En kan lese store oppslag og overskrifter i dag om at kreftrammede jubler over en ny godkjent medisin mot kreft som virker, men så stanser jubelen opp her til lands, for helsemyndighetene vil rett og slett ikke betale. Dette er ikke noe nytt, i Norge er det mange tilfeller av operasjoner, medisinsk utstyr og medisiner som er livreddende, som Norge ikke dekker.

Tilfellet jeg leser om i dag er brystkreftmedisinen Enhertu som er påvist å ha meget god effekt på pasienter med aggressiv type brystkreft. Og denne medisinen er faktisk godkjent i EU og her i Norge.

Men denne medisinen er ikke innført av Beslutningsforum, og det betyr at kreftpasientene selv må betale for medisinen. Og det er da en kan begynne stille seg spørsmål med hensikten med slike medisiner, eller hensikten med godkjenning. Enhertu koster 100 000 kroner i snitt per måned, per pasient, avhengig av kroppsstørrelse. Hvem har råd til det? Vi lever i et land hvor mange må velge mellom å kunne handle mat eller betale strømregninger, et land hvor antall inkassosaker bare øker og øker. Tilfellet jeg leser om i dag er en kvinne på 47 år som må betale for én runde med behandling på tre måneder, 400.000 kroner. Medisinen vil koste henne 1,6 millioner kroner i året.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Link: Staten vil ikke betale for livsviktig kreftmedisin(VG)

Rett før pandemien brøt ut mistet jeg en av mine nærmeste venninner til kreft. Hun hadde brystkreft og mottok cellegiftbehandling. Det var eneste tilbudte alternativ her til lands, akkurat én bestemt type cellegift, akkurat én bestemt type behandling. Hun vant kampen mot kreften, trodde hun. Jevnlig var hun til kontroller, og etter et visst antall, etter en viss tid, så var beskjeden at hun hadde seiret. Så ble hun dårlig, da viste det seg at hun hadde fått leukemi, blodkreft, av cellegiften hun hadde mottatt. Så var det én bestemt type behandling igjen, intet alternativ, på tross av at bedre, mer effektive behandlinger finnes der ute. Det gikk ganske nøyaktig et år. Jeg satt ved sengen hennes på sykehuset. Hun lå i fosterstilling. Bare skinn og bein, tennene var nesten råtnet bort, hun kunne ikke snakke. Blikket hennes var uforglemmelig, et terrorisert blikk i frykt. Jeg kysset henne på pannen og dro. Den kvelden fikk jeg melding om hennes bortgang.

Gjennom pandemien har flere venner og bekjente gått bort på grunn av kreft. Og stadig blir jeg informert om at noen jeg kjenner har fått kreft. Det er ille mange, og da sitte under en pandemi og oppleve at ingen under 84 år som blir syke, dør av dette dødelige viruset var betenksomt. Det fikk meg til å tenke at det er langt flere som blir rammet av kreft enn en blir fortalt. Eller at det er kraftig økning blant kreftrammede.

Kvinnen som omtales i dagens VG har skrevet et personlig brev til helseminister Ingvild Kjerkol (Ap). Og en statssekretær har svart på vegne av Kjerkhol. Personlig reagerer jeg på det svaret. Det adder ikke up. Les: «Det er helseregionene som beslutter hvilke metoder som skal tas i bruk. Det er veldig bra at det utvikles nye legemidler for alvorlig syke pasienter, men vi må være trygge på at de er bedre enn det som allerede er i bruk, og at de gir en riktig prioritering av fellesskapets ressurser».

Altså, jeg minner om at vi her snakker om en medisin som har vist gode resultater og er godkjent i Norge for bruk. Statssekretæren som svarer på vegne av helseminister Kjerkol blir informert om at denne medisinen er både godkjent og innført i andre land, som for eksempel i Sverige. Da ble følgende svar gitt:

«Vi overlater til andre land å skaffe dokumentasjon på virkning over tid. Etter at andre land har gjort grovarbeidet, så innfører vi, dersom langtidsresultatene er gode nok».

Gode nok, langtidsresultatene.. altså, her blir det jo mellom linjene sagt rett ut at å redde liv er ikke det som betyr noe. Igjen, vi vet at medisinen er effektiv, den er utprøvd og godkjent. Så kommer et slikt svar like etter at 74,6 prosent av befolkningen er blitt injisert en ikke-godkjent, midlertidig haste-godkjent eksperimentell vaksine som ikke er utprøvd, som en ikke visste effekten av, og langt mindre langtidsresultatene….

Jeg gremmes over den ondskap som råder i dette landet. All den tid jeg satt på Riksen og på sykehuset her i Drammen. Leste om medisiner og behandlinger som viser seg mer effektive og mindre farlig enn hva som tilbys her til lands, men det er ikke snakk om. Og samtidig skal man tro på at de som tar disse avgjørelsene vil befolkningens beste. Jeg klarer bare ikke å tro på det. Sorry, jeg biter ikke på. Folk blir lurte, man ønsker å tro på det, men det betyr ikke at det er sant. Dessverre.

Tidligere i år signerte jeg underskriftskampanjen Pasientoppropet, og da signaturene ble levert ble jeg skuffet. Det var i underkant av 102 000 personer som hadde signert dette. Alle burde signert, alle burde kreve tilgang til nye medisiner. Vi lever i et land som bruker mye lengre tid enn land som Danmark, Sverige og England på å ta i bruk nye behandlinger. Om behandlingene i det hele tatt tas i bruk.

Det er noe med..

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#kreft #brystkreft #leukemi #blodkreft #helseminister #ingridkjerkol #pasientoppropet #medisin #enhertu #bunny #bunnytrash