Brått hadde jeg kjæreste og ble gift, men ikke bare det, vi kjøpte et lite hus med et halvt mål tomt. Hadde katter og en liten hage hvor det vokste krokus, tulipaner og lupiner midt i kaoset av ugress opp en skråning. Livet tok helomvending, i det som skulle være en av de fineste periodene i livet, ble det mye kaos. Det var ikke lett med dette i lille byen jeg vokste opp. Veldig mange så meg ikke som en person, de så bare legningen min. De som ikke allerede bare så meg som en verdigløs narkoman. Det til side, de første årene hadde vi det bra, han jeg giftet meg med, og jeg, sånn privat.
Men når det kom til jul, så ble det veldig surrealistisk for meg. I begynnelsen trodde jeg jo at jeg hadde giftet meg inn i en familie som hadde nære forhold til hverandre. At han jeg var gift med var en del av en familie. Det så jo slik ut, i begynnelsen. De var jo tilsynelatende så fordomsfrie og aksepterende. Onkelen til min daværende var jo også homofil og hadde samboer. Så en skulle tro.. men nei, det var mye fasade og konstruerte bilder om hvordan ting skulle se ut utad, hvordan ting skulle se ut ovenfor andre. «Vær-perfekt viruset».
Hvis man tilfeldig møttes offentlig så var det klem og klem og klem og alt det der. Svigermor i flotte klær, pelskåpe, alltid stilig hårfrisyre fikset jevnlig hos frisør. Tatoverte øyebryn og lipliner og så videre. Alle kunne se hvor flott hun var. Men etterhvert så jeg at det var ikke helt slik som man så det utenfra.
Som sagt, vi ble gifte, min daværende og jeg, vi kjøpte hus, vi levde som helt vanlige mennesker gjør. Vekkerklokken som ringte om morgenen, så skole og jobb. Handlet mat på butikken, holdt et hjem som alle andre. Matet kattene, spiste frokost, middag og kvelds. Gikk på do som alle andre. Men ble likevel ikke inkludert og behandlet som alle andre. Og det var særlig når det var jul jeg merket ekstra godt virkeligheten, hvordan ting faktisk var.
De årene vi var sammen, så fikk vi aldri besøk av noen fra hans familie. Han hadde en bror, en søster, stefar og mamma. Tanter og onkler, fettere og kusiner. De kom aldri på besøk. Ingen. I motsetning til min mamma og stefar som kom på fast besøk annenhver søndag, og stakk innom litt innimellom. Vi ble vel invitert til søsteren hans en gang. Hun var kanskje den som var mest «jordnær». Vi feiret aldri jul med med noen av dem. Hverken hos søster, bror eller mor. Kanskje der var en julelunsj en gang muligens. Jeg ihvertfall, eksisterte nærmest ikke, i den familien. En sms på bursdag med ‘gratulerer med dagen’ i det minste, nei. Så når det kom til jul så var den nærmest ikke-eksisterende disse årene. Vi brukte være hjemme hos min mamma og spise julemiddag og åpne julegaver. Et par timer så var det over. Det var julen vår.
Vi hadde ikke et hjem pyntet med jul. Min daværende kjøpte ikke julegaver. Vi mottok ikke noen julegaver fra familien hans som har satt seg på minnet. Der var én julegave vi fikk fra broren hans et år, den husker jeg veldig godt. Det stod «Til Jack» på lappen, og så var mitt navn tilføyd med en annen penn. Gaven var en mobiltaske. Den skulle vi liksom ha på deling, haha.. joda, det er tanken som teller.
Tanken som teller ja. I min verden, i mitt hode så bruker par som er sammen gi hverandre noe man ønsker seg, eller finne på noe fint, gjøre det koselig, kanskje romantisk? Det ble ikke slik, det gikk i motsatt retning. Jeg kunne få en gave som egentlig ikke var til meg, en husholdningsartikkel eller noe, som han beholdt når vi skilte oss. Han hadde jo kvitteringen. Haha.. det er tanken som teller.
Jeg ble etterhvert fryktelig ensom i mitt ekteskap. Han ville jo ikke ha venner. Ikke familie. Jeg hadde nylig blitt rusfri da vi møttes og ble sammen. Sluttet med amfetamin og så videre, og begynt på skole igjen. Mot slutten av vår tid sammen var jeg så nær, så nær, å virkelig havne utpå igjen. Livet ble et sant helvete.
Når han ikke jobbet i jula, noe han faktisk alltid gjorde, fordi han heller ville det, så var det ut på pub og drikke øl den ene eller de to kveldene han hadde mulighet. Vi dro jo ut sammen, og det kunne bli en hyggelig kveld, men også ikke. Når man står på kanten av et stup så er vitterlig ikke alkohol eller rus det lureste. Jeg var til slutt et emosjonelt vrak, faktisk.. holdt på å klikke!
Det beste juleminnet fra den tid jeg var gift var når vi besøkte hans mormor. Hun bodde på en liten øy utenfor alt, Bjarkøy. Hun var en veldig koselig og familiær dame, sånn på ekte. Tok alltid godt imot oss, laget ekstra god mat fordi vi kom på besøk. Hadde de beste samtalene med henne. Ingrid, jeg glemmer deg aldri, hvil i fred ❤️
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#jul #minner #ekteskap #familiejul #bunnytrash #bunny
