De siste par dagene har diverse bloggere samlet seg i kommentarfelt og skriver om meg, Bunny, og omtaler meg som en blogger som skriver masse møl i bloggen, at de ikke er interessert å lese om konspirasjonsteorier og muslimhat.

Til det vil jeg svare, hva andre bloggere ønsker å lese, og mener jeg burde skrive og ikke skrive om driter jeg langflatt i. At bloggere uttaler seg om Bunny som uinteressant møl får bare være, det er bare latterlig tatt i betraktning at tydelige tall og dokumentasjon viser at langt flere er mer interessert i å lese Bunny enn både røde kommunistblogger og blogger fra kattedamer som har opprettet 6-8 forskjellige blogger på diverse plattformer som viser seg å ikke ha lesertall noen av dem. Fokuser på egen blogg og innhold sier nå jeg!!

Påstander om at Bunny hater muslimer, det er en avskyelig retorikk. For Bunny hater ikke mennesker. Men jeg misliker sterkt islam og anser ideologien islam for det verste som eksisterer på planeten i dag. Hvordan skal jeg kunne hate muslimer? Husk nå at muslimer er de første ofrene for islam! Det er vel ingen på vår planet som har det verre enn kvinner født inn i islam!! At folk ikke skjønner dette er for meg en gåte!

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Islam er en indoktrinerende ideologi som undertrykker kvinner, fratar dem identitet, utsettes for sosial kontroll og grusom vold. Islam har også et manifestert hat mot alle vantro, og homofile og jøder blir drept under en lav kam. Angrepene slutter aldri, derfor må islam bekjempes. For ALLE menneskers ve og vel!! Men i dag først og fremst, for kvinner i islam og for Israels jøder. Og Israel er dagens tema, for i dag 14. mai er datoen for da Israel erklærte seg selvstendig i 1948.

«Flyktet fra Palestina til Israel»

Dagens Israel har sine historiske røtter i Israels land, et område som har stått sentralt i jødedommen i over tre tusen år.

I 1947 godkjente FN delingen av Palestinamandatet i to stater: En jødisk og en arabisk. Den arabiske ligaen avslo planen, men den 14. mai 1948 erklærte Israel sin selvstendighet.

Siden etableringen har Israels grenser, og til og med statens rett til å eksistere, vært et omdiskutert tema, selv om Israel har signert fredsavtaler med Egypt og Jordan.

Israel er et representativt demokrati med et parlamentarisk system og universell stemmerett. Statsministeren er regjeringssjef og Knesset er Israels lovgivende myndighet. Ifølge det nominelle bruttonasjonalproduktet, er nasjonens økonomi estimert til å være den 27. største i verden og Israel rangeres høyt blant landene i Midtøsten hva HDI-indeksen, trykkefrihet og økonomi angår. Et velfungerende land med andre ord, når det ikke er under angrep.

Israels land, også Oldtidens Israel, Det lovede land eller Det gamle Israel, kjent på hebraisk som Eretz Yisrael, har vært hellig for troende jøder fra de bibelske patriarkers tid: Abraham, Isak og Jakob. Bibelen har plassert denne perioden tidlig i det andre årtusen før Kristus.

Ifølge Toraen ble landet Israel lovet til jødene som deres hjemland, og jødedommens helligste steder er her. Rundt det ellevte århundre før Kristus ble den første av en rekke jødiske kongeriker og stater etablert for å styre regionen. Disse jødiske kongerikene regjerte periodevis det påfølgende millenniet.

I tiden mellom de jødiske kongerikene og de islamske erobringene på 700-tallet kom Israel under assyrisk, babylonisk, persisk, gresk, romersk, sasanideisk og østromersk herredømme. De har i alle år vært under angrep, og aldri fått leve i fred. Antall jøder bosatt i regionen ble mindre etter det mislykkede Bar Kokhba-opprøret mot Romerriket i år 132 og den etterfølgende bortvisningen av jøder.

Misjná og deler av Talmud, som er blant jødedommens viktigste religiøse tekster, ble utarbeidet i denne perioden. Israels land ble skilt fra Østromerriket rundt år 636 under de første muslimske erobringene. Kontrollen over regionen gikk frem og tilbake mellom umayyaderne, abbasiderne og korsfarerne de neste seks århundrene, før det falt i hendene på mamelukkene i 1260. I 1516 ble landet Israel en del av Det osmanske riket som regjerte i regionen frem til det tyvende århundre.

Jøder som bodde i diasporaen hadde en sterk lengsel etter å returnere til Sion og Israels lovede land. Håpet og lengselen kom tydelig frem i Bibelen og er et sentralt tema i den jødiske bønneboken. Fra begynnelsen av det tolvte århundre begynte en liten, men stabil strøm av jøder å forlate Europa for å bosette seg i Det hellige landet. Innvandringen økte etter at jødene ble utvist fra Spania i 1492. Den første store bølgen av moderne immigrasjon, kjent som første aliyah, begynte i 1881, da jødene flyktet fra pogromer i Øst-Europa.

I 1917, under første verdenskrig utstedte Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour det som ble kjent som Balfourerklæringen. Den jødiske legionen, en gruppe bataljoner assisterte under den britiske erobringen av det som senere ble Israel. Arabisk motstand mot planen førte til Palestinaopprøret i 1920 og til dannelsen av den jødiske forsvarsorganisasjonen, kjent som Haganah.

I 1922 innvilget Folkeforbundet Storbritannia Palestinamandatet. Dette ble begrunnet med ønsket om å «plassere landet i en slik politisk, administrativ og økonomisk tilstand at det vil sikre etableringen av det jødiske nasjonalhjem». Den jødiske tilbakevandringen fortsatte med den tredje (1919–1923) og fjerde aliyah (1924–1929), som tilsammen førte 100 000 jøder til området.

I kjølvannet av Jaffa-opptøyene, i mandatets tidlige dager, forbød britene jødisk innvandring, og territoriet som ble igjen til en jødisk stat ble plassert i Transjordan. Nazismens oppblomstring på 1930-tallet førte til den femte aliyah, med en tilstrømning på en kvart million jøder. Tilstrømningen resulterte i det arabiske opprøret i 1936–1939, og førte til at britene forsøkte å begrense immigrasjonen med Hvitboka av 1939. Jødiske flyktninger som flyktet fra holocaust ble nektet i land verden over, og en hemmelig bevegelse, nå kjent som Aliyah Bet, organisert for å bringe jøder til deres hellige land.

I 1947 trakk det britiske styret seg tilbake fra Palestinamandatet og slo fast at de var ute av stand til å fatte en beslutning som ville være akseptabel for både araberne og jødene. Det nylig etablerte FN vedtok FNs delingsplan den 29. november 1947, og delte landområdet i to stater; én arabisk og én jødisk. Jerusalem ble utpekt som en internasjonal by, administrert av FN for å unngå konflikter om byens status. Det jødiske samfunnet godtok planen, men Den arabiske ligaen og Den høyere arabiske komité avslo. Til tross for dette ble staten Israel erklært selvstendig den 14. mai 1948, én dag før slutten på det britiske mandatet over Palestina. Ikke lenge etter gikk fem av medlemmene av Den arabiske liga, Egypt, Syria, Jordan, Libanon og Irak, til angrep på Israel, og startet den såkalte selvstendighetskrigen.

Etter nesten ett år med kamper ble det erklært våpenhvile og etablert midlertidige grenser, kjent som den grønne linje. Jordan inkluderte det som senere ble kjent som Vestbredden og Øst-Jerusalem i sitt domene, og Egypt tok kontroll over Gazastripen. Israel ble anerkjent som medlem av de De forente nasjoner den 11. mai 1949.

I statens tidlige år dominerte sosialsionismen israelsk politikk, som i denne perioden var ledet av statsminister David Ben-Gurion. Disse årene var preget av masseimmigrasjon av holocaust-overlevende og utvandrende jagede jøder fra arabiske land. Den ble forsterket av vold mot jøder og konfiskering av jødisk eiendom, støttet av Den arabiske liga.

Omtrent 850 000 jøder flyktet fra sine hjem i arabiske land fra 1948 til tidlig på 70-tallet, hvorav 600 000 fant sitt hjem i Israel. Israels befolkning økte fra 800 000 til to millioner mellom 1948 og 1958. De fleste ankom som flyktninger uten eiendeler.

På 1950-tallet ble Israel ofte angrepet av den arabiske fedayeen, først og fremst fra den Egypt-okkuperte Gazastripen.

I begynnelsen av det påfølgende tiåret pågrep Israel Adolf Eichmann, en av de som implementerte Den endelige løsning og senere holdt seg skjult i Argentina, og stilte ham for retten. Rettssaken gjorde et større inntrykk på den offentlige bevisstheten om holocaust, og frem til dags dato er Eichmann den eneste som har blitt henrettet etter å ha blitt dømt til døden ved en israelsk domstol.

I 1967 samlet Egypt, Jordan og Syria sine tropper ved de israelske grensene, utviste FNs fredsstyrker og blokkerte Israels adgang til Rødehavet. Israel anså disse handlingene som et forkjøpsangrep og innledet seksdagerskrigen, en krig hvor de tok kontroll over Vestbredden, Gazastripen, Sinaihalvøya og Golanhøyden.

Tidlig på 1970-tallet startet palestinske grupper en bølge av angrep rettet mot israelske mål rundt om i verden, inkludert en massakre av israelske atleter under Sommer-OL 1972. Israel svarte med Operasjon Guds vrede, hvor de som var ansvarlig for München-massakren ble sporet opp og drept.

Den 6. oktober 1973, på jom kippúr, den helligste dagen i den jødiske kalenderen, gikk den egyptiske og syriske hæren til et overraskende angrep mot Israel. Krigen endte den 26. oktober da Israel hadde drevet de angripende styrkene tilbake, men de led store tap.

Knesset-valget i 1977 markerte et stort vendepunkt i Israels politiske historie da Menachem Begins parti, Likud, tok kontrollen fra det israelske Arbeiderpartiet. Senere samme år besøkte Egypts president, Anwar Sadat, Israel etter invitasjon fra Menachem Begin. Sadat talte i Knesset. Anwar Sadat var den første arabiske lederen som anerkjente Israel.

I de to etterfølgende årene skrev Sadat og Begin under på Camp David-avtalen og fredstraktaten mellom Israel og Egypt. Israel trakk seg tilbake fra Sinaihalvøya og besluttet å gå til forhandlinger om selvstyre for palestinere på den andre siden av den grønne linjen, en plan som hittil ikke er iverksatt.

I 1982 grep Israel inn i den libanesiske borgerkrigen for å tilintetgjøre baser Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO) hadde brukt for å skyte ut prosjektiler mot Nord-Israel. Situasjonen utviklet seg til den første Libanon-krigen.

Krigen førte til at PLO ble tvunget til å forlate Libanon, og at den multinasjonale styrken i Libanon ble utplassert for å overvåke våpenhvilen. En avtale mellom Israel og Libanon våren 1983 la forholdene til rette for Israel tilbaketrekning, men ble aldri implementert. Israel trakk seg gradvis ut i perioden 1983-85, men forble stående i Sør-Libanon for å patruljere den såkalte «Enklaven» sammen med Den sørlibanesiske armé. Dette førte til 15 år med lavintensitets geriljakrig med libanesiske militser, først og fremst Hizbollah.

Den første intifada, et palestinsk opprør mot israelske regler, brøt ut i 1987. I løpet av de neste seks årene ble mer enn tusen mennesker drept i voldshandlinger, mye av dette var intern palestinsk vold. Under Gulfkrigen angrep Saddam Hussein Israel med prosjektiler, noe mange palestinere støttet. Israel avstod, etter amerikansk oppfordring, fra å gjengjelde de irakiske angrepene.

I 1992 ble Yitzhak Rabin statsminister etter et valg hvor hans parti frontet kompromiss med Israels naboer. Året etter signerte Shimon Peres og Mahmoud Abbas, på vegne av Israel og PLO, Oslo-avtalen, som ga den palestinske selvstyremyndigheten rettighetene til å styre deler av Vestbredden og Gazastripen, til gjengjeld for anerkjennelse av Israels rett til å eksistere og få en slutt på terrorismen.

I 1994 ble fredsavtalen mellom Israel og Jordan signert, og dermed ble Jordan det andre arabiske landet som normaliserte forholdet til Israel. Allmennhetens støtte til forliket avtok da Israel ble rammet av en angrepsbølge fra palestinerne. En høyreekstremistisk jøde utførte et vellykket attentat og drepte Yitzhak Rabin i november 1995, i det han forlot en fredsdemonstrasjon til støtte for Oslo-prosessen. Dette sjokkerte hele nasjonen. Mot slutten av 1990-tallet trakk Israel seg tilbake fra Hebron, under Benjamin Netanyahus styre, og signerte Wye-avtalen som ga den palestinske selvstyremyndigheten større kontroll.

Ehud Barak, som ble valgt til statsminister i 1999, begynte et nytt årtusen med å trekke tilbake styrker fra Sør-Libanon og han avholdt forhandlinger med formannen i selvstyremyndigheten, Yasir Arafat og USAs daværende president Bill Clinton under Camp David-forhandlingene i 2000. Under forhandlingene fremla Barak en plan for etablering av en palestinsk stat på inntil 90 % av det som er Vestbredden. Yasir Arafat avslo, i hovedsak fordi han ikke ville akseptere hele Jerusalem som israelsk hovedstad og fordi forslaget ikke ga palestinere rett til landområder i Israel.

Arafat stilte som krav at hele Vestbredden samt Øst-Jerusalem skulle komme inn under palestinsk styre. Dette avviste Israel som ønsket at de største bosettingene på Vestbredden skulle innlemmes i Israel. Etter at forhandlingene brøt sammen økte frustrasjonen, og etter Ariel Sharon omstridte besøk på Tempelhøyden høsten 2000, innledet palestinerne den andre intifada. Under en særskilt avstemning i 2001 ble Ariel Sharon ny statsminister. I løpet av sin funksjonstid gjennomførte Sharon en ensidig tilbaketrekning fra Gazastripen og gikk også i spissen for byggingen av Israels barriere på Vestbredden.

I januar 2006, etter at Ariel Sharon fikk et kraftig slag som etterlot ham i koma, ble makten ført videre til Ehud Olmert. Israelske soldater ble kidnappet av Hamas og Hizbollah og avskallingen av bosetninger ved Israels nordligste grenser førte til en fem uker lang krig, kjent i Israel som andre Libanon-krig.

Konflikten endte med at FN meklet frem en våpenhvile, og at FN-styrker og den libanesiske hæren ble utplassert i Sør-Libanon.

Den 27. november 2007 ble den israelske statsministeren Ehud Olmert og den palestinske presidenten Mahmoud Abbas enige om å forhandle uten betingelser, og på alle måter arbeide for å oppnå enighet innen slutten av 2008. I april 2008 fortalte den syriske presidenten Bashar al-Assad en Qatar-avis at Syria og Israel hadde diskutert en fredsavtale i over et år, med Tyrkia som mekler. Dette ble bekreftet av Israel i mai 2008.

I desember 2008 opphørte en våpenhvile mellom Palestina og Israel fordi Palestina avfyrte raketter inn i Israel fra Gaza. Israel svarte med å iverksette «Operasjon Støpt Bly» med en rekke luftangrep.

Den 3. januar 2009 gikk israelske tropper inn i Gaza, som markerte starten på en landoffensiv. Krigen førte til store skader på enklavens infrastruktur, og et stort antall sivile ble drept. Det ble både under og etter krigen fremsatt flere harde beskyldninger om at Israel hadde begått krigsforbrytelser i Gaza. Palestina (Hamas) ble på sin side kritisert for å bruke sivilbefolkningen i Gaza som sivile skjold.

Lørdag 17. januar annonserte Israel en ensidig våpenhvile, som var betinget av elimineringen av ytterligere rakett- og bombeangrep fra Gaza. Israel begynte å trekke seg tilbake i løpet av de neste dagene. Palestina (Hamas) annonserte senere deres egen våpenhvile. Denne inneholdt deres egne betingelser om de israelske styrkers tilbaketrekning innen minst én uke og åpningen av grenseovergangene.

Benjamin Netanyahu ble statsminister 31. mars 2009 etter valget i februar 2009 og satt som statsminister til 2021. Han ble statsminister på nytt i 2022. I 2020 inngikk Israel flere avtaler med ulike land. Denne serien med avtaler er kjent som Abraham-avtalene.
De sunni-muslimske landene De forente arabiske emirater, Bahrain, Sudan og Marokko har undertegnet normaliseringsavtaler med Israel.

Israel har jobbet aktivt for fred, men enda den dag i dag er de under angrep, ikke bare av palestinerne og deres Hamas, men også fra jødehatere verden over. 14. mai 1948 erklærte Israel sin selvstendighet og de kommer til å gjøre alt i sin makt for å beskytte seg mot islams følgere og sosialistiske støttespillere, for å bevare sitt land og holde sitt folk tryggest mulig. Et land som verner om sine egne!

«Hvem sitter på svarene om Palestina og Israel».

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#israel #bunnytrash #bunny