I går kveld postet jeg et innlegg om en norsk forelder, mest sannsynlig på en kort storbyferie, sammen med sitt barn. Denne forelderen hadde intensjoner om å la sin 9 år gamle sønn være alene på et hotellrom i Stockholm for selv å dra på shopping.

Shopping er ikke noe som er gjort på 30 minutter, og Stockholm er ikke en liten by. Jeg postet innlegget for å skape diskusjon, høre hva dere lesere mente om dette. Jeg nærmest understreket og poengterte at jeg selv ville ALDRI etterlatt en niåring alene på et hotellrom alene i en fremmed storby. Faktisk er jeg usikker på om jeg ville latt en niåring være alene på et hotellrom i den lille småbyen jeg selv kommer fra.

Må sies at jeg var selv timer alene etter skolen da jeg var på den alderen, jeg var hverken i barnehage eller skolefritidsordning. Min mamma var aleneforelder med tre jobber og to barn. Men uansett, jeg tenker det er relevant at det var en helt annen tid, det var i kjente og små omgivelser, ens eget nabolag, og ikke på et hotell alene i en fremmed storby med avstander og kaos.

Med det sagt så kan jeg fortelle at det er ikke ulovlig å la barn være alene hjemme.

Da diskusjonen pågikk om dette dukket det opp en liten historie, om en far og sin datter, grådig trist historie, men en historie som gjør noe med en, en historie som vekker både tanker og følelser.

Det hadde seg slik at den unge pappaen hadde blitt irritert på sin 5 år gamle datter for å ha kastet bort en hel rull flott gavepapir med mønster av stjerner og hjerter i gull. Det må sies at denne alenepappaen hadde dårlig råd og slet med å få endene til å møtes for sin lille datter og seg selv, og han var nok litt frustrert fra før var da han ble sint når datteren prøvde å pakke inn en boks til å sette under juletreet.

Selv om det ble trist og leit den kvelden, og pappaen hadde blitt sint, så kom den lille 5 år gamle jenta med pakke til faren sin neste morgen og sa: «Denne er til deg, pappa». Den unge faren ble flau og ubekvem over den overreaksjonen han hadde hatt kvelden før, men dessverre fortsatte raseriet da han så at boksen jenta hadde forsøkt å pakke inn var tom. Han ropte til henne, med sint stemme; «Skjønner du ikke, at når du gir noen en gave, skal det være noe inni?»

Den lille jenta så opp på ham med tårer i øynene, klump i halsen og hun gråt; «Å, pappa, den er ikke tom i det hele tatt. Jeg blåste kyss inn i boksen. De er alle for deg, pappa.»

Farens hjerte gikk i tusen biter, han ble helt knust. Aldri før hadde han hørt noe så vakkert og omtenksomt. Han la armene rundt den lille datteren sin, sa han elsket henne, fortalte hvor god jente hun var, og ikke minst, han ba om tilgivelse.

Ikke så lenge etter dette skjedde var det en ettermiddag da datteren var utenfor huset og lekte for seg selv. En ulykke skjedde da en beruset mann mistet kontroll på bilen han kjørte. Vinter som det var og glatt på veien ble det slik at bilen kom inn på eiendommen hvor jenta var. Hun ble truffet, og hun døde.

Sorgen var selvsagt stor for den unge barnefaren, dette kom han egentlig aldri over. I mange år våknet han hver morgen uten at dagene ble noe bedre, men der var noe som hjalp han gjennom det aller verste. I mange år hadde han den lille boksen, med gavepapiret mønstret med stjerner og hjerter av gull ved sengen sin. Når dagene var som verst, når han befant seg helt motløs, tok han et imaginært kyss og husket kjærligheten til sin lille datter som hadde lagt den der.

Kjærlighet er den mest verdifulle og dyrebare gaven i verden – vern om den!

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#barn #forelder #kjærlighet #bunny #bunnytrash