For noen år siden gikk jeg ukentlig i terapi. Etter forslag fra terapeuten begynte jeg å male. Jeg meldte meg på et malekurs for nybegynnere, og én gang i uka dro jeg til et atelier i sentrum hvor jeg stod og malte. Jeg malte hunder, pingviner, nakne menn, troll, ugler, kampfisker, ugler og mer til. Jeg likte å male, og det fungerte faktisk terapeutisk. Omverdenen forsvant, mens jeg malte ble alt «støy» utestengt. Tunge tanker uteble og jeg fant ro.

Jeg stod midt i en overgrepssak som hadde dukket opp igjen, jeg var én av mange utsatte som i barndommen hadde opplevd å bli misbrukt av en mann i hjembyen. Underveis i etterforskningen dukket det opp stadig flere ofre. Politiet greide å finne frem til cirka 40 stykker. Mannen hadde vært aktiv i flere tiår. Advokaten min leste opp forklaring etter forklaring, og jeg ble både fysisk og psykisk dårlig, ikke bare av å gjennoppleve gang på gang min egen historie, men også av å få vite om alle disse andre, hva de hadde blitt utsatt for, og hvordan noen av disse faktisk har det i dag, i voksen alder.

Nok om det, maling som terapi fungerte veldig godt for meg. Så her for litt tilbake siden foreslo jeg til en medblogger å begynne å male. Og i går sendte Heidi meg melding. Heidi heter hun medbloggeren. Hun hadde tatt meg på ordet og begynt å male. Hun hadde malt to bilder. Det ene bildet likte jeg veldig godt, det var liv i bildet, bevegelse, og jeg likte teknikken hennes. Samme gjorde hennes mann som gjerne ville henge bildet på veggen.

Heidi hadde brukt vanlig maling som hun og mannen hennes hadde malt veggene i hjemmet med. Hun ville ikke gå til innkjøp av maling før hun visste om hun faktisk ville like å holde på med dette som hobby. Jeg tror hun kommer til å fortsette, at hun kommer til å male en hel del faktisk. Jeg tror hun liker det, at å male uhildet fungerte for henne, og at hun ble litt stolt av hva hun hadde fått til. Og dette gjør meg veldig glad, for henne, og for å ha vært en del av at hun faktisk begynte. At jeg har inspirert henne til noe som har gjort henne glad. Hun ville jo aldri kontaktet meg, vist meg bildet og postet det i bloggen sin om det ikke hadde gitt henne noe positivt. Ikke sant?!

En annen ting. Det gjorde meg veldig godt å få tilbakemelding om å ha bidratt til noe positivt for noen. Særlig da rett etter å ha måttet lese i et kommentarfelt på blogg hvor en annen medblogger skrev at jeg er et null, jeg er ingenting, og at jeg og bloggen min ikke gjør annet enn å tråkke personer ned.

Jeg vet at det ikke er sant. Se på Heidi. Jeg vet at jeg med bloggen min har gjort mye bra. Jeg har gjort folk oppmerksomme på markeringer og demonstrasjoner. Jeg har med bloggen samlet inn femsifret beløp til kreftsaken, jeg har fått tilbakemeldinger fra folk om innlegg som virkelig har betydd mye for dem i deres liv, jeg har sendt ut små kosekaniner til lesere, deriblant noen medbloggere, og de har blitt veldig glad for dette. Jeg ser disse kosekaninene dukke opp på blogg innimellom. De ville vel ikke postet bilder av kosekaninene sine om ikke disse hadde gjort dem glad og betyr noe for dem. Jeg tenker at folk som skriver til noen at man er et null, ingenting verdt, og bare tråkker på andre – slike mennesker burde gjøre litt selvransakelse, for om dét ikke er å tråkke på noen å skrive slikt, utelukkende for å såre, om det ikke er å tråkke på noen, hva er det da?

Jeg er veldig glad for Heidi, og for at jeg bidro til hennes glede. Dere kan se innlegget og bildet hennes her: «HeidisVerden: Ny hobby».

Ja, de små uventede gleder i hverdagen. Vi må sette mer pris på dem. Ofte tar man til seg de vonde tingene, og glemmer de gode. Tenk alle de gode tilbakemeldingene en får, alle fine kommentarene, og så er vi slik at vi ofte henger oss opp i den ene stygge kommentaren. Vi mennesker er merkelige, ikke sant?!

Når jeg først skriver om små uventede gleder, som da jeg fikk melding fra Heidi om at hun hadde tatt meg på ordet, hadde malt bilde og mannen hennes ville henge det på veggen. Se på smitteeffekten, en enkelt liten handling påvirket flere liv med uventet glede. Små uventede gleder i hverdagen. Herlig!

En annen ting som har berørt meg siste dagene, en uventet glede. Snuppen min og jeg var på vei til Telenor arena og konsert nå på fredag som var. Vi tok toget til Lysaker stasjon og gikk derfra. Halvveis på turen så vi en mann og en kvinne som satt på en trapp for seg selv og koste seg med røyk og noe god drikke. Hun dama så meg og lyste opp, reiste seg og kom halvveis løpende mot meg. «Hva skjer nå?» tenkte jeg. Jeg kjente henne ikke. «Jeg er fra Harstad» sa hun, «kjenner du meg ikke igjen?».

Da kjente jeg igjen øynene. Hahaha.. plutselig kom bokstaven «S» i hodet mitt, og arkivet i hjernen min begynte å rotere. Silje!!! Hahaha.. tenke seg til, jeg hadde ikke sett henne siden vi var 14 år gamle!! WOW!! Det var aldri slik at vi kjente hverandre veldig godt, men vi var begge «outsidere» den gangen. Annerledes og for oss selv. Vi brukte møtes på to av ungdomsklubbene i hjembyen. Og vi danset sammen!! Danset og danset!! Vi var der for hverandre på en spesiell måte i en spesiell tid, vi danset og ga hverandre små gleder i hverdagen…

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#glede #bunny #bunnytrash