Jeg er glad for at helsa er blitt såpass at jeg etter 1 år sykemeldt har klart å begynne i 100% jobb igjen.

Jeg er også glad for at jeg får ett nytt barnebarn om 2 måneder.

Jeg er i grunnen glad for at jeg har det livet jeg har 🙂

Blir langt dette her, men jeg aner ikke hvordan jeg skulle få det mindre. OK, here goes:

Det var jo litt av en utfordring. Det er mye å irritere eller bekymre seg over i verden og den generelle tilværelsen i dagliglivet, men etter å ha tenkt på dette litt, innså jeg at all den dritten egentlig kommer langt i bakgrunnen når jeg begynner å samle opp ting som jeg er glad eller endatil lykkelig over.

Skal jeg skrive om disse tingene, og det skal jeg jo, er jeg klar over at mye av dette virker som om det hører inn under kategorien «tooting my own horn». Men før jeg begynner; det er ikke meningen å skryte av meg selv. Det er bare ting som gjør meg lykkelig.

Jeg er lykkelig fordi jeg bor i et veldig stort og flott hus, i det som regnes som det «nest beste» strøket i Drammen, hvor vi ved et lykketreff fant et hus som var utlagt til salg dirt-cheap midt i sommerferien da det ikke var noen andre bydere, pluss rett før prisene begynte å ryke i været for 25 år siden. Jeg elsker simpelthen det huset, og det er en god begynnelse for et bra liv. Vi har ofte blitt forvekslet med «rike» siden vi bor slik, men sannheten er at alle pengene våre er bundet opp i huset, så det er ikke mye til overs. Men gjett hva? Det er verdt det.

Jeg er lykkelig over at det ble slik med pengene. Nei, av og til er det kjipt å ikke kunne kjøpe den harddisken jeg har lyst på, eller en ny playstation eller en ny bil, men nettopp det at vi ikke HADDE penger, gjorde at vi ble «tvunget» inn i en bo-situasjon som senere viste seg å være den beste. Jeg er – teknkisk sett – gift. Den virkelige kjærligheten gikk ut av det ekteskapet for tjaaaa, kanskje 19 år siden, og det ville ha vært grunn til en skikkelig nedtur, men gjett hva? Vi bor fremdeles sammen og det går helt supert. I mellomtiden, etter at vi kjøpte dette huset, hadde vi fått tre barn, og da vi begynte å gli fra hverandre, viste det seg at husprisene hadde steget så mye at ingen av oss hadde råd til å kjøpe ut den andre, og da bestemte vi oss til å bli boende så barna ikke skulle miste barndomshjemmet sitt. Og hvorfor skulle vi ikke det? Vi ble aldri uvenner i prosessen, og huset er stort nok til at vi kunne fordele oss på hver vår etasje. Jeg har gravd ut og innredet halve kjelleren til den beste Mancaven noen kunne ønske seg (Som jeg kaller «Captain’s Quarters», nesten 60 kvm med eget bad og egen inngang), og hun tok andre etasje. Første etasje er allemannsrom, der vi spiser alle måltidene, der ungene har rommene sine og hvor vi faktisk tilbringer en del tid. Så jeg pleier å dele det inn i «Federation» (Mancaven), «Empire» (andre etasje) og «Neutral Zone» (første etasje) for de som er inne i Star Trek-terminologi. Ja, jeg er Star Trek- nerd også. Og dette passer meg helt fint. Kunne ikke ha hatt en bedre løsning for samliv.

Jeg er ubeskrivelig glad for de tre barna vi har; en gutt på snart 24, en jente på snart 23 og en jente til som ganske nettopp fylte 19. Jeg ville egentlig ikke ha barn. Jeg tilbrakte 42 år i motstand mot å ha barn, og det var noen tøffe tak da den først kom, men et halvt år etterpå skjedde det noe som fikk meg til å forandre mening Jeg elsker dem alle tre betingelsesløst, og de er en stor kilde til glede og, vel, lykke, selv om to av dem allerede er ute og studerer utenbys, og den tredje forlater oss av samme grunn til sommeren/høsten. Det kommer til å bli tomt her da, men heldigvis har jeg ting å henge fingrene i.

Jeg ble diagnostisert med en hjernesvulst i november 2003, og ble hasteoperert i januar 2004. En slik operasjon kommer du ikke unna uten en viss grad av skade; i mitt tilfelle mistet jeg noen administrative ferdigheter, tidssansen, og – og det er her oppturen kommer – jeg ble av to separate leger testet og erklært å ha «mistet» ca 20 år. Dvs, jeg ble dunket tilbake til en mental alder på 25. Og dette er en permanent.tilstand. Men gjett hva? Det føles helt suverent! Jeg er om ikke kroppslig, så mentalt 25 igjen, og kommer til å være det hele livet. Da dette skjedde var jeg fremdeles ikke så gammel at jeg hadde glemt hvordan livet som en 25-åring var, og ja, det høres sprøtt ut, men det livet var altså tilbake. Det kan være vanskelig å forstå, men … Jeg er altså 65, og fri til å dyrke alle slags umodne interesser som jeg VIL, uten å behøve og forklare noe som helst. Forklaringen er «hjerneskadd», og da kan man visst gjøre som man vil, så lenge man ikke skader noen. Ungene har fått en pappa som er mer på bølgelengde med dem enn den forrige (som også er meg) var, og det har ført til en nærhet som ikke var der tidligere. Prompehumor er fremdeles en højdare her i huset, og når vi er på IKEA og har med en eller flere av ungene, pleier jeg og ungene å ta en tralle hver, ta løpefart og hoppe oppå, og surfe om kapp mellom hyllene på plukklageret i første etasje, mens mora deres er opptatt med å late som om hun aldri har sett oss før. Tro meg, det finnes lite som er så gledesfylt som dette. Jeg samler på tegneserier, hovedsakelig superheltserier, og har en god del tusen hefter. Nei, jeg er ikke alene om å samle, men jeg LESER dem også, flere ganger, og er totalt inne i Superman og Batmans verden i løpet av den tiden det tar. Tegneseriesamlingen gjør meg glad, ganske enkelt (og ja, jeg HETER Jørn Clark Kent Pedersen. La til fornavn nr 2 og 3 på lovlig vis i 2008, 70 år etter at figuren kom ut for første gang. Burde vel egentlig ha tatt journalistikk som hovedfag. Kan du ikke bare se for deg den pressekonferansen? “Clark Kent, Aftenposten. Har De en kommentar til leserne om….”? ).

Jeg er over gjennomsnittet interessert i brettspill. Da jeg var gutt var det ingen hjemme som ville spille noe med meg, så nå overkompenserer jeg for det. Ja, du kan si at alt dette er eskapisme, og du har sikkert helt rett, men så da? Jeg er glad i det. Og jeg er glad for at tilstanden min tilrettelegger det for meg til å like slikt.

Jeg var på Hawaii for første gang rett før jeg fylte 60. Jeg har alltid elsket Hawaii på avstand siden lenge før jeg kom dit, helt siden jeg så tegnefilmen «Hawaiian Holiday» med Donald, Mikke og Langbein, faktisk. Noe av det første jeg gjorde var å surfe på Waikiki Beach. Jeg vet ikke helt hvordan det ER å være 60 år, for jeg ble aldri så gammel, liksom, men jeg er ganske sikker på at de fleste 60-åringer ikke reiser til Hawaii og surfer. Men når du er 25 år, føler du at du kan mestre alt, og selv om du IKKE klarer det, er det likevel kjempegøy å feile, så du vinner uansett.

Ja, og så kjøpte jeg med meg nesten 30 hawaii-skjorter hjem. Jeg er nå den lykkelige eier av nesten 45 Hawaii- og filmplakat-skjorter, og jeg bruker alle minst to ganger i løpet av hver sommer. Upassende med skjorter som basically er digre filmplakater for en på min alder? Ja, helt sikkert. Gjeeeeeeesp. Jeg er 25 inne i huet. De skortene gjør meg lykkelig. Gå din vei og plag noen andre!

På samme tid bruker jeg den fysiske alderen for det den er verdt. Det er så utrolig herlig å bare kunne si «Jeg begynner å bli for GAMMAL for denne dritten.»! når det enn måtte passe.

På uken ti år etter hjerneoperasjonen, skjedde det enda en uting. Jeg måtte opereres igjen, denne gangen var det hjertet. En bypass-operasjon senere, skjønner jeg hvorfor dette er en perfekt tid å leve i. Bare femti år tidligere var det drastisk annerledes. Du hadde en bypass-operasjon, og etterpå levde du en ganske krøbel tilværelse og daua etter 3-4 år. Jeg dro til Hawaii og surfet etter fire år. Så ja, det gjør meg ganske glad å leve nå når jeg gjør det. Jeg er også en &%¤#”!!! survivor! Mmmmmmmm……

Det gjør meg glad at superhelter endelig dukker opp regelmessig på film og TV, for dette har jeg ventet på i 55 år.

Jeg nevnte bo-situasjonen tidligere. Vi ble enige om at det at vi delte hus ikke måtte hindre oss i å søke adspredelse andre steder, og vi har begge hatt noen eventyr utenom, hun to langtidskjærester og jeg 3-4 kortere. Jeg er ikke veldig seksuelt aktiv lenger, men det dukker opp. Sex og jeg, vi… har liksom aldri kommet helt overens. Det ga meg ingen ting, bortsett fra gleden ved å se hvor godt det var for partneren, og etter hvert ble sex for sexens skyld bare….. kjedelig. Derfor er jeg glad for at jeg har hatt en litt annen tilnærming å falle tilbake på. Jeg har alltid hatt en lettere BDSM-fetish, med hovedtrykk på B. To mennesker som liker dette har et mye rikere sexliv enn to mennesker som har seg på vanlig måte en gang i uka eller to. Vi kan gjøre det samme, men det finnes MANGE kombinasjoner vi kan legge til. Jeg har beholdt alt det gamle «leketøyet», for å treffe en dame som har sansen for det samme gjør meg glad, og å treffe en kvinne som enten liker fra før, eller har lyst til å prøve for første gang, å bindes eller legges i håndjern for sex skjer langtfra så sjeldent som mange tror. Det gjør meg også lykkelig. Og det gir meg fremdeles glede å se hvor godt det er for partneren (Jeg har vært så frempå at jeg har brukt «Cunning linguist – Master of many tongues» på profilteksten min, og innrømmer at det morer meg kostelig. Slikt tar jeg en nesten barnslig glede i).

Og jeg er selvsagt lykkelig over at jeg ikke har mistet totalt draget på damene ennå selv om jeg fysisk er en gammel sullik. Tror kanskje det har noe med 25-åringens selvsikkerhet å gjøre.

Jeg er lykkelig over at så mye av vettet og «normaliteten» ble boende igjen etter den hjerneoperasjonen. Jeg vet om folk som har vært ute for noe av det samme som jeg. Noen av dem sitter i rullestol. Noen av dem har ikke lenger noe språk. Noen av dem er døde. På meg kan du verken se eller høre noe som helst som forteller at noe er «galt». Jeg har et stort arr i hodebunnen, men det er skjult under håret, som jeg fremdeles har det meste av. Det gjør meg glad. Noen kler godt å miste håret, faktisk, men jeg er nok ikke en av dem.

Jeg tok testen til MENSA på et tidspunkt etter at svulsten hadde vokst ut, men før jeg ble operert. Jeg klarte testen, og ble medlem mens jeg hadde en svulst på størrelse mellom en golfball og en tennisball sittende på den høyre frontallappen. Hjernen er en merkelig ting, det meste av et område kan være ødelagt, men likevel er det ting som fungerer helt fint. Her var det IQen. Må legge til her at jeg tok den testen og meldte meg inn i MENSA kun fordi jeg hadde en sjef da som var veldig glad i å få seg selv til å se smart ut ved å implisere at jeg ikke var så smart. Planen var å klaske medlemskortet i bordet og så spørre hvor HANS medlemskort var. Det ble ikke noe av, for jeg ble sykemeldt før anledningen bød seg, men det gjør meg likevel lykkelig over at jeg beholdt såpass med IQ at jeg HAR det testbeviset.

Og jeg er glad for at jeg har mye tid som ellers ville ha gått med på å jobbe (ja, jeg er uføretrygdet på grunn av at de skadene jeg nevnte ikke går så bra sammen med den ingeniør-jobben jeg hadde.) For nå kan jeg hengi meg til en av de store lidenskapene jeg har: skrive. Jeg har alltid hatt lyst til å skrive bøker, men har aldri hatt disiplinen som skal til for å faktisk sette meg ned og skrive. Nå har jeg funnet den, og er veldig godt i gang – sånn 250 sider inn – med min første roman. Fantasien har jobbet på høygir i denne prosessen, og jeg har stoff til det som ser ut til å kunne bli en serie på 7 bøker eller fler, så jeg kan holde meg beskjeftiget en stund.

Og det er kanskje den aller største lykken: jeg synker ikke hen. Jeg har ALLTID noe å holde på med, og kjeder meg aldri. Jeg leser mye, både bøker og tegneserier. Jeg jobber frivillig på Norges største tegneseriebutikk med sortering, katalogisering og registrering, som jeg gjør når det passer meg (og her er jeg så heldig at jeg hver dag kan håndtere tegneserier helt tilbake til 1930-tallet, omtrent legendariske titler som jeg aldri trodde jeg kom til å få SE engang, langt mindre håndtere selv). Jeg er filminteressert. Jeg har lenge passet på å kjøpe brettspill som har en solo-modus, slik at jeg kan spille det selv når jeg ikke finner noen motspillere. Jeg spiller ukulele og synger til, og er stadig på leting etter aller helst litt obskure sanger som ingen kjenner lenger, som jeg kan lære meg. Jeg kjører skateboard, selv om det har blitt mindre av det i det senere. Jeg ser fremdeles filmer eller TV-serier med yngste datter (19) på lørdagene, såfremt ikke noe spesielt kommer i veien. Og hun har laget en egen spilleliste på spotify med MINE favorittlåter som hun hører på, og som vi begge sitter og skråler med på når vi er ute i bilen. American Pie, Camouflage, Balladen om Morgan Kane, East Bound and Down fra filmen Smokey and the Bandit og mange fler…. og jeg har bokstavelig talt gjort henne til Creedence-fan, blant annet. Og det gir en stor glede å gi slikt videre. Jeg driver i det hele tatt med ting som gjør meg glad.

Jeg…. Vet ikke hva mer jeg kan si. Det ER mer, men det begynner å ta litt plass nå. Som jeg sa, jeg liker å skrive. Men dette skulle vel vise bortenfor tvil at jeg har en hel masse å glede meg og more meg over i livet, og ikke har det særlig travelt med å forlate det.
«What – me worry?» – Alfred E. Neuman