«Hei Bunny Trash – jeg skriver til deg fordi du har lagt ut en del innlegg om åpenhet rundt homofili som jeg har lest, og jeg har fulgt bloggen din en stund og ser at du selv lever i et åpent homofilt forhold og har gjort det i mange år. Som jeg og min kone synes er veldig fint og bra. Hun leser også bloggen din. Med bakgrunn i dette tenkte jeg å spørre deg hva du mener her. Vår sønn som er 15 år er også homofil, men han har aldri sagt noe om det, likevel, det synes og merkes, det er ingen tvil.

Det er ikke nytt for oss, ingen overraskelse for å si det sånn; tanken har vært der siden han var liten og det har bare med tiden blitt mer og mer tydelig. Utseende, hvordan han kler seg og væremåte generelt, hans interesser, halvnakne boybandgutter på veggene, heftig rødme når det dukker opp en homo på TV, stadige «brudd» med nære guttevenner, etterfulgt av «depresjonsperioder», sinneutbrudd, isolasjon.. i det hele tatt, her er mye.

At gutten er homofil er overhodet ikke noen «sak», noe problem for oss, det eneste vi synes er vanskelig er situasjonen med at vi liksom ikke kan snakke med ham om dette siden han ikke har sagt noe om det selv. Dette siste året virker det mer og mer som om det er noe som plager ham; han er oftere sint, frustrert og tverr, sover dårlig. Han er avvisende ovenfor venner og er mindre sosial, når vi spør hva det er, blir vi bare bryskt avvist. Om hva som skjer i verden, korona og pandemi har det vært åpen dialog om fra første stund, det har han ikke problemer med å snakke om, det er når ting handler om han selv ting blir vanskelig.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Denne endringen i oppførsel kan selvfølgelig dreie seg om noe helt annet, men vi tror ikke det, og det er vel nærliggende å tenke at det kan ha en sammenheng med legning og det å finne en egen identitet, med tanke på hvordan type adferdsendring vi ser.

Gutten vet godt at hverken min kone eller jeg ikke har problemer med homofili, og her i huset har det alltid vanket både homofile og transpersoner. Vi har alltid hatt et åpent hjem, dessuten har vi hele tiden prøvd å omtale våre barns fremtidige partnere kjønnsnøytralt og så videre. Det hadde likevel vært litt godt å få fortalt ham direkte at det er greit at han er homo, selv om vi håper at han har skjønt, vet at det ikke betyr noe.

Det vi egentlig lurer på er, kan vi spørre ham om han er homo, eller bare si noe som viser at vi allerede vet det og aksepterer det? Hva mener du?».

Først må jeg si at det er veldig hyggelig at du/dere tok kontakt, og veldig fint at det er greit for dere at jeg bruker dette som innlegg i bloggen min her.

Jeg tenker at det er greit. Jeg håper dere gjør det, spør han eller fortell at dere vet!

Det jeg sitter igjen med etter min oppvekst var at ingen snakket med meg om det. For mange rundt meg må det ha vært tydelig, en del må ha skjønt, noen visst. Jeg kan ikke skjønne noe annet!

Men aldri var det noen som snakket med meg om det. Ikke var det snakk om homofili generelt heller. Ikke hjemme, ikke på skolen, det var tabu. Ingen i det hele tatt snakket om det å ikke være hetero. Min erfaring om de rundt meg sine holdninger til homofile var at der ikke var aksept for det, det eneste jeg hørte var utelukkende stygge kommentarer som dukket opp hist og her, da spesielt min far hadde veldig mange homofobiske utsagn. Det medførte nok en del fornektelse og et ønske om å ikke være.

Jeg var nært 20 år da jeg sa høyt at «jeg er homo», da etter mange års rusmisbruk. Jeg hadde nok ikke på daværende tidspunkt stått fram hadde det ikke vært for at jeg forelsket meg dypt, sterkt og intenst. Jeg måtte innrømme det for meg selv og konfrontere mine nærmeste, for jeg vill ikke miste han jeg var forelsket i, det var eneste alternativ.

Hadde jeg hatt noen i oppveksten å snakke ned, akseptert tidligere så hadde jeg nok håndtert mye annerledes. Det at alt kom så brått og plutselig på meg etter år med rusmisbruk og mye rundt, til å bli rusfri samtidig som jeg prøvde få livet på stell med skole og utdannelse, og da atpåtill håndtere homofobi, hets, mennesker og familie som vendte meg ryggen ble mye og var nok ødeleggende for det forholdet jeg inngikk med han jeg forelsket meg i og giftet meg med. Jeg tenker jo tidligere en føler seg trygg, jo tidligere en opplever åpenhet og aksept, desto bedre. Så mitt svar er snakk om det, ikke vent! Ja til livet og kjærligheten!

Dere som leser, har dere noen meninger, innspill eller tanker å dele her?

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#homo #homofil #legning #åpenhet #aksept #legning #seksualitet #fordommer #kjærlighet #bunny #bunnytrash