Det er noe med å se musikkvideoen til TIX som nå er blitt utgitt. Låta likte jeg fra før, jeg ser og hører budskapet, en bra tekst, en flott melodi. Folk må gjerne være uenig, men det endrer ikke at jeg faktisk har denne på spillelisten min, og dét er sjelden når det gjelder norske artisters bidrag til Eurovision Song Contest, Melodi Grand Prix.

En gutt som blir mobbet nettopp på grunn av sine tics. Altså plutselige og hurtige, ufrivillige bevegelser (motoriske tics) eller lyder (vokale tics) som kremting, hosting, banning og gjentakelse av spesielle ord. Disse ticsa kommer av Tourettes syndrom, en nevrobiologisk tilstand som blir diagnosert hvis en har både vokale og motoriske tics i over et år.

Dette med mobbing allerede fra tidlig alder, som i TIX’ tilfelle, fra barneskolen, er ikke noe ukjent fenomen. De fleste av oss har vært der, noen av oss mer enn andre.

Jeg selv ble tidlig offer for andre barns vrede. Mine foreldre gikk fra hverandre rett etter jeg begynte på barneskolen. Jeg var allerede en gutt som skilte meg ut, men fra å skille meg ut til å faktisk bokstavelig talt bli ekskludert og satt utenfor, der var veien kort.

Mine foreldres skilsmisse foregikk ikke ubemerket i den lille byen jeg vokste opp. Min far var en mann som ikke gjorde seg ubemerket i bybildet med sin sans for alkohol, vold og aggresjon. Min familie ble omtalt i lokalavisene flere ganger gjennom skilsmissen. Vi fikk våre erfaringer med politi, rettsvesen og systemet generelt.

Det er ganske uvanlig at media skriver om privatliv og skilsmisser til helt ‘vanlige’ familier, men dette ble da min søster og jeg uskyldige utsatt og eksponert for, det i tillegg til de traumaer vi opplevde hjemme og ellers. En gang kom det en artikkel i avisen om da jeg ble kidnappet, da kan dere tro historiene begynte å vandre på folkemunne..

Så med dette i ryggsekken ble det slik at flere av foreldrene til barna i klassen min ga barna sine beskjed om å ikke omgås meg. Ikke leke med eller være sammen med meg. Jeg vet de ble pålagt å holde seg unna meg. Lærere fikk også beskjed fra disse om at de ikke ønsket at barna deres skulle innlate seg med meg.

Jeg var skilsmissebarnet i klassen min, og jeg var den eneste lenge. Min mamma, min søster og jeg ble utsatt for stigmatisering og strategisk unnvikelse og ekskludering. Slik er det med småsamfunn. På den måten skapte disse foreldrene et grunnlag for mobbing som skulle utarte seg.

Det er slik at når barn har fått en grunn til å mobbe andre barn, skal det så lite til for å finne nye grunner. En rar nese, et litt pussig antrekk, feil farge på badehetten, vise en svakhet.. det skal veldig lite og ingenting til.

For min del ser jeg på årene i barneskolen som forberedelser til hva som skulle skje senere i livet. En får tykkere hud. Det som ikke ødelegger en, gjør en sterkere. Jeg ble herdet til å takle ting som skulle komme.

Ungdomsskolen var også en tøff tid. Men jeg hadde innen da lært meg at å ta tilbake ti ganger med uvanlige metoder hadde sin effekt. De førte ofte til andre problemer, som å bli plassert på gangen, meldinger sendt hjem, besøk hos rektor, mamma som fikk inkallinger og så videre. Metoder som var skremmende og farlige, men jeg hadde ingen annen vei.

Min far ga faen i meg, min mor slet for at vi skulle overleve, og foreldrene til de fleste andre barna var jo en direkte årsak til hva jeg hadde måttet gå igjennom, jeg ble tidlig gjort oppmerksom på det. Så hvis noen gjorde meg noe, så måtte de være oppmerksomme og se seg over skulderen hele tiden, for da visste de aldri hva som kunne komme.

Det ble nogenlunde greit for meg i klassen min på skolen, og ungdomsskolen generelt, jeg fikk vist hvem jeg var og jeg var tidvis populær. Hadde klassefester, fikk noen venner og gikk overens med de fleste. Men innen da hadde forlengst mobbingen smittet ut til andre.

Der var noen eldre guttegjenger og andre bøller som skulle ta meg ja, i tillegg til barnevern, sosionomer og hva det måtte være, og mobberne hadde gjerne fans, etterdiltere som prøvde å følge opp, disse lavpannede som så opp til disse gjengene og anså dem som «de kule». De prøvde å være som dem. I ettertid har man jo virkelig fått se resultatene av dét.

I dag fremstår de som tapere. Vi liker dem ikke, de er slemme og kalde, ødelagt av deres foreldres dumskap, deres likegyldighet, overfladiskhet, deres elendige evne til å vise omtanke og bry seg. Deres forvrengte syn der de tror at barn som roper høyt og bøller mot andre viser styrke og autoritet, at barna deres utvikler seg til å bli flotte suksessfulle voksne.. disse foreldrene er udugelige, det eneste de skaper er rasshøl!

Jeg sa det!!

Mine sterke meninger, mitt uperfekte meg, mine fordommer og stigmatiseringer senere i livet til tross.. så har jeg aldri vært en bevisst mobber. Derimot har jeg vært veldig bevisst på urettferdighet, hån, mishandling, trakassering og overgrep.

Jeg følger med rundt meg slik at de utsatte blir sett, og kan få støtte og hjelp. Siste året mitt på ungdomsskolen var det en annen gutt i klassen min som ble mobbet ustanselig. Ikke bare siste året, gjennom flere år, men siste året tok det spesielt av. Han hadde en spesiell lidelse og fikk ofte anfall, han var liten og spe og et lett offer. Han fant ingen måte å håndtere det på.

Jeg stilte meg mellom noen ganger, jeg var ikke redd, disse verste gutta i klassen var klar over at hvis de køddet med meg så fikk det konsekvenser. Så de backet unna. Mobbere er feige, og med meg fryktet de hva som ville komme, men de sluttet likevel aldri være mobbere. De lærte det aldri av sine foreldre at mobbing er galt og ødeleggende.

Så det endte med at han gutten i klassen min, han som var liten og spe, som led av kraftige anfall, forsvant fra klassen en gang. Jeg så han, jeg virkelig så han. Jeg forlot klassen og lette han opp. Da jeg fant han inne på et lite toalett hadde han kuttet seg flere ganger, og han fortsatte selv om jeg var kommet inn. Han hadde gått inn i en psykose eller noe, en boble, alt annet eksisterte ikke, han skulle ta sitt eget liv.

Han lever i beste velgående i dag. Eller, jeg vet ikke hvordan han har og har hatt det de siste årene, men han lever, har venner og ser ut til å ha det bra i hvert fall.

At barn er ondskapsfulle og bedriver mobbing er noe som stadig snakkes om, at man må ta tak. Allerede før min tid i barne- og ungdomsskole var det kampanjer og «antimobbedager». Fuck off så flinke man skulle være til å snakke om dette.. snakk, snakk, snakk og snikksnakk! Fjas og symbolpolitikk!!

Ord hjelper ikke uten handling, og med foreldre som kun bryr seg om sitt, eller kun bryr seg overfladisk, men ellers legger til rette for mobbing, så er dette et stort problem som er enda større i dag enn noensinne før.

Når barn hører på sine foreldre hvordan de tiltaler hverandre, snakker til hverandre, om andre, at foreldre ikke snakker til barna sine om rett og galt, og viser dette i praksis. Når foreldre ikke lytter eller følger med, når de ikke belønner og løfter god oppførsel, ikke slår ned på dårlig oppførsel.. så blir det slik! Det er så mange RÆVVA foreldre der ute!!!

TIX sin «Fallen Angel» er en påminnelse til alle oss som har vært utsatt for mobbing da vi var barn og i oppveksten. Hva det gjorde med oss, og hvor det har ledet oss. Hvordan vi har det med oss selv i dag, og hvem vi er som voksne.

Vi må stå opp mot mobbing, bevisstgjøre og kjempe mot dette grusomt skadelige ondet. For gjør ikke vi det, så gjør ingen det. Folk må gjerne bli rasende nå, men dette starter i hjemmene til barna, jeg peker rett i trynet på dere foreldre og sier – dette er deres skyld, dere er den direkte årsaken til at liv blir ødelagt!!

Det er ikke alle som opparbeider seg, blir herdet og får tykk hud, det som ikke ødelegger deg gjør deg sterkere, det betyr også at veldig mange blir ødelagt, for livet. Og veldig mange ender sitt eget liv, så alt for tidlig!

Jeg heier på TIX i finalen i Eurovision Song Contest, Melodi Grand Prix i Rotterdam 22. mai, og jeg skal følge med på NRK denne kvelden. Takk for at dere leste!

Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#mobbing #barn #voksne #foreldre #skilsmisse #ungdom #tix #fallenangel #esc #mgr #norge