Jeg satt og tastet med en venninne i går kveld og hun fortalte meg at mannen til ei vi kjenner har fått kreft. Hver gang jeg hører slikt så blir jeg trigget, noe inni meg skjer som jeg ikke helt kan beskrive, så jeg tenker jeg orker ikke forsøke.

Bare dagen før fikk snuppen min og jeg vite at en kompis av oss har blitt diagnosert med uhelbredelig kreft, det er intet de kan gjøre. Han har bare måneder igjen å leve. Beskjeden er at han er heldig om han lever et år. Jeg tror dessverre det går veldig fort, vitale organer svikter, han er knust.

Siste årene har flere venner gått bort i kreft. Det er liksom blitt så mange etterhvert at nå har jeg ikke kontroll over det lengre. Det virker som flesteparten rundt oss som får kreft faktisk taper kampen. Noen har overlevd og er kreftfri i dag, som bestevenninna til snuppen min, og min stefar.

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

Etter pandemien og massevaksineringen har dette blusset opp, jeg føler jeg hører at noen har fått kreft hele tiden. Mye hud- og føflekk kreft, men også lunge- bryst og prostata.

Det gikk veldig innpå meg da jeg jobbet i barnehage, to av barna «mine» fikk kreft, 2 år gammel og 5 år. Hun på 5 år overlevde. Altså, når sånt skjer med små barn, få ting er verre synes jeg.

Min personlige verste opplevelse iht kreft var bestevenninna mi som fikk brystkreft. Cellegift og alt rundt. Hun vant mot kreften, men rett etter de hadde klarert henne, når det hadde gått så og så lang tid fra hun hadde blitt frisk. Vet ikke, mener det er to år som kreftfri som går får de sier at man ikke er i faresonen mer, men det de ikke hadde sett var at selv om brystkreften ikke kom tilbake så viste det seg at hun hadde fått leukemi, blodkreft. Rett etter å ha blitt klarert og erklært frisk så ble hun dårlig. Det var helt surrealistisk, for jeg husker hvor glad hun var da hun fikk beskjeden om at disse faste kontrollene var over, nå var det greit liksom. Så gikk det bare et par måneder, ikke det engang mener jeg, så viste det seg at hun hadde fått blodkreft av cellegiftbehandlingen.

Fra hun fikk vite dette, til hun døde så gikk det ganske nøyaktig et år. Hver uke dro jeg til henne på riksen, og innimellom var hun på sykehuset her i Drammen. Der var et par korte perioder hun fikk perm til å være hjemme noen dager. Der var også noen uker innimellom oppi alt dette at jeg også ikke fikk besøke henne, fordi hun hadde perioder hun ikke taklet det.

Det var ille, kreften spiste henne opp rett og slett. Umenneskelige greier. Se et menneske svinne hen så fort. De store hvite tennene hennes, hun var nøye med tannkontroller og denslags, tennene råtnet bort og ble som svarte små kull/verkebyller i munnen hennes. Se en lett frodig veldreid flott dame bare bli skinn og bein, gå med rullator/gåstol, til å ikke kunne gå, ikke kunne snakke. Glimtet i øynene, gleden i blikket, alt ble borte. Den siste kvelden jeg var hos henne lå hun på sykehuset her i Drammen, i en slags fosterstilling, et veldig skremt blikk, det var terror i øynene hennes. Hjelpes.. grusomt, jeg kan ikke beskrive i ord. Da jeg gikk derfra den kvelden kysset jeg henne i panna og sa jeg var glad i henne.

Tidlig på morgenen ble jeg oppringt, da var Kari-Anne død. Dette var november 2019. Det er nå først siste året at jeg ikke tenker på henne hver eneste dag. Jeg tenker ofte på henne, blir aldri glemt. Men det skjer alltid noe med meg når det blir snakk om kreft. Det er.. igjen jeg har ikke ord.

På slutten før Kari-Anne døde og da hun døde så var jeg redd for at det var slik jeg kom til å huske henne, bare skinn og bein i en sykehusseng, tenner som var råtnet bort og et grusomt blikk i skrekk og lidelse. Joda, jeg husker akkurat det veldig godt, men heldigvis er det likevel ikke slik jeg husker henne. Jeg husker henne som alltid smilte når hun så meg, henne som ga meg gode klemmer, hun som tullet og tøyset og hadde en humor på siden av alle andre, likte å kle seg ut og alltid var klar for Eurovision, Halloween og hva det måte være av den type morsomheter. Faen jeg savner deg Kari-Anne, du lever videre i hjertet mitt til det er min tur.

Anyways, som jeg skrev i begynnelsen av innlegget så ble kreft tema mellom meg og en venninne i går, og i det siste har det skjedd ting. En kompis vil forlate oss snart, og dette med kreft ser ut til å ingen ende ha.

Jeg klarer ikke legge fra meg håpet om kur mot kreft. Jeg vil alltid bidra der jeg kan. I går kveld/natt prøvde jeg få til å starte en innsamling på FB, men jeg fikk ikke til. Jeg har startet mange slike innsamlinger, men nå er det en stund siden sist. Jeg forsøkte igjen i dag, og det viser seg at man får ikke ha slike innsamlinger på FB lengre. Så da ble det at jeg vippset et beløp til 2277. Håper dere som leser her vil gjøre det samme. Vi må tro på en kur, og vi kan ikke la noen ta håpet fra oss.

Legger ved en link til Kreftforeningen hvor dere kan gi gave eller bli faste givere: «Kreftforeningen».

Takk for at dere leste hele innlegget 🥰🐰

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#kreftforeningen #bunnytrash #bunny