I dag stod jeg tidlig tidlig opp, veldig tidlig. I morgen sover jeg helt sikkert lenge. Jeg har vært på Rikshospitalet i dag, ikke mitt første besøk der. Nå er jeg altså på Radiumhospitalet, dette er mitt første besøk her. Men som sagt, jeg har vært inn og ut Rikshospitalet en del ganger. Mye av det jeg har sett og opplevd der sitter som spikret fast i minnet. Nei, det er ikke jeg som er syk, dette innlegget skal ikke handle om meg. Derimot vil jeg fortelle litt om et par av de andre grunnene til hvorfor jeg har vært på Rikshospitalet, og hvorfor jeg var der i dag.
For noen år siden, i 2010, fødte ei venninne et lite jentebarn, Benedicte. Denne vesle jenta ble født med alvorlig hjertefeil (HVHS). Livet til dette jentebarnet startet med en rekke operasjoner (Norwood). Vi var mange som trodde Benedicte ikke ville overleve siden hjertefeilen var veldig komplisert og at hun måtte gjennom alle disse operasjonene, oddsene var dårlige, så det ble opp til foreldrene å avgjøre om hun skulle opereres eller ikke. Om hun skulle leve eller dø.
En kan ikke forestille seg hvordan disse unge foreldrene helt i starten av tyveårene hadde det. Mesteparten av tiden bodde mor og datter alene på Rikshospitalet. Siden disse egentlig bodde lengst nord i landet så hadde de ikke noen rundt seg å støtte seg på, ingen besøk. Moren til den nybakte mor, altså bestemoren var en god venninne av meg, og etterhvert datteren også. Så jeg dro fra Drammen og besøkte. Jeg skal ikke ta historien om hvor forvirrende, hvor grusomt, hvor trist, komplisert og skummelt alt var med dette lille barnets liv hengende i en tynn tråd. Men jeg kan si at Linn-Cecilie, mammen til vesle Benedicte, hun var steike tøff, helt rå!
Vesle Benedicte var 2 år og 9 måneder da hun gikk gjennom den tredje STORE operasjonen. Altså Norwood stage 3. Det var heftig shit, og det fra meg som hverken var forelder, besteforelder eller familie med denne lille søte jenta. Det går innpå en. Respirator over lengre perioder, og i løpet av 26 dager var hun i narkose hele seks ganger. Livet konstant hengende i en tynn tråd. Benedicte er 13 år i dag, den tynne tråden er der enda, overanstrengelser eller bare anstrengelser kan medføre blødninger, og hun har bare et halvt hjerte. Men hun er livsglad og viljesterk. Som sin mormor, og sin mamma! Et virkelig forbilde!!
Foreningen for hjertesyke barn – Tlf: 23 05 80 00,
November 2019 døde min kjære Kari-Anne. Hun ble dårlig et år tidligere og da innlagt på Rikshospitalet etter å ha fått blodkreft (leukemi) av cellegiftbehandlingen i kampen mot brystkreften hun bare et par måneder tidligere hadde blitt erklært utenfor fare fra, etter å ha gått kreftfri et par år. Hun vant første runde, hun vant mot brystkreften, men måtte kaste inn håndkleet i runde to, mot blodkreften hun fikk av cellegiften.
Jeg besøkte Kari-Anne så ofte som jeg fikk lov. Det var ikke alltid hun fikk ta imot besøk, og det var et par anledninger hun ikke klarte ta imot meg fordi hun var så nede. Jeg glemmer ikke hvordan hun råtnet bort, bokstavelig talt, jeg orker ikke pynte på dette, eller holde tilbake hvor ugudelig det var. Store fine hvite tenner som forsvant til svarte små råtne stubber, som om hun hadde småstein, eller kullrester, i munnen. Alt det nydelige tykke lange fine blonde håret som ble borte. En utrolig vakker dame med former, som på under et år ble kun skinn og bein liggende i fosterstilling. Hvordan hun gikk fra å være stort sett alltid blid og smilende, pratsom og gudstroende, en av de få som ba til Gud ved sengekanten om kveldene, til å bli stum, ikke kunne respondere eller reagere. Et vettskremt blikk, som om satan selv var i rommet. Det var.. jeg har ikke helt ord, jeg mangler ord. Hun lå der og jeg snakket til henne, fortalte henne ting, i håp og tro på at det skulle være en god ting. Men jeg vet egentlig ikke, der var «ingenting» igjen, hun var egentlig ikke der.. eller? Hun ble flyttet til Drammen sykehus, jeg besøkte henne på kvelden. Jeg kysset henne i panna. Veldig tidlig neste morgen fikk jeg melding fra mannen hennes. Kari-Anne hadde forlatt oss.
Alt dette sitter sterkt i minnet, det vil det nok alltid gjøre. Hvordan hun rett og slett, bokstavelig talt, råtnet bort. Jeg hater kreft, hvem gjør ikke det. Jeg er så uendelig glad for at selv om jeg husker veldig godt hvordan Kari-Anne ble seende ut på slutten, hvordan tilstanden var, så sitter det heldigvis også godt i minnet hvordan hun så ut og var før alt dette. Jeg lukker øynene og ser denne vakre flotte, snille og gode dama. Ei venninne som var venninne i ordets riktige mening. Jeg ser for meg håret hennes, øynene hennes og smilet.
Flere av dere som leser vet at jeg jobbet noen år som pedagogisk medarbeider i barnehager. Det er noe veldig spesielt med å måtte kontakte foreldre å fortelle at det er noe som ikke stemmer, noe «rart» med barnet deres. Og da etterhvert få beskjed tilbake at barnet har kreft. Opplevd det flere ganger. Merkelig nok bare jenter. Kan ikke si noe mer om det på grunn av taushetsplikt og for å ikke tråkke feil. Men nå er det forresten september enda. September er Den internasjonale barnekreftmåneden. Saken har en hel måned fordi det er så viktig å formidle at barn må behandles som barn. Annen hver dag får et barn i Norge kreft. For familiene som rammes snus livet opp ned på i løpet av sekunder.
Gavekonto til Barnekreftforeningen: 7058 09 33333
Vippsnummer: 02099
I dag startet jeg dagen på Rikshospitalet. Nå er jeg på Radiumshospitalet. Å være her, å ha tilbragt dagen som jeg har gjort, hilse på, samtaler, det gir et perspektiv, som gjør at litt vondt i kroppsdeler eller å være litt sliten, som så mange av oss ofte beklager seg om, det virker så ubetydelig og meningsløst..
Takk for at du leste ❤️
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Jeg får grøsninger bare av å se bygningen til Radiumhospitalet, selv så mange år etter…
Dette vil jeg du skal vite, Bunny – selv om jeg ikke kan være skråsikker: å være tilstede for en alvorlig syk, dét tror jeg bestemt den syke oppfatter på et eller annet plan. Hørsel er det siste vi mister, det er fakta. Sjøl kan jeg skrive under på at å bli holdt i hånda oppfattes, selv om man knapt er bevisst.
Kanskje fikk du med deg at din medblogger KEB, nylig stilte opp på Rikshospitalet til Barnas MC-dag. Det har han gjort i flere år, sammen med mange andre fra MC-folket. Jeg blir rørt hver gang.
Har fortalt deg før at jeg er engasjert som det er – men sender likevel et ekstra bidrag til barnekreftforeningen med deg i tankene. God klem for din hjertevarme&engasjement. Håper alt står bra til, og at du har fortsatt flest gode dager! 🥰
Inntil slutten oppfatter man jo selvfølgelig, men når det gått så langt at håpet er ute, så vet jeg ikke, men man er jo der med håpet at den syke skal bli frisk. Hadde jo vært langt verre enn grusomt om det hadde blitt slik at enhver som hadde fått sådan diagnose hadde blitt sittende alene fra den dagen en ble syk, til den endelige dagen, og dét er jo verre enn selve sykdommen, og det er et faktum at mange sitter alene. Det snakkes veldig lite om hvor mange som faktisk ikke besøker, som ikke takler å være tilstede for venner og familie som blir dødssyke. Folk får kreft, als, hjerneslag, hjertesykdommer og «poff» så forsvinner vennene. Dette er ikke tull!
Kult å høre om Keb. Jeg leste litt i bloggen hans for et par år siden, men han forsvant litt for meg, så takk for at du fortalte. Kult at det er noen slike her på blogg også.
Og det du skrev til slutt, I love it, håpet å kunne «smitte» noen ❤️ takk 🐰
Selv takk, Bunny.
Jeg har ingen problemer med å se at omgivelsene kan takle alvorlig sykdom med å bli borte. Det har jeg opplevd selv… og jeg er uendelig takknemlig for dem som ble stående hos ❤️.
Dette var et utrolig kraftig og rørende innlegg, Bunny. Jeg har måttet lese det et par ganger og fordøye det. Jeg har selv mistet min mamma i kreft, og jeg vet så inderlig godt hva du mener med å se hvordan den sykdommen gnager livet ut. Det er helt utrolig. Min mamma levde i 4,5 år med småcellet lungekreft og det var en god del lenger enn det som var forventet. Jeg kunne skrevet mye om de årene der. Men en ting vil jeg si; utrolig sterkt inntrykk gjør du ved at du var der. Selv om det må ha vært ufattelig trist og grusomt for deg å se dette. Utrolig mange som ser og går en annen vei når livet herjer. Jeg vet det. Jeg har også mistet et barn. Martin overlevde fødselen men ikke mer en et par dager i respirator (han var veldig tidlig født da). Smerten er jo ikke til å bære, også var det omverdenen som ikke taklet. Som gikk over gata når jeg kom gående, som satt musestille og stirret i koppen da jeg kom på jobben og ja, Du vet.
Kunne skrevet så mye etter dette innlegget. Det viktigste budskapet er vel; vj må tørre å bry oss! Det viser du her at du gjør til gangs, med venner – ikke familie engang Det betyr mer enn det meste faktisk.
Men så en liten ting, ser Verdande også nevner det: Da mamma gikk inn i sin aller siste fase, de 3-4 siste døgnene så var jeg jo hos henne hele tiden. Hun ble “borte”, de kalte det en komøs tilstand eller noe. De sa at hun ikke hørte eller fikk med seg noe. Men hunchen min sa at hun gjorde det. Så jeg husker jeg sa til henne den siste dagen at jeg tror du hører meg. Og hvis du gjør det, så vil jeg at du skal vite at det er i orden om du vil slippe taket nå. Om du er sliten. Da begynte tårene å trille på kinnet hennes. Jeg er helt sikker på at hun oppfattet det, uansett hva de sa. Hun var jo også en bitteliten stakkars spurv etter flere år med kreft og cellegift og stråling. Hun døde samme kveld. Stille og fredelig, mens jeg satt ved siden av sengen hennes.
Så tenker jeg at det at du var der for venninnen din, uansett “hvor hun var” i bevisstheten sin – og alt du var før dette, betyr alt. Og jeg tror at det gjør at du også kan leve bedre med dette selv enn om du hadde snudd en annen vei.
Jo, en ting til. Jeg hadde en venninne som dessverre døde altfor tidlig. Et utrolig strevsomt liv med diabetes og alvorlige komplikasjoner. En gang lå hun i koma på Ullevål i 3-4 mnd. Vi besøkte henne og skrev i en bok som hun skulle få om hun våknet igjen. Hun gjorde det. Men hun kunne også fortelle at hun hadde fått med seg mye av det som skjedde i rommet mens hun var i koma.
Fælt å måtte oppleve å miste sitt barn, jeg kan egentlig ikke tenke meg at det finnes verre. Det var intensjonen med innlegget, kanskje få noen til å føle på det med å bry seg, at man må tørre å bry seg som du skriver. Det er viktig. Det at du mistet ditt barn, noen kan oppleve det så ille at de selv ikke føler for å leve mer, da særlig hvis en opplever at ingen tør å bry seg. Mennesker er ikke laget for å bære alt vondt alene, og det er noen som blir mer rammet enn andre hva smertefulle opplevelser angår, og alle er forskjellige og ikke like sterke til å takle. Du nevner komøs tilstand, når man står i det så havner man i en slags komøs tilstand selv. Det er mye som er borte fra minnet om forklaringer man fikk og sådan. Derfor har jeg forsøkt å bli mer opplyst for å skjønne hva som faktisk skjer. Derav veldig fint å dra til Radiumshospitalet, snakke med fagfolk når en selv er klar i toppen, være med på omvisning, få kunnskaper om diverse kurs og sådan. Jeg vet jo at det vil bli flere i livet mitt, om ikke jeg selv, som kommer til å få feks kreft. Flere i min omgangskrets har gått bort siste årene, under pandemien. Venninnen din som lå i koma bragte minner om min søster som havnet i koma. Hun våknet igjen. Men det var dét jeg ikke var forberedt på, jeg hadde et nært forholdt til min søster da hun falt i koma, det var ikke samme mennesket som våknet. På en måte døde min søster da hun falt i koma.. det er mye trist, og vi skulle hatt mer kunnskap, for som sagt, den gang var jeg ikke forberedt i det hele tatt på at et menneske kunne bli så forandret at hin faktisk talt er blitt et helt annet menneske.
Jeg vet, å miste sitt barn. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg fant styrke til å gå videre. Et år etter kom verdens fineste Henning til verden, også da ble jeg syk med forgifning og han måtte forløses tidlig, men det gikk så fint så. Lyset vendte på en måte tilbake. Men å miste et barn…jeg ble liksom hengende i løse lufta på en måte. Hele grunnen falt ut under meg. Jeg blir nok aldri den samme igjen. Da Henning kom og jeg skjønte at det kom til å gå bra med ham, så fikk jeg angst. Mitt første angsanfall, kan nesten huske når det kom. Hvor jeg var, lyder, lukt osv. Det varte nesten sammenhengende i flere år. Etter hvert begynte jeg jo i terapi. Di skriver dette med å søke informasjon. Det tror jeg er viktig. Det er utrolig flott at du oppsøker nå for å forberede deg på hva som kan komme. Etter at Martin døde så leste jeg journalene mine (jeg ble jo alvorlig syk med svangerskapsforgiftning) og Martin sin journal om igjen og om igjen. Ble en slags egen defrief. Det var viktig for meg for å kunne rydde litt i det som hadde skjedd. Når mamma lå på dødsleiet så var det også en del spørsmål underveis, som når man skal avslutte tilførsel av væske osv. Jeg syntes det var litt ugreit når noen av legene ville skyve det ansvaret over oå meg, så jeg fikk en lege til å ta den beslutningen for meg. Litt sånne ting. Jeg hadde derfor også endel å bearbeide etterpå selv om mamma hadde vært så syk så lenge så det var egentlig litt godt at hun fikk slippe alle plager og smerter. Tror hun var klar for det. Men jeg måtte ha samtale med legene etterpå og fikk et møte hvor jeg hadde masse spørsmål og sånn, Det hjalp meg til å bearbeide det som skjedde. I tillegg hadde jeg jo terapien da selvsagt. Dette skjedde ikke så lenge etter at jeg mistet Martin og fikk Henning,, Heftige år. Det er veldig trist å lese om søsteren din, at hun liksom ikke har blitt seg selv igjen etterpå. Du har hatt tøffe tak du også. Likevel viker du ikke. Kudos! Det skal du også forvente om du selv noen gang skulle trenge. Alt godt for dagen din ønskes herfra.
Jeg tenker det er veldig tøft gjort av deg å bli gravid og få et barn så kort tid etter du mistet. Godt det gikk bra 🥰 Panikkangst er ikke til å spøke med, dette med kropp og sinn, man tror faktisk man skal dø. Jeg ble utsatt for en rekke hendelser som barn og ble forfulgt av en overgriper, han satt i bil og ventet på meg og kjørte etter meg til og fra skole. Mange år etter, i voksen alder begynte jeg få slike anfall da jeg så enkelte biler. Så der skjønner jeg hvordan du måtte hatt det. Uansett, det er vel underliggende årsak til mine valg om å studere barnepsykologi, angstmestringskurs og så videre, hjelpepleien, jobbet i sykehjem, sykehus, holdt foredrag med miljøterapeuter og barnevern, jobbet i barnehager med «spesielle» barn. Trist at du måtte få skyvd ansvar over på deg iht din mor, men det er jo pårørendes avgjørelser i bunn og grunn. Det viktigste er at du fant måter å bearbeide det som var traumatisk oppi alt dette. Det er litt sånn at man får perioder i livet som er tøffere enn andre. Jeg har blitt slik at når noe vondt skjer så forventer jeg at det skjer mer. Alt kommer i 3. Alt godt for dagen din også, og riktig god helg Monica 🥰🐰
Det med å forvente mer 3 ganger…det kjenner jeg også igjen. Min nåværende psykolog (går i gruppe nå men har enkelttimer innimellom) sier at vi som har traumer i bagasjen ofte ser og forventer det verste. Det er helt naturlig. En naturlig reaksjon på unormale opplevelser. Vi har ko erfaring for det, ikke sant? Tror dette er en del av traume innsikt som både vi og de rundt oss kunne ha godt av å forstå sånn ordentlig. Du skriver om overgrep. Hjerteskjærende. Må ha vært et pågående mareritt! Stakkars❤️ Du har litt å bære på du også. Klem til deg og dagen din og håper det blir dn fin en.
Jeg føler egentlig ikke at jeg bærer på det lengre, det er greit liksom, men jeg kommer aldri til å konstruere meg en rosenrød virkelighet og late som livet ikke har vært som det var og er som det er. Hatt en knallbra helg og ønsker deg en fin ny uke 😊🐰
Kreft er grusomt uansett hvem som rammes. Men litt ekstra ille med barn. Mamma hadde i 8 år, og var jo gammel. Grusomt å miste henne, men vi fikk mange år etter diagnosen. Tid til å “avslutte” sammen. ❤️
Det er det som er med kreft, den rammer alle og opptrer helt grusomt uavhengig av alder, og bare spiser opp sitt offer. Folk sier det er en mening med alt, men jeg finner det helt meningsløst. Klem til deg, trist med din mor, glad dere fikk tid sammen. Det du skrev her nå minnet meg om ei venninne for noen år siden, hun var bare et par og tyve, faren hennes var blitt syk, dro på sykehuset, ble sendt hjem samme dag. Dagen etter var han død. Kreft. Altså, jeg mener..
Jeg får grøsninger bare av å se bygningen til Radiumhospitalet, selv så mange år etter…
Dette vil jeg du skal vite, Bunny – selv om jeg ikke kan være skråsikker: å være tilstede for en alvorlig syk, dét tror jeg bestemt den syke oppfatter på et eller annet plan. Hørsel er det siste vi mister, det er fakta. Sjøl kan jeg skrive under på at å bli holdt i hånda oppfattes, selv om man knapt er bevisst.
Kanskje fikk du med deg at din medblogger KEB, nylig stilte opp på Rikshospitalet til Barnas MC-dag. Det har han gjort i flere år, sammen med mange andre fra MC-folket. Jeg blir rørt hver gang.
Har fortalt deg før at jeg er engasjert som det er – men sender likevel et ekstra bidrag til barnekreftforeningen med deg i tankene. God klem for din hjertevarme&engasjement. Håper alt står bra til, og at du har fortsatt flest gode dager! 🥰
Inntil slutten oppfatter man jo selvfølgelig, men når det gått så langt at håpet er ute, så vet jeg ikke, men man er jo der med håpet at den syke skal bli frisk. Hadde jo vært langt verre enn grusomt om det hadde blitt slik at enhver som hadde fått sådan diagnose hadde blitt sittende alene fra den dagen en ble syk, til den endelige dagen, og dét er jo verre enn selve sykdommen, og det er et faktum at mange sitter alene. Det snakkes veldig lite om hvor mange som faktisk ikke besøker, som ikke takler å være tilstede for venner og familie som blir dødssyke. Folk får kreft, als, hjerneslag, hjertesykdommer og «poff» så forsvinner vennene. Dette er ikke tull!
Kult å høre om Keb. Jeg leste litt i bloggen hans for et par år siden, men han forsvant litt for meg, så takk for at du fortalte. Kult at det er noen slike her på blogg også.
Og det du skrev til slutt, I love it, håpet å kunne «smitte» noen ❤️ takk 🐰
Selv takk, Bunny.
Jeg har ingen problemer med å se at omgivelsene kan takle alvorlig sykdom med å bli borte. Det har jeg opplevd selv… og jeg er uendelig takknemlig for dem som ble stående hos ❤️.
Dette var et utrolig kraftig og rørende innlegg, Bunny. Jeg har måttet lese det et par ganger og fordøye det. Jeg har selv mistet min mamma i kreft, og jeg vet så inderlig godt hva du mener med å se hvordan den sykdommen gnager livet ut. Det er helt utrolig. Min mamma levde i 4,5 år med småcellet lungekreft og det var en god del lenger enn det som var forventet. Jeg kunne skrevet mye om de årene der. Men en ting vil jeg si; utrolig sterkt inntrykk gjør du ved at du var der. Selv om det må ha vært ufattelig trist og grusomt for deg å se dette. Utrolig mange som ser og går en annen vei når livet herjer. Jeg vet det. Jeg har også mistet et barn. Martin overlevde fødselen men ikke mer en et par dager i respirator (han var veldig tidlig født da). Smerten er jo ikke til å bære, også var det omverdenen som ikke taklet. Som gikk over gata når jeg kom gående, som satt musestille og stirret i koppen da jeg kom på jobben og ja, Du vet.
Kunne skrevet så mye etter dette innlegget. Det viktigste budskapet er vel; vj må tørre å bry oss! Det viser du her at du gjør til gangs, med venner – ikke familie engang Det betyr mer enn det meste faktisk.
Men så en liten ting, ser Verdande også nevner det: Da mamma gikk inn i sin aller siste fase, de 3-4 siste døgnene så var jeg jo hos henne hele tiden. Hun ble “borte”, de kalte det en komøs tilstand eller noe. De sa at hun ikke hørte eller fikk med seg noe. Men hunchen min sa at hun gjorde det. Så jeg husker jeg sa til henne den siste dagen at jeg tror du hører meg. Og hvis du gjør det, så vil jeg at du skal vite at det er i orden om du vil slippe taket nå. Om du er sliten. Da begynte tårene å trille på kinnet hennes. Jeg er helt sikker på at hun oppfattet det, uansett hva de sa. Hun var jo også en bitteliten stakkars spurv etter flere år med kreft og cellegift og stråling. Hun døde samme kveld. Stille og fredelig, mens jeg satt ved siden av sengen hennes.
Så tenker jeg at det at du var der for venninnen din, uansett “hvor hun var” i bevisstheten sin – og alt du var før dette, betyr alt. Og jeg tror at det gjør at du også kan leve bedre med dette selv enn om du hadde snudd en annen vei.
Jo, en ting til. Jeg hadde en venninne som dessverre døde altfor tidlig. Et utrolig strevsomt liv med diabetes og alvorlige komplikasjoner. En gang lå hun i koma på Ullevål i 3-4 mnd. Vi besøkte henne og skrev i en bok som hun skulle få om hun våknet igjen. Hun gjorde det. Men hun kunne også fortelle at hun hadde fått med seg mye av det som skjedde i rommet mens hun var i koma.
Fælt å måtte oppleve å miste sitt barn, jeg kan egentlig ikke tenke meg at det finnes verre. Det var intensjonen med innlegget, kanskje få noen til å føle på det med å bry seg, at man må tørre å bry seg som du skriver. Det er viktig. Det at du mistet ditt barn, noen kan oppleve det så ille at de selv ikke føler for å leve mer, da særlig hvis en opplever at ingen tør å bry seg. Mennesker er ikke laget for å bære alt vondt alene, og det er noen som blir mer rammet enn andre hva smertefulle opplevelser angår, og alle er forskjellige og ikke like sterke til å takle. Du nevner komøs tilstand, når man står i det så havner man i en slags komøs tilstand selv. Det er mye som er borte fra minnet om forklaringer man fikk og sådan. Derfor har jeg forsøkt å bli mer opplyst for å skjønne hva som faktisk skjer. Derav veldig fint å dra til Radiumshospitalet, snakke med fagfolk når en selv er klar i toppen, være med på omvisning, få kunnskaper om diverse kurs og sådan. Jeg vet jo at det vil bli flere i livet mitt, om ikke jeg selv, som kommer til å få feks kreft. Flere i min omgangskrets har gått bort siste årene, under pandemien. Venninnen din som lå i koma bragte minner om min søster som havnet i koma. Hun våknet igjen. Men det var dét jeg ikke var forberedt på, jeg hadde et nært forholdt til min søster da hun falt i koma, det var ikke samme mennesket som våknet. På en måte døde min søster da hun falt i koma.. det er mye trist, og vi skulle hatt mer kunnskap, for som sagt, den gang var jeg ikke forberedt i det hele tatt på at et menneske kunne bli så forandret at hin faktisk talt er blitt et helt annet menneske.
Jeg vet, å miste sitt barn. Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg fant styrke til å gå videre. Et år etter kom verdens fineste Henning til verden, også da ble jeg syk med forgifning og han måtte forløses tidlig, men det gikk så fint så. Lyset vendte på en måte tilbake. Men å miste et barn…jeg ble liksom hengende i løse lufta på en måte. Hele grunnen falt ut under meg. Jeg blir nok aldri den samme igjen. Da Henning kom og jeg skjønte at det kom til å gå bra med ham, så fikk jeg angst. Mitt første angsanfall, kan nesten huske når det kom. Hvor jeg var, lyder, lukt osv. Det varte nesten sammenhengende i flere år. Etter hvert begynte jeg jo i terapi. Di skriver dette med å søke informasjon. Det tror jeg er viktig. Det er utrolig flott at du oppsøker nå for å forberede deg på hva som kan komme. Etter at Martin døde så leste jeg journalene mine (jeg ble jo alvorlig syk med svangerskapsforgiftning) og Martin sin journal om igjen og om igjen. Ble en slags egen defrief. Det var viktig for meg for å kunne rydde litt i det som hadde skjedd. Når mamma lå på dødsleiet så var det også en del spørsmål underveis, som når man skal avslutte tilførsel av væske osv. Jeg syntes det var litt ugreit når noen av legene ville skyve det ansvaret over oå meg, så jeg fikk en lege til å ta den beslutningen for meg. Litt sånne ting. Jeg hadde derfor også endel å bearbeide etterpå selv om mamma hadde vært så syk så lenge så det var egentlig litt godt at hun fikk slippe alle plager og smerter. Tror hun var klar for det. Men jeg måtte ha samtale med legene etterpå og fikk et møte hvor jeg hadde masse spørsmål og sånn, Det hjalp meg til å bearbeide det som skjedde. I tillegg hadde jeg jo terapien da selvsagt. Dette skjedde ikke så lenge etter at jeg mistet Martin og fikk Henning,, Heftige år. Det er veldig trist å lese om søsteren din, at hun liksom ikke har blitt seg selv igjen etterpå. Du har hatt tøffe tak du også. Likevel viker du ikke. Kudos! Det skal du også forvente om du selv noen gang skulle trenge. Alt godt for dagen din ønskes herfra.
Jeg tenker det er veldig tøft gjort av deg å bli gravid og få et barn så kort tid etter du mistet. Godt det gikk bra 🥰 Panikkangst er ikke til å spøke med, dette med kropp og sinn, man tror faktisk man skal dø. Jeg ble utsatt for en rekke hendelser som barn og ble forfulgt av en overgriper, han satt i bil og ventet på meg og kjørte etter meg til og fra skole. Mange år etter, i voksen alder begynte jeg få slike anfall da jeg så enkelte biler. Så der skjønner jeg hvordan du måtte hatt det. Uansett, det er vel underliggende årsak til mine valg om å studere barnepsykologi, angstmestringskurs og så videre, hjelpepleien, jobbet i sykehjem, sykehus, holdt foredrag med miljøterapeuter og barnevern, jobbet i barnehager med «spesielle» barn. Trist at du måtte få skyvd ansvar over på deg iht din mor, men det er jo pårørendes avgjørelser i bunn og grunn. Det viktigste er at du fant måter å bearbeide det som var traumatisk oppi alt dette. Det er litt sånn at man får perioder i livet som er tøffere enn andre. Jeg har blitt slik at når noe vondt skjer så forventer jeg at det skjer mer. Alt kommer i 3. Alt godt for dagen din også, og riktig god helg Monica 🥰🐰
Det med å forvente mer 3 ganger…det kjenner jeg også igjen. Min nåværende psykolog (går i gruppe nå men har enkelttimer innimellom) sier at vi som har traumer i bagasjen ofte ser og forventer det verste. Det er helt naturlig. En naturlig reaksjon på unormale opplevelser. Vi har ko erfaring for det, ikke sant? Tror dette er en del av traume innsikt som både vi og de rundt oss kunne ha godt av å forstå sånn ordentlig. Du skriver om overgrep. Hjerteskjærende. Må ha vært et pågående mareritt! Stakkars❤️ Du har litt å bære på du også. Klem til deg og dagen din og håper det blir dn fin en.
Jeg føler egentlig ikke at jeg bærer på det lengre, det er greit liksom, men jeg kommer aldri til å konstruere meg en rosenrød virkelighet og late som livet ikke har vært som det var og er som det er. Hatt en knallbra helg og ønsker deg en fin ny uke 😊🐰
Kreft er grusomt uansett hvem som rammes. Men litt ekstra ille med barn. Mamma hadde i 8 år, og var jo gammel. Grusomt å miste henne, men vi fikk mange år etter diagnosen. Tid til å “avslutte” sammen. ❤️
Det er det som er med kreft, den rammer alle og opptrer helt grusomt uavhengig av alder, og bare spiser opp sitt offer. Folk sier det er en mening med alt, men jeg finner det helt meningsløst. Klem til deg, trist med din mor, glad dere fikk tid sammen. Det du skrev her nå minnet meg om ei venninne for noen år siden, hun var bare et par og tyve, faren hennes var blitt syk, dro på sykehuset, ble sendt hjem samme dag. Dagen etter var han død. Kreft. Altså, jeg mener..