Nå har jeg nettopp laget meg profil på noe som heter ‘Dating’ på Facebook. Bare for moro skyld. Søker ikke noe date, selv om det er moro å bli kjent med nye mennesker. Altså, kule mennesker that is. Folk som er litt «openminded» og våkne. Nok om det, var ikke meg dette innlegget skulle handle om, jeg er ikke på jakt, jeg har det fint som jeg har det. Dette skulle handle om en venninne..
Jeg har altså ei venninne, heldig som jeg er. Det var hun som snakket om dette dating-opplegget på facebook. Hun er ei kul dame, altså, hellige kaninmåne, hun er venninne med meg, da sier det seg selv at hun er kul. Jeg er jo ultraskeptisk, antireligiøs, antivaxxer og islamofob. Nå bruker jeg ord som kommer fra nettroll, fordi det er hysterisk moro. Men det er jo noe sannhet i ordene, bare det at det høres så ekstremt ut, for jeg er jo både døpt, vaksinert og har forhold til mennesker uavhengig av hva dem tror på. Venninnen min som jeg her snakker om er nord-europeisk, troende, vaksinert og tidligere gift og har to barn (flyttet hjemmefra) med to afrikanere. Så… ja, ikke noe fordommer der, tvert imot. God som gull og diamanter. Ærlig og herlig. Kul attitude, småfrekk, independent, jobber i psykiatrien, typisk «leder»-personlighet. Altså, what you see, is what you get!
Det å fortelle hvem og hvordan hun er har egentlig ikke noe for seg her, såfremt det ikke er noen som leser bloggen min som synes det kunne vært attraktivt å invitere venninnen min på en date?! For dét er hva dette handler om. Min venninne. Hun har nå vært singel i et år, kanskje litt mer. Hun var gift i mange år, med en utro «motherfu*ker», og har brukt sin tid på å komme over sin kjærlighet for denne mannen. Jeg tok en liten dans for meg selv på gulvet her da hun fortalte at hun hadde laget seg profil på en dating-side. Jeg ble sånn ‘good for you grrrrrl’, på tide å snuse på andre snurrebasser enn den oppbrukte eksen. Ja, jeg ble glad, selv om det ofte er slik at når venninner finner seg kjæreste, så ‘mister’ vi dem litt. Men sant, det viktigste her er at hun skal ha det bra, finne noen som ser henne, ha ekte kjærlighet i livet sitt, og ja.. få seg litt snurrebass når det trengs.
Joda, hun fortalte at hun har laget seg sådan profil på denne datingsiden på facebook. Hun er ikke på Tinder eller sådan. Kanskje hun burde det fremfor facebook sin datingside? Ikke vet jeg. Altså, jeg er jo homo, er i fast forhold og har vært det i snart to tiår, så jeg har egentlig ikke peiling på disse tingene. Jeg visste jo ikke engang at facebook har en slik dating-side før hun fortalte det. Så nå har altså jeg profil der, bare for nysgjerrigheten.
Men, for å komme til saken. Venninnen min har altså vært og snoket litt på denne dating-siden. Og ut fra hva jeg skjønner er hun ikke helt fornøyd med mannfolkene der. Kanskje jeg ordlegger meg litt feil, eller har misforstått, men jeg tror ikke det. Hun stiller spørsmål med norske menn. Hvor er de kjekke straighte mannfolka? Hvor er initiativtakerne? Hvor er «de gode gammeldagse» som er litt «frampå», de som tar kontakt med kvinnene? De som sier mer enn bare «hei», og heller fører en samtale, byr på seg selv, kanskje inviterer til date og denslags?
Altså, jeg skjønner jo at min venninne reagerer på at norske menn på en datingside bare sitter der og venter på at damene skal «by opp til dans». Opplevelsen hun sitter igjen med etter å ha laget seg profil på facebook sin dating-side er at norske menn der er tilbakeholdne, og rett og slett «pusete». Tro meg, den dama der skal ikke ha pusete. Skal det være noe, så skal det være mannfolk. Helst noe a la Ragnar i The Vikings. Men ikke misforstå, for hun driter langflatt i såkalt perfekt kropp, og ihvertfall driter hun i menn som tror dem er hevet over andre når de poster kroppsbilder der de står og flekser musklene sine foran speilet. Selvopptatte fjols er ikke for henne.
Det er heller ikke slik at min venninne ikke er attraktiv. Hun har ikke disse sidene som vektlegges i særlig grad for å bli supermodell altså. Hun er helt i starten av 50-årene, lita, altså ikke så langt over bakken, hun har former og svære pupper. Ikke noe Kate Moss, at hun knekker hvis noen tar henne hardt. Ikke noe Vogue «beinrangel», men hun er jæskla søt da, veldig vakkert ansikt. Hun kan også sminke og stil, klær og denslags, så hun er ikke ei dame det er flaut å bli sett med, for å si det sånn. Hun holder et ryddig hjem, har øye for interiør og vet hvordan gjøre det koselig. Og hun både liker og KAN lage mat. Altså, hallo.. hva er bedre for en heterofil mann enn ei dame som er villig til å lage mat og faktisk kan det, og i tillegg byr på dessert?!
Så ja, hmm.. jeg ble litt nysgjerrig på dette selv. Hvor finner egentlig kvinner i dagens samfunn, ordentlige menn? Hvor er de «gode gammeldagse» med manerer, de som kan være litt frempå og by en kvinne opp til dans?
Noen som vet?
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#dating #menn #bunnytrash #bunny
Sorry, eg er opptatt 🤣.
Første som svarer er opptatt, sånn kan det gå. Men likevel, spørsmålet forblir ubesvart, det er visst ingen som vet hvor man finner slike menn. Eksisterer de ikke? Altså i single utgaver? 🤔🐰
Om dei eksisterer?
Det kan unekteleg sjå mørkt ut 🤔. Verken som single eller i forhold.
Der er iallefall svært monge som ikkje tek lovnaden om truskap når dei gifter seg, særleg høgtideleg.
I mi verd, handlar det om låg sjølvrespekt, og enda lågare truverdegheit.
Har ein vore vaksen nok til å stå framfor prest eller fut og lova, får ein vera vaksen nok til å halda lovnaden og.
Det er iallefall mi meining.
Det gjeld forøvreg for begge kjønn.
Har tenkt ganske likt, men etterhvert så tenker jeg at det har med oppvekst å miljø å gjøre. Før i tiden var ekteskapet hellig, men fra den tid jeg ble født til nå ser man en helt annen holdning til ekteskap, det er bare en festlighet, en begivenhet for én dag hvor man får vist seg frem. Blir ikke sett på som noe mer enn det. Husker jeg var i etbryllup hvor de to som giftet seg begynte å slåss på bryllupsfesten, de er utrolig nok gift enda. Mens et annet bryllup jeg var, så gikk paret fra hverandre etter 3 eller 4 dager. Hele greia er en farse. Jeg var gift i 7 år, gjør det ikke flere ganger, for meg er ekteskapet en hellig institusjon, ikke noe man gjør mer enn én gang. Om noen blir krenka av det jeg skriver her: sorry folks, men jeg mener det 🐰
Har mista trua på at de eksisterer jeg. Gidder ikke å se etter om de fins lenger heller. Jeg klarer meg helt fint i mitt eget selskap 😊 Men jeg håper din venninne klarer å lokke frem en brukandes fyr 😊👍
Jeg har en ide om at de dukker opp når man ikke ser etter dem 😜🐰
Jaja, kanskje det 😊 Men jeg er ikke interessert i flere samboerskap.
Det viktigste er at man har det bra og er fornøyd selv 🥰🐰
Helt sant 🥰👍