Noe av det verste jeg vet er folk lyver og konstruerer virkeligheter for å rettferdiggjøre seg selv. Et grusomt menneske har i mange år i ettertid blitt berømt for sitt utsagn «hvis en løgn blir repetert ofte nok, blir den til slutt en sannhet». Mobbing og overgrep ligger også på toppen av lista over hva jeg ser på som de grusomste handlinger mennesker kan begå. Dette er alvorlig tema, og jeg mener at å peke på enhver tåpelig handling som mobbing er ødeleggende i kampen mot reell mobbing. Tenk dere å skrive en bokanmeldelse, blogganmeldelse, filmanmeldelse eller whatever, så gir man terningkast 2, og med det, så er man blitt en mobber? Blir for dumt..

La meg fortelle om en gutt som ble født en midtsommersnatt i 1977. En velkommen og høyt elsket guttunge født på det helt nye sykehuset i den lille byen. En nybakt mamma ble umiddelbart forelsket i sin førstefødte og overlykkelig hver gang hun holdt sin lille baby i armene. Ingen større kjærlighet hadde hun opplevd før, enn den hun nå hadde til sin lille sønn. Gutten hennes ble døpt Steffen André..

I løpet av fire år ble Steffen André storebror til to gutter til, han var skikkelig glad i brødrene sine.

Annonsørinnhold

Black Week er i gang for fullt: Her er guiden over de beste salgene

Steffen André begynte i 1.klasse da han var 7 år. Det ble begynnelsen på slutten av det fine gode familielivet, den tryggheten og gode stemningen som mamma har klart å bygge opp i hjemmet, der dans, musikk, utkledning og gutter som herjet var en del av hverdagen. Det som etterhvert begynte var en vinter med harde snøballer og fysisk mobbing. En tilgriset gutt dynket i gjørme på våren. Og da sommeren var i anmarsj og like før årets skoleslutt stod en fortvilet mamma og så på gutten sin som hadde bursdagsselskap med kun 2 gjester. De andre barna ville ikke komme.

Mamma visste at Steffen André ble mobbet. Han var åpen om det hjemme, han gråt ofte og fortalte at de andre barna var slemme. Mamma prøvde å hjelpe, men det var umulig mot et lokalsamfunn som allerede hadde dømt henne nord og ned. Mamma ble også mobbet, hun var alenemor med fire barn, tre gutter og ei jente, disse barna hadde hun fått med to forskjellige fedre som ikke stilte opp. Hun ble derfor sett på som en skjøge.

Kanskje det ble bedre hvis hun tok med seg barna og flyttet til en annen by, der ingen kjente dem. Mamma var god og villig til å gjøre alt for sine barn. Sliten som hun var så fant hun frem styrken, pakket, tok barna med seg og flyttet. Tre gutter på 10, 9 og 6 år. Og en datter på 2 år. Nevnte jeg at den lille jenta hadde Celebral Parese?! Så som en alenemor med fire barn derav en med CP så fulgte barnevernet med henne med argusøyne, kom på uanmeldte besøk stadig vekk og satte inn en ‘husmorvikar’ i hjemmet henne. En hel del vedtak som var med på å stresse opp hverdagen ytterligere. Et barnevern som kritiserte støv på lister og brødskiver som var skåret for tykke..

Så møtte mamma Toralf gjennom en venninne. Toralf var en kjekk kar som ikke bare falt for mamma. Han falt for alle barna også, og med det flyttet de alle sammen inn i et rekkehus i den lille byens sentrum. Samtidig viste det seg at mamma var gravid igjen. Enda et barn å være glad i. Nå behøvde de ikke husmorvikar, og meldte om dette til barnevernet, som reagerte aggressivt og dermed kom hyppigere på uanmeldte hjemmebesøk. Toralf kontaktet advokat, og med det fikk de til at barnevernet kunne komme på et anmeldt og et uanmeldt besøk i måneden.

Mamma og Toralf skapte et så ryddig og rent hjem de overhodet kunne. Det var ikke lett, men de gjorde sitt aller beste med de ressursene og den energien de hadde. Vi snakker om et hjem med utfordringer i hverdagen, men også innimellom humor og glede. Det danses og det kles ut. Cowboy og indianer. Masse legeobygging og spill. De ler og har det gøy. Hver lørdag gjorde de sin flid i å gjennomføre kosekveld med pizza eller gryterett – og en god familiefilm. Så kom lille Catrine Sofie til verden, og de ble en enda større og lykkelig familie. Innenfor veggene.

Men mørket var underveis. Et mareritt uten stod på trappen. Vi er nå kommet dit at Steffen André skulle begynne i 4.klasse. Skolen hadde vært tøff nok hittil, der var noen barn som var litt slemme, men det gikk på en måte å holde seg unna dem. Og en skulle tro at etterhvert som barn blir eldre så lærer de av ansvarlige voksne og skjønner mer. En håper og tror at mobbing skal avta og skoledagene bli bedre. Men det håpet kunne Steffen André legge vekk med en eneste gang. For nå var det helt andre regler på gang. Mobbingen ikke bare fortsatte, den eskalerte i total nedpsyking og terror. Daglig tortur i form av drapstrusler, ødeleggelse av klær, og systematiske ordrer om å ta sitt eget liv. «Heng deg Steffen, du er ikke verdt noe, heng deg, heng deg» brukte barna rope til han, mens de aller verste faktisk truet han med kniv. «Hvis du ikke tar livet ditt selv, kan vi hjelpe deg!»

Snille stefar Toralf hadde kjøpt dyre cowboy ‘boots’ til Steffen André og brødrene. De kostet 500 kr paret den gang, og det var mye penger, vi snakker om på midten av 80’tallet. Guttene var elleville av glede for å ha fått disse. Hånlig tok de andre gutta grep, og påstod at Steffen hadde kjøpt ‘bootsene’ på brukthandel. Så ødela de dem, deretter ødela de ranselen hans. Så klærne.

Så ødela dem hele Steffen André… Han sluttet å snakke om det noe særlig, han begynte på en måte å akseptere det og skjule hele greia etter beste evne. Alt var visst galt i følge mobberne. Det hjalp ikke å si noe, når mobberene hadde bestemt seg for å ta han så trengte de ingen grunn, de bare oppfant grunner underveis. For Steffen André var det bare å prøve å gå i ett med tapeten, gjøre seg mest mulig usynlig.

Mamma så jo hvilken vei dette gikk, hun hadde vondt i hjertet sitt av å se gutten lide, så hun kontaktet skole og troppet opp hos helsesøster for å ta grep. Bekymret og redd for ungen sin, fortalte hun helsesøster at de andre elevene presser gutten hennes om at han må ta livet sitt. At de ødelegger skoene hans, klærne og ranselen hans. Men helsesøster og lærere overså det hele. I stedet bestemte de seg for at problemene lå i hjemmet.

I hjemmet, der ungene nøye ble fulgt opp. I det gledesfylte hjemmet, der de sminker mamma som klovn og herjer og har det moro for å skape stemning. Steffen André digget Madonna, og elsket musikken hennes. Mamma opplevde gutten sin som en gutt full av musikk, dans, skateboard, fisking og liv.

Det var utenfor hjemmet det var jævlig. Ikke bare på skolen for Steffen André, men også i gata der de bodde. Utenfor stuevinduet var det en lekeplass med et klatrestativ i tre. Der satt nabobarn som ravner og kikket inn gjennom vinduet med morske blikk. Man skulle ikke tro det var mulig, men mamma kunne ikke sette babyen sin ut i vogna for å sove, for da fant hun sand og gress oppi vogna hos lille Catrine Sofie.

De kunne ikke engang sette de minste barna ute i sandkassa, for da ble de kastet grus på.

Når mamma forteller om Steffen André så beskriver hun han som en veldig snill gutt som var oppriktig glad i søsknene sine. Han elsket å stå på skateboard, spilte fotball, svømte, fisket, sykle og gikk på judotrening. Steffen André fikk mye kjærlighet, hjemme og hos familie hadde han det godt.

Men noe vondt var i ferd med å trampe Steffen André sakte, men sikkert sønder og sammen. Gutten hadde det overhodet ikke bra. Hvordan skulle han holde ut mobbingen i den store skumle skolegården? Ingen der hjalp han, foreldrene stod maktesløse. De kunne ikke ta han ut av skolen, da ville barnevernet plassere han bort. Rektor bagatelliserte det hele og skyldte på hjemmet. På mamma. Dermed led Steffen André i stillhet. Så kom våren 1989.. 5. mars 1989.. . Nå er Steffen André 11 år. Han gruet seg til å fylle 12, for han visste det så godt. Ingen ville komme i bursdagsselskapet.

Den lyshårete, nydelige gutten gikk til skolen denne morgenen. Gleder seg til neste dag, for da ville han få Donald Duck og Fantomet i postkassa. Det er noe av det morsomste guttene visste, at de fikk lov å abonnere på yndlingsbladene sine. Hvordan akkurat denne skoledagen var for Steffen André er det ingen som vet, aldri har noen sagt noe. Steffen kom hjem fra skolen og gikk stille inn på rommet sitt.

Det ringte på døra. Utenfor stod en onkel som spurte om Steffen og brødrene ville være med i svømmehallen. Stepappa Toralf gikk for å se etter han, men kunne ikke finne han. Onkel og brødrene dro til svømmehallen uten Steffen. Mamma ringte rundt, men fant ikke Steffen. Hun kunne ikke ringe Steffen, ingen barn hadde mobil den gang. Ikke voksne heller.

Det ble tid for kveldsmat. Da samles familien, og mamma gikk ned trappetrinnene som førte henne rett inn i hennes verste og mest utenkelige mareritt. Hun ruslet bort til Steffens rom, for å hente ham opp til kveldsmaten. Broren hadde sagt at han hadde sett han komme hjem for litt siden. Hun åpnet døren, men så han ikke. Hun gikk inn i rommet, og bøyde seg for å se under køyesenga. Det så ut som om han satt der. Under, på siden av køyesenga. Hun spurte: «Hva holder du på med under der Steffen»?

En mor som elsker sine barn over alt på jord, så sannheten rett inn i hvitøyet, der og da. Hun skvatt til da hun så tauet. For lille Steffen André, hennes elskede sønn, hadde hengt seg. Hun gikk inn i sjokk, og hun skrek ut..

Toralf skled ned trappa i en fart, fikk ned Steffen og startet gjenoppliving. Tiden hadde allerede løpt langt fra dem, og det var umulig å skjerme de andre barna fra dette. Det var som en grusom scene fra en uendelig trist film. Ungene fikk det hele med seg; det var uungåelig. Storebror lå på gulvet, mens mamma og Toralf hadde panikk. Catrine på ett år satt på et trappetrinn og så på. Livredd.. hun husker dette i dag, som om det skjedde i går. Steffen ville vært 45 år i år.. men fikk ikke engang leve 12 år, han tok sitt eget liv som følge av all mobbingen..

Politi og luftambulanse. Tilbud om psykologhjelp og sovemedisin. Alt det vonde, mikset inn i et eneste stort og farlig surrealistisk sammensurium. De fikk sovemedisin for å greie å falle til ro den natta. Psykologhjelpen fortonet seg som rene avhør, og i ettertid synes mamma det hele virket merkelig. Hun satte ned foten da de ville at lille Catrine på 1 år skulle snakke med psykolog.

I kirken var det begravelse for en altfor liten gutt. Sorgen var selvsagt tung, og uendelig dyp. Som en avgrunn. De sang om at Jesus elsker alle barna. Om at ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare. Hvil i fred. Det er over.

Men nei.

Selv om mamma var og er en god mor som alltid gjorde sitt beste for sine barn, aktet nittitallets barnevern å skylde på henne nå. Skolen og kommunen ville ikke ta ansvar. Barnevernet banket på døra. De ville ta barna, og det gjorde de. Grunnlaget for vedtaket, er at Steffen André tok livet sitt.

Familien ble kastet ut i nok et helvete midt i denne uutholdelige sorgen. Hvordan tror dere det gikk med denne familien? Det vil dere kanskje ikke vite.. Lille Catrine Sofie og hennes søsken ble satt i forskjellige fosterhjem. I skolen sa læreren hennes til klassen hennes at de måtte ikke plage Catrine fordi hun var barnevernsbarn og broren hennes hadde hengt seg fordi andre barn ertet han.. skolen gikk greit, men hvordan hun hadde det i fosterhjem og hva hennes fosterfar gjorde med henne. Det får bli en historie i et annet innlegg.

Er det nå flere bloggere i dag som vil skrive om eller snakke om mobbing og hva mobbing er?

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#mobbing #bunny #bunnytrash