Forferdelig grusomt, og som ikke det er nok så setter slikt seg i kroppen og kan gjøre en fysisk syk og man har også større sjanse for å dø tidligere.

“Vold, misbruk og fysisk og psykisk mishandling tidlig i livet gjør mennesker ekstremt sårbare. Det ble dokumentert med epidemiologisk metodologi i en amerikansk studie. Blant 17 000 voksne brukere av en primærmedisinsk poliklinikk som all var i faste arbeidsforhold, hvilket var en forutsetning for inklusjonen, tallfestet forskerne sammenhengene mellom bestemte negative barndomserfaringer og risikofaktorer for de hyppigste årsaker for død blant voksne i dagens USA. Studien er til nå blitt utdypet i over tretti understudier, alle publisert i tunge medisinske skrifter.
Den negative virkningen på immunsystemet av såkalt distress, det vil si emosjonell overlast, er godt dokumentert. Eksperimentell utforskning av sammenhengen er blitt forankret på flere måter.
Begrepet <> må her introduseres. Allostase betyr stabilitet ved hjelp av endring og omfatter alle interne systemer som muliggjør fleksibel tilpasning til dagliglivet og unntakslivet. Allostatisk <> skjer ved gjentatt opplevelse av fare.

Det er målt ved langtidsbelastning som samfunnskrise, krig og nød, ved eksamen, sorg, tap av levegrunnlag og skilsmisse, – og ved langvarig undertrykkelse av sterke følelser som ved lang pleie av ektefelle med Alzheimers sykdom. Oppladningen kommer til uttrykk i varig hyperaktivitet i kortisolproduksjonen. Dette har alle de kjente følger som forhøyet kortisol gir, altså vektøkning, blodtrykkstigning, feil i blodsukkerreguleringen og tap av mineraler fra skjelettet, for å nevne det mest sentrale.

Barn internaliserer erfaring av livsfare selv om deres eget liv ikke har vært truet direkte. Barn som er vitner til vold i familien, var et tema i en lederartikkel i 1993 (Groves et al. 1993). Forfatterne var helt entydige med hensyn til den ødeleggende virkningen som slike opplevelser måtte ha på barns emosjonelle og kognitive utvikling. Deres konklusjon var helt klar, og den motsa tidligere oppfatninger om at barn ikke led skade av slikt så sant de ikke ble skadet direkte. Siden 1993 har dokumentasjonen av skadene barn får ved å være vitne til vold i familien, stadig blitt sterkere. Resultatene av en rekke studier konvergerer til budskapet om at skade skjer i hvert tilfelle, og jo dypere desto yngre barnet er (American Academy of Pediatrics 1999a, b.).
Hvordan en krenkelsessmerte oppleves, avgjør hvordan den leves videre. Det finnes nå solid kunnskap om at opplevelser av overveldende trussel mot liv og integritet lagres på en annen måte i menneskers hukommelse enn andre erfaringer. Avmaktserfaringen kan forbli uintegrert i personens kognitive minner. Den kan forbli utilgjengelig for ord og tanker, siden den huskes utelukkende eller hovedsaklig sanselig. Medisinen bør være oppmerksom på traumatiske minner i sansene slik som forskerne i nevrofysiologi helt nylig har begynt å beskrive dem, det vil si som sensomotoriske traumeerindringer som kan reaktiveres eller gjenoppvekkes av personlikhet. Man møter dem i historiene til krigsveteraner, til overlevende fra brann, ras og skipsforlis, til torturerte, til voldtatte, og til mennesker som har ligget i respirator eller som er blitt kvestet i ulykker.

Det bakenforliggende fenomenet er blitt beskrevet av Pierre Janet. Han så at mennesker har evnen til å knytte nye erfaringer sammen med tidligere, det vil si at de assosierer, eller at de spalter nye er faringer fra sin erfaringsverden , det vil si at de dissosierer (van der Hart og Horst 1989). Det vi på bakgrunn av Janets dissosiasjonsteorier og moderne nevrofysiologi nå med rimelig sikkerhet kan si, er følgende: Når et traume i fortid blir opplivet av noe i nåtid som har perseptive likheter med det tidligere traumet, kan følgene bli uforutsigbare. Virkningen av en ny krenkelseserfaring kan bli helt uforholdsmessig.

Effekten kan bare begripes hvis man tenker seg inn i den krenkedes opplevelsesverden, der det som har skjedd her og nå flyter sammen med noe som skjedde der og da. Da fremtrer en perseptiv kroppslogikk som handler om at tilsynelatende bagatellmessige skader medfører stor funksjonssvikt eller kronisk ikke malign smerte som medisinen per i dag ikke kan lege.
I de senere år har vi fått stadig flere studier som dokumenterer en sammenheng mellom krenkelseserfaring og kronisk smerte. Man har prøvd å tallfeste mulige sammenhenger mellom fibromyalgi, altså generell muskelsmerte, kronisk rygg-, nakke,- hode- og ansiktssmerte på den ene siden , og misbruks- og krenkelseserfaring i barndommen på den andre. Noen av studiene inkluderer bare kvinner, noen både menn og kvinner.

Blant kvinnene i disse studiene angir mellom 47 og 65 prosent både smerte og misbruk. I en kanadisk studie blant kvinner med seksuell misbrukserfaring i barndommen hadde 69 prosent av kvinnene smerter i kroppen som var blitt diagnostisert som fibromyalgi. De ble ikke spurt om de også var blitt fysisk mishandlet eller hadde bevitnet vold i barndommen. Jeg antar at de tallfestede relasjonene trolig hadde blitt enda høyere om man også hadde inkludert disse erfaringene.

Blant misbrukte personer med kronisk smerte var sannsynligheten for at smerten var blitt <> som fibromyalgi, nesten 12 ganger høyere hos for kvinner enn for menn. Dette kan tyde på at kvinner og menn presenterer sin krenkelsessmerte forskjellig. Men det kan også tyde på at leger blir ledet av kulturstyrte mønstre til å tolke og navngi kvinners helseproblemer annerledes enn menns, slik antropologer har påpekt i flere sammenhenger.

Likedan er det funnet en sammenheng mellom kroniske smertesyndromer av <>, for eksempel i nedre rygg, og <>, for eksempel i nedre bekkenregion, og depresjon, stress, mishandling og misbruk i barndommen. Av analysen fremgår at forskerne tar for gitt at smertetypene faktisk handler om uavhengige variabler ( i følge sted), og at depresjon, stress, mishandling og misbruk er fire uavhengige variabler (kalt psykososiale faktorer).

Det er vist at <>, i dette tilfellet psykologisk stress, kronisk tretthet, sykdomangst og opptatthet av plager i kroppen, med høy treffsikkerhet varsler om senere magesmerter. Og blant 3000 gynekologiske pasienter fant man en sterk sammenheng mellom overgrepserfaring på den ene siden og psykiatriske diagnoser, inkludert <>, egen opplevelse av stress, egen oppfatning av å ha dårlig helse og hyppige legebesøk på den andre siden.

Den første norske studien om en mulig sammenheng mellom kronisk smerte og krenkelse kom fra smertepoliklinikken på Haukeland i år 2000, hvor 44 av 100 pasienter med smerte angav å ha opplevd misbruk eller mishandling, ofte i flere former og som oftest knyttet til alkoholbruk og vold blant de voksne i familien.”
“Flere studier har vist at kronisk underlivssmerter og abdominalsmerter er korrelert med seksuelt misbruk (1, 2, 5 ? 7). Linton (8) fant i en normalpopulasjon et klart forhold mellom rapportert misbruk og smerter. Alexander og medarbeidere (9) fant sammenheng mellom fibromyalgi og seksuelle og fysiske overgrep.”

Når et barn utsettes for seksuelle eller fysiske overgrep over tid eller lever med foreldre med rusproblemer og uberegnelig oppførsel, havner de i en situasjon de ikke kan påvirke. Det ubehagelige kommer uansett hva de gjør. Dette kan tenkes å gi lært hjelpeløshet, slik at man senere når man er utsatt for skade eller smerte reagerer med passivitet. Passivitet og passiv mestring er assosiert med kronifisering av smerter.

Nye traumer, f.eks. fysisk skade, vil kunne forsterke vedkommendes opplevelse av å være offer. Med andre ord, tidligere misbruk/trauma synes relatert til kronifisering av en smertetilstand.

Pasienter som har intraktabel kronisk smerte kan ha gjennomgått utallige medisinske utredninger og intervensjoner uten at overgrep eller alvorlige livstraumer i barndommen er avdekket. Denne typen opplevelser kan være med på å forklare, i hvert fall delvis, hvorfor en kronisk smertetilstand er «behandlingsresistent». En nøye, men forsiktig kartlegging kan være til hjelp for å finne frem til mer egnede behandlingstiltak. Pasienten må følges opp i forhold til vanskelige opplevelser som ev. blir avdekket. Resultatene av vår undersøkelse indikerer hvor viktig det er med en tverrfaglig tilnærming til terapiresistent kronisk smerte.”
https://olehartattordet.blogg.no/1487625978_vrt_primitive_helsevesen.html