I dag er dette to år siden. En dag jeg aldri glemmer. Jeg opplevde det som helt forferdelig, som et langt mareritt, bare at det var ikke et mareritt, det var virkelig.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Det var en helt vanlig dag, jeg sto opp tidlig for å dra til atelieret for å male. Jeg var der litt over ti på morgenen og holdt på til ti over halv ett. Da ble jeg hentet av «golfgjengen». Den gang var vi en liten gruppe som brukte dra en gang i uka til Imjelt Golfsenter for å spille golf.

Halv fire på ettermiddagen var jeg hjemme igjen, og jentene hadde da vært cirka seks timer alene hjemme. Da var det ikke snakk om å slenge seg på sofaen for å hvile litt før noe annet. Neida, da var det å kle på jentene hver sin genser og rødt lys. Så gikk vi til Rema og pantet flasker og handlet middag. De får være med når jeg skal kjapt inn og ut og kan ha dem under oppsyn hele tiden. Vi tuslet hjem med varene, og gikk deretter til skaterparken. Der var det helt stille, vi hadde hele området for oss selv. Jeg slapp så jentene løs slik at de kunne løpe litt rundt, aktivisere seg og leke.

Å leke i parken hadde vi gjort så mange ganger før. Vi bor rett ved, og det er veldig fint for jentene å kunne løpe fritt der. Det gule huset dere ser på bildene, det er der vi bor (beklager bildekvaliteten). Men denne dagen ble ikke som noen av alle de andre gangene vi har lekt i parken. Jentene løp rundt 'rampen' eller 'banen' som er under bakkenivå. Er ikke sikker på hva det heter jeg, men det er som et stort dypt hull i bakken der man står på skateboard. Plutselig løp Ella ned i hullet. Det har hun aldri gjort før, og det har hun heller ikke gjort i ettertid.

Nederst i hullet var det is. Rundt isen var det løs snø og minusgrader under. Ella prøvde å komme seg opp. Igjen og igjen. Hun kom seg ikke opp. Hun skled ned igjen. Hun hadde ikke den minste sjanse, hun var for liten, og for baktung. Jeg la meg ned og prøvde strekke armene for å få tak i henne når hun kom løpende, men jeg hadde heller ikke sjans til å rekke tak i henne. Armene mine var for korte. Da begynte jeg bli fortvilet.

Jeg bandt så Ariel til en benk. Hun skjønte sikkert ingenting da jeg forsvant ned i hullet og hun ikke så meg mer. Jeg prøvde å løfte Ella opp av hullet, men heller ikke det gikk. Jeg fikk henne ikke opp over kanten. Jeg turte ikke 'kaste' henne opp heller, da kunne hun skadet seg. Fortvilelsen og frustrasjonen bare bygde seg opp mer og mer inni meg. Det var ingen annen råd enn å prøve få tak i hjelp.

Så forverret situasjonen seg. Jeg kom meg ikke opp av hullet selv. Det var så glatt at det føltes nyttesløst. Sint, frustrert og maktesløs undret jeg meg over alle barna som ruller og hopper opp og ned i dette hullet. Men da er det jo selvfølgelig ikke is og glatt nedi hullet. Og dem kan jo uansett ta mer sjanser med hjelm, kne og albuebeskyttere.

Jeg måtte få tak i noen som kunne hjelpe, men jeg kjenner ikke mange i nærheten med bil, de få var enda på jobb eller utilgjengelig. Jeg la ut bilder og en bønn om hjelp på Facebook, til ingen nytte. Snuppen min var også på jobb. Jeg ringte han og ba han ta taxi når han var ferdig. I tilfelle vi ikke kom oss opp av hullet før han kom hjem. Så sto vi der og ventet. Det var kaldt, vondt, og vi frøs.

Typisk nok, akkurat denne dagen dukket det ikke opp noen i parken. Ikke engang romfolket var å se. Der kom ingen som kunne hjelpe. Ikke én kjeft hverken på sosiale media eller in real life. Ariel som sto bundet begynte å pipe. Hun begynte å bli litt redd. Hun var enda veldig valp den gang. Jeg ble så frustrert og på en måte sint at jeg fikk til et hopp og rakk få tak i kanten på 'hullet' og fikk heiset meg opp. Ringte så til snuppen min og oppdaterte han. Deretter tok jeg Ariel med meg og løp hjem med henne. Angsten var langt oppi halsen. Selv om vi bor rett ved, så måtte vi rundt to store eiendommer for å komme oss hjem, og samme tilbake tilbake til Ella igjen. Jeg var så bekymret for henne, for at hun skulle få et anfall av seperasjonsangst, panikkangst, eller at hun skulle bli helt desperat når jeg var borte, så redd at hun faktisk skulle greie å komme seg opp. Hadde hun det gjort, og ikke sett meg kunne hun ha løpt ut i trafikken.

Tankene og følelsene var i kaos. Jeg ble kvalm og dårlig, hadde jeg greid, så hadde jeg begynt å grine.

Hjemme hentet jeg et filleteppe vi har liggende på kjøkkengulvet. Da jeg kom tilbake til hullet var Ella hverken desperat eller virket redd. Hun bare satt der og ventet hun. Søteste fine og gode Ella. Jeg tok teppet og holdt ned i hullet, hun løp og fikk tak i det og fikk klatret nok opp til at jeg fikk tak i henne. Så løftet jeg henne ut og vi var overlykkelige. Også koste vi masse før vi gikk hjem igjen. Og enda mer kos hjemme.

I skrivende øyeblikk ligger jentene på hver sin side av meg. Her er det kun snakk om ekte kjærlighet. En kjærlighet jeg unner dere alle ❤

Takk for at dere leser, håper dere vil dele med meg og alle som leser her hvis dere har opplevd å komme i situasjoner som dette hvor dere har fryktet for livet og helsen til deres nære og kjære.

🌹🌹🌹

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#ella #skateramp #skatepark #ariel #mops #fb #frustrasjon #fortvilelse #angst #frykt #redsel #ellamadonna #arielmadonna #hund #mareritt #bestevenn #familie #ekte #kjærlighet