Marie-Madeleine d’Aubray, Marquise de Brinvilliers, ble født i 1630 til den relativt velstående og innflytelsesrike husstanden d’Aubray. Hennes far var Antoine Dreux d’Aubray, en mann som hadde flere viktige statlige og høytstående stillinger. Moren hennes, Marie Olier var søsteren til Jean-Jacques Olier, som grunnla Sulpicians (et presteselskap og en katolsk kongregasjon) og bidro til å etablere bosetningen som i dag heter Montreal.
I sin tilståelse erkjente Marquise å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep i en alder av syv år, selv om hun ikke navnga overgriperen sin. Videre innrømmet hun i sin tilståelse at hun også hadde hatt seksuelt forhold med sin yngre bror Antoine, som hun senere skulle forgifte.
Selv om hun var den eldste av fem barn og elsket av faren, ville hun ikke arve eiendommen hans og ble derfor forventet å gifte seg med en velstående mann fra en familie med penger. Samtidig ville den hun giftet seg med arve en medgift som faktisk var en formue, så da, i en alder av 21 år giftet hun seg med rikmannssønnen Antoine Gobelin, Baron og Chevalier og senere Marquis de Brinvilliers. Han var steinrik og hadde eiendom verdt enorme summer. Med han fikk markisen tre barn, to jenter og en gutt. Hun hadde totalt syv barn, hvorav minst fire ble mistenkt for å være uekte barn fra hennes forskjellige elskere.
Markisens far var misfornøyd med å høre om datterens seksuelle forhold til en bestemt som hun ganske åpenlyst hadde et forhold til. Faren fryktet for sitt navn og rykte og han mislikte sterkt at markisen og hennes mann var nær ved skilsmisse. Han benyttet derfor sin makt og innflytelse og fikk sin datters elsker arrestert foran henne og sendt en periode til Bastillen. Markisen kommenterte senere at hvis faren hennes ikke hadde fått kjæresten arrestert, ville hun kanskje aldri ha forgiftet han. At hun ønsket hevn på sin far var selve årsaken til hvordan det hele begynte, og hvordan ting utviklet seg.
Hennes elskers tid i Bastillen ble brukt til å lære mye om kunsten å forgifte. Han lære alt om gift, giftsorter og hvordan forgifte noen uten at noen ville oppdage det. Da han ble løslatt fra fengselet, giftet han seg med en annen kvinne, men han forble hele tiden i nær kontakt med markisen. Det var under hans veiledning at markisen begynte å eksperimentere med giftstoffer, at hun også lærte kunsten og kunne utføre sin hevn.
Det har blitt antydet av mange som har forsket på markisens historie at før hun forgiftet faren sin, testet hun giftene sine på intetanende syke sykehuspasienter. Typisk for tiden, ville kvinnelige medlemmer av fransk adel ofte besøke sykehus for å hjelpe til med å ta vare på de syke. Fordi mange av disse pasientene allerede var syke, ga det anledninger for markisen til å teste ut giftene sine uten mye mistanke. Hun testet ut giftene sine på sykehuset, Hôtel Dieu, like ved Notre Dame.
Hun begynte også å eksperimentere på tjenerne sine, og ga dem mat med hennes eksperimentelle giftstoffer. Markisen ble imidlertid ikke stilt for retten for disse forbrytelsene, fordi de først ble tilskrevet henne etter hennes henrettelse.
I 1666 begynte markisen sakte å forgifte faren sin, som til slutt døde 10. september. Hun betalte en mann i farens husholdning for å sakte gi ham gift. I uken før hans død inviterte faren markisen til å bo hos ham, da ga hun han flere doser av «Glasers», en velprøvd blanding av kjemikalier som ville gjøre ham død tilsynelatende av naturlige årsaker. Etter farens død, arvet markisen noe av rikdommen hans. Hun visste å bruke penger, og de forsvant fort, så da hun trengte mer, bestemte hun seg for å forgifte sine to brødre, i håp om å få deres del av farens formue ettersom hun, så vidt hun visste, var deres neste arving.
Hennes to brødre bodde i samme husholdning, men markisen var ikke på beste fot med noen av dem, noe som gjorde dem vanskeligere å sakte forgifte enn faren hennes. Hun ansatte dermed en mann som skulle jobbe i brødrenes husholdning. Og tjeneren forsøkte forgifte markisens bror, han som hun hadde hatt sex med i sine dager, men han fattet mistanke fordi da han la merke til at hans drikker hadde begynt å få en metallisk smak. Første forsøk mislykkes, men ikke lenge etter, under en påskefest, ble han ordentlig syk etter å ha spist en pai, han ble aldri frisk, og døde i juni 1670.
Den andre broren ble forgiftet like etter, og døde i september samme år; deres påfølgende obduksjoner ville antyde gift på grunn av det faktum at tarmene deres var mistenkelig farget, men konkluderte likevel med at de begge døde av «ondsinnet humor».
Markisens forgiftninger ble ikke oppdaget til å begynne med, og fortsatte faktisk å være ukjent før 1672, etter døden til hennes elsker og konspirator. Han døde visstnok i en ulykke og blant eiendelene hans ble det funnet en eske som inneholdt brev til han fra markisen, forskjellige giftstoffer og en lapp som lovet han en sum penger til datert rundt det tidspunktet da faren hennes først begynte å føle seg syk. Dette fikk gjenåpnet saken om at hennes far og brødre kunne vært myrdet, og etterforskning skulle iverksettes.
Mannen som markisen hadde ansatt som tjener til å forgifte sine brødre hørte om bevisene og gjenåpningen av saken, så han prøvde flykte, noe som førte til at mistanken ble rettet mot han selvfølgelig. Han ble snart funnet, og under avhør impliserte han ikke bare seg selv, men anga markisen for forbrytelser mot familien hennes. Han ble deretter torturert og henrettet 24. mars 1673, samme dag som hans henrettelse ble en arrestordre på markisen utstedt.
På samme måte, etter nyheten om at denne boksen med brev og gift var funnet, flyktet markisen fra Frankrike for å gjemme seg i England. Hun unngikk myndighetene i en årrekke, som fortsatte å jakte etter henne. Mens hun gjemte seg, overlevde hun av pengesummer sendt til henne av søsteren hennes, Marie-Thérèse. Søsteren hennes døde i 1674, og etterlot Marquise en liten sum penger å overleve på. Hun fortsatte leve på flukt, og flyttet fra sted til sted med jevne mellomrom, inkludert steder som Cambrai, Valenciennes og Antwerpen.
Det var i Belgia at markisen endelig ble tatt. I 1676 leide hun et rom i et kloster i Liège hvor myndighetene der kjente til henne og varslet den franske regjeringen som senere fikk henne arrestert.
Blant eiendelene hennes i klosteret var et brev med tittelen «My Confessions» hvor hun beskrev de forskjellige forbrytelsene hun hadde begått gjennom årene. I dette brevet innrømmet hun å ha forgiftet faren og to brødre, og at hun hadde forsøkt å forgifte datteren, søsteren og ektemannen, selv om de tre sistnevnte ikke lyktes. Hun tilsto også å ha hatt mange affærer, og at tre av barna hennes ikke var ektemannens. Da hun kom tilbake til Frankrike, forsøkte hun ved flere anledninger å ta sitt eget liv.
Rettssaken fanget oppmerksomheten til hele Paris. Til å begynne med stilte hun seg sterkt uvitende, hverken benektet eller innrømmet noe som helst, men lot heller som om hun ikke var klar over noen hendelser rundt henne angående dødsfallene.
Senere i rettssaken benektet hun alle forbrytelser som hun ble tiltalt for. Hun forsøkte legge skylden på hennes tidligere elsker som døde. Så plutselig stod en annen elsker fram, vitnet, og fortalte at ikke bare hadde markisen innrømmet overfor han at hun forgiftet brødrene og faren, men at hun også hadde forsøkt å myrde han. Markisen avviste alle disse anklagene mot henne med henvisning til at han var en fyllik. Hun ble imidlertid ikke trodd, og etter et siste avhør ble det bestemt at hun var skyldig i alle sine forbrytelser, og hun skulle tortureres før hun til slutt ble henrettet ved å bli halshugget og deretter få brent kroppen i et offentlig skue.
Før hennes død, som en del av dommen, ble markisen utsatt for en form for tortur kjent som vannkuren der hun ble tvunget til å drikke gjennom en trakt store mengder vann i løpet av kort tid.
Før henrettelsen måtte markisen gå en dødsmarsj gjennom deler av Paris. Så barberte en bøddel håret av henne før han trakk frem et sverd og hogget hodet av henne. Området rundt var fullpakket med tilskuere. Etter halshuggingen ble markisens kropp brent, dette var 16. juli 1676.
Link: Madame de Brinvilliers (Wikipedia)
Link: 84 historier krim fra virkeligheten.
Spinnvillt??!!
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#mariemadeleine #daubray #marquisedebrinvilliers #madamedebrinvilliers #frankrike #historie #krim #bunny #bunnytrash
For ei smørje!
Ja, hellige kaninmåne..
Dette er nesten som å lese en av disse dramatiske kjærlighetsromanene jeg pleide å kjøpe som tenåring. Ja helt spinnvilt, og dama var jo mer eller mindre gal etter min mening.
Jeg har et tips til deg angående krim fra virkeligheten. Sjekk ut Arthur Freeman fra Australia, og det grusomme han gjorde.
Will do 👍🏾☝🏾