alderen din med alle de opplevelsene.
Er en vinn vinn situasjon, du får utløp for dine meninger når du skriver, og vi får litt fakta. Og så deler du så utrolig mye som gir glede. Man kan glede seg med deg i dine gleder, nyte flotte bilder med fakta, og alle dine bilder fra turer.
Ble litt skremt da jeg startet å lese innlegget ditt. Min første tanke var at du tok et farvel med bloggverden, men i stedet fikk vi en oppsummering av noen av dine opplevelser. Takk
Jeg nevner ikke alderen min så ofte, så det er nok svært få som er helt sikker på min alder. Når sant skal sies, dette har du fått med deg, så har det vært vurdert å forlate, velger heller å være her litt mindre, jeg kan heller forlate når insektene slutter å summe 😜 takk for kommentaren din 🥰
Du er vel i din beste alder, ikkje det? 😉
Eg har vel nevnt for deg ved en anledning at du er en R A U S person?
Da er det ikkje så vanskelig å stille opp selv heller, delta og engasjere seg. Du er blant den mer ekte sorten her inne, er min mening. Eg har truffet andre i RL og da har eg ofte tenkt: “Er dette samme person som skriver bloggen?” Du har mye å by på, ja både på godt og vondt <3
Klem Vibbe
Jo jeg er i den ALLER beste alder 😜 vel, jeg er ikke gjerrig, så da passer det vel bedre med raus, på godt og vondt 🙈 jeg durer heller rett frem og sier hva jeg mener etc fremfor å konstruere en annen virkelighet og være falsk. Det er vanskelig å holde orden på hva man har sagt og hva man liksom «mener» når man farer med løgn og fanteri, utgir seg for å være en annen, dét vil tidsnok bli avslørt. Har møtt et par bloggere selv som ikke er helt vannfast akkurat, men så har jeg også møtt noen som er veldig ekte, og superkoselige. Takk Vibbe 🥰 klems 🐰