Jeg vokst opp i en liten by i nordnorge hvor annerledeshet ikke opplevdes som noe positivt eller unikt, men heller langt derifra. Var en ikke innenfor de bestemte rammer så ble en sett på som rar og ble gjerne ekskludert av folk flest. Jeg med min bakgrunn opplevde det slik, og i dag med en artikkel som jeg nettopp leste så fikk jeg noen minner om andre barn som jeg vokste opp med, som jeg gikk på skole med.

Fra andre skoletrinn i grunnskolen gikk jeg i samme klasse med ei jente som var i Jehovas Vitner. Jeg husker beskjeden om at hun ikke var som andre barn. Jeg husker at hun ble fritatt fra Kristendomsundervisningen. Men det var ikke bare den undervisningen. Ofte måtte hun utebli fra musikkundervisningen også, for mye av det som foregikk der var kristne sanger, og da spesielt før høytider som jul, så var hun praktisk talt ikke tilstede.

I tillegg til å være ekskludert fra jula og høytidene så fikk hun heller ikke være med i barnebursdager og den slags, hvilket nok medførte at etterhvert som vi ble eldre begynte i ungdomsskolen, så ble hun på en måte «glemt» da det var snakk om klassefester, sammenkomster og slike ting. Hun ble fullstendig ekskludert, og det utenforskapet hun må ha følt på kan ikke ha vært bra.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hun og jeg var alltid venner i skolen, altså vi snakket, og jeg var nysgjerrig på hva Jehovas Vitner innebar, hva de trodde, hvorfor ting var slik og slik. Hun var ei veldig fin og hyggelig jente. Gjorde aldri noen noe. Hun deltok aldri i konflikter, hun var bare snill. Men på grunn av det trossamfunnet hun tilhørte ble man aldri i skolen kjent med henne på samme måte som man ble med de andre barna. Vi var aldri sammen utenom skolen. Det er utrolig synd, for hadde hun vært tillat å omgås barn på samme måte som oss andre ville hun vært et friskt pust i gjengen og sikkert en av de mest populære. Men hun ble holdt utenfor av sin familie, skolen, etterhvert oss barna, og da helt klart av trossamfunnet hun tilhørte.

Jeg har en tre år eldre søster. Også i hennes klasse i skolen var der ei jente som tilhørte Jehovas Vitner. Samme historien der. Kjempesnill og grei jente som ble holdt utenfor av samme omstendighetene.

Tiden på skolen ble som den ble og ungdomsskolen ble avsluttet. Alle dro hver til sitt, noen flyttet for å gå på folkehøyskoler og videregående skoler andre steder. Noen på skoler rundt omkring i og litt utenfor byen. Da så man meget mindre til de gamle «klassekameratene». Men etterhvert krysses jo enkeltes veier igjen, det er ikke til å unngå. Hun jenta som gikk i klassen min og jeg gjenopprettet kontakt og var noe sammen noen år etter vi hadde avsluttet grunnskolen. Jeg husker hun da valgte seg vekk fra Jehovas Vitner, jeg husker da hun ble 18 år hvilken glede hun hadde i å feire sin egen fødselsdag. Ut på byen og greier. Men konsekvensene ble jo ekskludering av familie og de vennene hun hadde vokst opp med. Utstøtt kan man si.

Noen år etter igjen begynte jeg på Folkeuniversitetet for å ta opp Allmenne fag, få studiekompetanse. Og da møtte jeg igjen hun jenta som i barndommen gikk i klasse med min tre år eldre søster. Her var historien ganske lik. Hun var blitt utstøtt av familien og det samfunnet hun hadde vokst opp. Jeg husker ikke helt historien, men mener at her var det også en faktor at hun hadde vært gift og skilt seg, og det var ikke greit i trossamfunnet. Også var hun åpen om bifil legning, noe som heller ikke var akseptert.

I ettertid vet jeg ikke så mye om livet videre for disse to jentene, men av de få jeg har i min venneliste på Facebook så er disse to inkludert. Jeg har ingen venneliste fylt opp med alle jeg gikk på skoler med opp gjennom årene, kolleger, slektninger og folk jeg har møtt. Min venneliste er folk av betydning i livet mitt, som jeg enten har kontakt med, eller som på en måte alltid vil stå mitt hjerte nært. I all hovedsak i hvert fall. Så derfor er det jeg vet at disse to jentene virker til å leve det livet de ønsker i dag. De har begge flere barn. Hun ene er gift og hun andre har hatt ganske fokus på utdannelse og god jobb.

Det vil alltid sitte litt i meg hvordan disse to hadde det i oppveksten, men jeg er veldig glad for at de har tatt gode valg og får leve livet sitt nå som de ønsker. Selv om det må være sårt med den praksisen Jehovas vitner bedriver med å støte vekk sine egne. Til og med nærmeste familie.

I dag starter Høyesterett saken om hvorvidt domstoler kan overprøve norske trossamfunn. Dommen kan bli viktig for retten til fri utøving av religion i Norge. Saken er blitt kjent etter den ble heftig omtalt i Brennpunkt-serien «Guds utvalgte» på NRK. Jehovas Vitner ekskluderte en kvinne, Gry Nygård, for grov, seksuell umoral. Dette etter hva hun selv omtaler som seksuelle overgrep, og ikke en frivillig handling. Hvor absurd er ikke det?

I snart fire år har Nygård slåss for å komme tilbake til Jehovas Vitner, bli tatt inn i varmen igjen av trossamfunnet hun var medlem av i 31 år. Jeg kan ikke skjønne hvorfor hun ønsker å være del av et slikt samfunn, men jeg har full forståelse for hennes kamp om å kunne være sammen med sine egne barn. For fra da Jehovas Vitner ekskluderte henne så har hun blitt nektet å se, være sammen med, ha samvær med sine barn. Det er hovedårsaken til at hun har tatt saken til retten. Hun sier selv at den største frykten hun har hatt disse årene som har gått er at hun aldri skal få se barna sine igjen.

Først tapte Gry Nygård i tingretten. Så fikk hun medhold i lagmannsretten. De mente at Jehovas Vitner hadde brutt sitt eget regelverk og ekskludert Nygård på feil grunnlag. Det var denne dommen, og hvordan Gry Nygård ble ekskludert fra Jehovas Vitner som var bakgrunnen for at Jehovas Vitner faktisk mistet statsstøtten tidligere i år. Jehovas Vitner ville ikke gi seg på dette og mente at det som skjedde i lagmannsretten er brudd på religionsfriheten her til lands, så med det anket de dommen til Høyesterett.

Kjernen i saken som nå går for Høyesterett er om en domstol kan avgjøre hvem som oppfyller de bibelske kvalifikasjonene til å være en del av Jehovas Vitner. Noen mener at når Gry Nygård fikk medhold i lagmannsretten så er det er et brudd på religionsfriheten og i strid med den europeiske menneskerettskonvensjonen. Motparten mener jo da at domstolene må kunne gripe inn i saker der enkeltmennesker blir utsatt for overgrep i religionens navn. Det er den siden jeg personlig støtter.

Så kommer vi inn på noe som jeg bruker nevne hist og her i bloggen. Nemlig Sharia. Islams overordnede sharialov, noe av det grusomste, om ikke den verste grusomheten som eksisterer blant mennesker. For hvis Jehovas Vitner får medhold i Høyesterett så vil det være som en sharia-domstol hvor samfunnet blir underkastet sharia og ikke kan gripe inn når overgrep blir begått mot mennesker. For sharia elsker overgrep mot mennesker, det er hva islams sharia handler om. Hvis Gry Nygård ikke får medhold i Høyesterett så vil det være en seier for alle typer sekter, såkalte trossamfunn og ideologien islam, for da kan de begå overgrep og fritt gjøre hva de måtte ønske mot andre i «religionens» navn.

Personlig er jeg aktivist for å få stanset islamiseringen i Norge. Jeg skriver om dette stadig vekk. Jeg ønsker forbud mot islam i det offentlige, jeg ønsker moskeer stengt, det samme gjelder Jehovas Vitner og Rikets Sal og alle sådanne sekter som har fått vokst seg til i samfunnet vårt. Såkalt religion skader så langt flere enn det gagner, såkalt religion ødelegger folks liv. For alle jeg har møtt som har lidd og lider under «tro» så ønsker jeg det bort. De ukulturer som oppstår under slike samfunn burde raderes vekk. For hellige månes skyld, om du tror på ditt eller datt, pompel eller pilt, så er det ingen som nekter deg å be til disse ved sengekanten på ditt eget soverom, bare ikke prakk fanatismen og dritten på oss andre – hold det i eget hjem!!