Lørdag 26 juni. Alle bildene i innlegget er fra denne dagen og dagen derpå. Dette var en dag, en helg som jeg aldri kommer til å glemme. Samtidig som man gjerne ønsker å glemme, så ønsker man det ikke likevel. Det er viktig å huske, det er viktig å være bevisst om hva som foregår.

Les innleggene «Terror mot kjærligheten» og «Det ingen snakker om».

Dette var en dag snuppen min og jeg hadde gledet oss til i lang tid. Flere år faktisk. Vi skulle innover til Oslo, vi skulle se på pride-paraden, deretter kose oss med god mat og drikke, se på livet, ha en fin markering av pride, feire og feste. Tusenvis av mennesker hadde som oss sikkert, fulgt med på værmeldinger, og håpet på at dette skulle bli en dag med blå himmel, sol og varme. Og det ble det, men dagen skulle likevel ikke bli som en hadde lenge håpet og tenkt.

Tidlig på morgenen våknet jeg. Gikk ut i stua og la meg litt på sofaen for å våkne litt mer, og vente på at snuppen min skulle stå opp, så skulle vi pakke og gjøre oss klare til å dra innover til hovedstaden. Jeg klikket meg inn på mobilen, og da så jeg oppslagene i media, to mennesker drepte og mange skadede utenfor London pub i Oslo. Snuppen min kom ut av soverommet, hvit i ansiktet, han hadde også sett dette. Skremt og sjokkert. Det tok ikke lange tiden før vi skjønte at dette var et terrorangrep rettet mot homofile.

Vi laget til frokost, humøret var ikke som det skulle vært. Det kom inn en melding på mobilen min. Ei dame som er aktiv i SIAN faktisk var bekymret og spurte om det gikk bra med oss. Jeg har i perioder skrevet litt med henne etter det viste seg at vi hadde en felles venninne, ei god venninne en gang, som dessverre døde av kreft. Vi møttes en gang for en del år siden på bryggefest der hun bor. Vi var der sammen med hun venninna vår som har gått bort. Hvil i fred Karin. Og takk for omtanken Vigdis.

Etter dette begynte flere meldinger å tikke inn på mobilene våre, og så kom meldingene og oppslagene om at paraden i Oslo var blitt avlyst. Ikke nok med det, samtlige arrangementer i forbindelse med pride var blitt avlyst. Vi snakket litt snuppen min og jeg, hva gjør vi, drar vi til Oslo? Jeg sa det til snuppen min at dette er vanvittig, hadde jeg vært på London Pub kvelden før, om jeg hadde blitt skutt eller drept, så hadde jeg likevel ønsket at folk skulle stille til paraden, jeg hadde ønsket at flest mulig skulle gå i den paraden, for nå er det viktigere enn noen gang her til lands å gjennomføre slike markeringer. Noe annet ville vært en seier for islam og islamiseringen av Norge. Jeg sa at ‘det blir parade, jeg kan ikke tro at det er bare jeg som ser hvor viktig det er å gjennomføre dette nå’. Vi pakket og dro innover.

Les: «Vi drar til Oslo – har ikke ord»

Vi tok toget rett til Oslo S og gikk strake veien til Grønland hvor den opprinnelige paraden skulle starte. Men det var ikke folk der. Vi ble skuffet. Var det virkelig mulig at islamsk terror hadde skremt enhver skeiv i Oslo til å krype inn i skallene sine og gjemme seg bort? Hvordan skulle da livet bli fremover for oss alle hvis vi i Norge skal tillate oss å bli skremt og terrorisert inn i gjemselen? Islam skal ikke få styre Norge!!

Skal homofile og andre skeive måtte leve i frykt for å være seg selv, ikke kunne være åpen og ærlig om hvem man er? Skal man ikke lengre kunne elske den man elsker? Skal det bli slik de har bestemt i islam med sine arrangerte tvangsekteskap, barnebruder, indoktrinering og voldelig ukultur? Skal kjærlighet slutte å eksistere? Hæ? Vi begynte å gå fra Grønland og oppover mot Karl Johan og Spikersuppa. Så møtte vi på to karer, tydelig homofile, som stanset oss og sa at det blir en uoffisiell parade.

Vi gikk sammen med disse to tilbake igjen og ned til Grønlandsleiret. Plutselig var der et par hundre mennesker. Masse forskjellige fargerike mennesker i skjønn forening, og det kom bare flere og flere. Klokken 13 begynte vi å gå. Det ble ingen parade med høy musikk, flåter og morsomme innslag fra guttekor, traktorlesber og bamseklubb. Men det ble en parade av og med kjærlighet. Vi gikk rundt i Oslos gater og paraden ble bare større og større. Tusenvis av mennesker sluttet seg til. Folk var veldig tydelig rørte.

Vanligvis når det er parade så er det hurra-rop, musikk og glede. Det er festlig og morsomt. Gleden bruker være til å ta og føle på. Denne gangen stod folk og gråt på fortauene. Jeg har aldri sett så mange mennesker gråte irl som denne dagen. Noen var trist for hva som hadde skjedd, noen var beveget, det var gledestårer her også. Det gjorde noe med folk at vi laget parade likevel. Dette ble en seier for kjærligheten. Det ble en utrolig sterk og intens opplevelse!

Paraden gikk fra Grønlandsleiret og opp til kvartalet ved London Pub. Der var det allerede store bed av prideflagg, blomster og mer til som folk hadde lagt der for å minnes de omkomne, kondolere, vise medfølelse og omtanke for de som var der og de pårørende, det homofile miljøet der og alle berørte. Det var vakkert, sterkt og en kunne virkelig føle kjærligheten, som om den var fysisk tilstede.

Innlegg fra paraden: «Ingen stopper oss, kampen fortsetter».

Derfra var det kort vei til hotellrommet vårt. Vi skulle overnatte på Karl Johan Hotel. Aldri før hadde vi vært så heldige å få rom så nært Pride Park. Tror ikke et eneste hotellrom i Oslo var nærmere enn vårt. Vi så rett ned i parken. Dessverre var der stengt. Unødvendig, men stengt. Men rommet vårt var kjempefint, vi hadde fått booket det for under tusenlappen gjennom et medlemskap jeg har. Dette med en fantastisk frokostbuffet dagen derpå inkludert. Den frokostsalen og dens innhold og i det hele tatt fortjener masse skryt.

Etter vi hadde sjekket inn på hotellet og fått stelt oss litt dro vi til Jaipur, en indisk restaurant på Egertorget og spiste middag der. Vi skal spise der igjen neste gang vi er i Oslo, nydelig mat, veldig bra service, og helt super beliggenhet.

Les innlegget mitt derfra her: «Jaipur Indisk restaurant, Oslo»

Så dro vi til hotellet vårt igjen. Vi satte oss på serveringen utenfor. Etterhvert kom ei venninne og joinet oss. Været holdt seg hele dagen, det var helt nydelig. Vi bestilte drinker og hadde det hyggelig der noen timer. Stemningen var såklart annerledes enn den ville vært enn om hendelsen ved London Pub ikke hadde skjedd. Men nærheten mellom folk var mer tilstede, vi snakket med mange, og det var mer om følelser og samhold, og nettopp samholdet der og da ble veldig nært og ekte. Det var veldig godt og veldig fint.

Da vi skulle forlate serveringen ved hotellet og da betale for oss, så viste det seg at der var blitt gjort noen feil med registreringene, eller total mangel på registreringer av det vi hadde konsumert, så vi slapp å betale. Jeg visste hva vi hadde drukket, så jeg tilbudte å betale uansett, men vi fikk beskjed om at drinkene var på huset. Det var hyggelig. Derfra gikk vi opp til London Pub med flagg og roser før vi selv gikk inn på Trappa Pub/Hotel Cæsar på andre siden av gaten. Hun venninna vår hadde noen kontakter der, så vi slapp stå i køen. Der tilbrakte vi resten av kvelden sammen med et veldig trivelig gjeng. Vi hadde det veldig fint og ble til der stengte.

Dagen derpå våknet vi og gikk ned i frokostsalen, det var helt overveldende flott. To flotte saler hvor vi fikk kapret oss bord med vinduet. Kjøkkenet var integrert i den ene spisesalen, så en kunne se mat bli laget underveis. Og der var et hav av forskjellig mat å velge mellom, det var bare å nyte.

Denne søndagen ble det å rusle litt rundt i Oslo sentrum. Vi var blant annet tilstede utenfor Oslo Domkirke etter minnestunden. Kongefamilien kom ut, og Mette-Marit hilste. Hun viste tydelig sine følelser, at hun tok innover seg hva som hadde skjedd. Det synes jeg var bra, kontakten hennes med folket rundt, der hun var blant lattermilde politikere som kunne se ut som om de ikke visste hva som hadde skjedd og hvorfor de var der.

Var også oppe ved London Pub hvor de mange bedene av flagg og blomster hadde vokst enormt i løpet av døgnet. Der traff jeg flere venner som bor i Oslo, mange som bruker å være på London pub og i kvartalet der til vanlig. Noen hadde vært på London, da det hele skjedde, noen var på Trappa pub (Cæsar) da skytingen skjedde, noen var på Elsker, noen hadde heldigvis akkurat dratt hjem.

Det var godt å møte disse, få pratet litt, det ble mange klemmer. Heldigvis, ingen av våre venner hadde blitt skadet. Vi hadde vært dypt bekymret for det, både snuppen min og jeg var hele tiden forberedte på enda mer dårlige nyheter, men igjen, heldigvis var alle «våre» trygge og uskadde. Noen kjente noen som ble skadet, noen kjente en eller begge de omkomne, ikke uventet, det er et spleiset miljø som frekventerer på disse stedene, så man vet stort sett hvem hverandre er, ihvertfall de av dem som bor i Oslo.

Søndagen ble rundet av på Oslo Spektrum som tilskuer på konsert der. En utrolig bra konsert faktisk, utført av Dua Lipa. Veldig glad for at jeg hadde ordnet med billett dit, omverdenen ble glemt en liten stund, støyen var borte, overdøvet av et fantastisk show og bra musikk.

Se bilder og les innlegget mitt fra konserten her: «Dua Lipa – Future Nostalgua Tour».

Denne pride-helgen i Oslo ble virkelig ikke som den skulle vært, islamsk terror i Norge burde ikke vært aktuelt, men med en feilslått politikk og en naiv og lite opplyst befolkning, så blir det slik. Det er tragisk, og det som skjedde utenfor London Pub er en tragedie samtidig en påminnelse om dagens virkelighet skapt av politikerne og stemmekveget. Det må likevel sies at det på mange måter ble en fin helg på tross. Aldri før har jeg sett så mye kjærlighet i Oslo som akkurat denne helgen. Det var vakkert, ord kan ikke beskrive rett og slett!

Nå kommende helg blir det pride her i Drammen – velkommen alle sammen, kampen fortsetter!! 💜

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#terror #kjærlighet #islam #pride #drammen #jihad #oslo #norge #bunny #bunnytrash