I mine yngre dager, da jeg var femten, seksten, sytten år så hadde jeg noen hetterotter.

Det begynte med at min onkel hadde skaffet seg en rottegutt som han kalte Morrison. Han forsømte denne rotten og etterlot den hos min bestemor som da tok seg av den. På tross av at hun selv egentlig ikke likte rotter og ikke ville ha den. Men min mormor var likevel snill med denne tassen, og han ble så tam at en kunne rope hans navn så kom han løpende.

Da jeg tilbød meg å overta Morrison ble mor veldig glad. Og jeg syntes jo det var moro å ha denne langhalede gnager-kompisen som bodde i kokosnøtten sin. Etterhvert fikk jeg en rotte til som jeg kalte Hendrix. Han og Morrison ble veldig gode venner og flyttet inn i veggseksjonen min sammen med kokosnøtta.

Så gjorde jeg det som jeg kanskje aldri skulle gjort. Jeg fikk ei rotte jente, Teela (Joplin), noe som skapte kaos. Teela ble jo selvfølgelig gravid og fikk barn. Et kull, to kull, tre kull. Det gikk veldig fort, og jeg fikk heller ikke gitt bort noen av disse barna, så stakkars mamma fikk dem avlivet da ingen av oss var i stand til å ta oss av alle disse.

Dette var i en periode hvor jeg mellomstasjonerte hos mamma etter jeg bodde på internatskole, og når jeg fikk min første leilighet.

Morrison ble gammel og svak, og døde av helt naturlige årsaker, mens Hendrix og Teela ble med meg til min første leilighet som jeg hadde sammen med ei venninne. Hun venninnen min var litt «mannfolkgæren», og under et besøk, en liten sammenkomst hun hadde, så hadde en av disse gutta hennes kuttet seg og da dryppet blod i burene til rottene mine. Det resulterte i at de ble mannevonde og jeg måtte kvitte meg med dem. De freste og gikk til angrep så snart man bare nærmet seg burene.

Etter dette falt det meg aldri mer naturlig å ha rotter igjen. Jeg har siden den gang hatt katter, et marsvin og nå to mops, jentene mine, Ella og Ariel.

For et par år siden skaffet et vennepar seg rotter. Etterhvert har jeg brukt å passe dem når våre venner er på ferie. Det har jo vært moro det, for disse rottene finner jo på litt av hvert, er nysgjerrige og følger etter meg når jeg er der.

Nå snart, om noen dager skal jeg passe dem igjen. Så derfor ble snuppen min og jeg invitert til våre venner i går, for å hilse på og se hva som er nytt og sånn. Vennene våre hadde også invitert flere og hadde tenkt å lage en pizzafest når dem først hadde invitert gjester. Men så endret ting seg..

Eldste rottegutten var blitt gammel og knirkete, og den tunge avgjørelsen måtte bli tatt. Så i går tok våre venner farvel med den gutten de hadde hatt lengst, (ganske nøyaktig et år etter at broren døde). Det var jo naturligvis veldig trist, og de orket hverken lage pizza eller ha masse folk på besøk, derfor kansellerte de, og bare snuppen min og jeg kom da. Våre venner hadde ikke lyst å sitte helt alene, så vi holdt dem med selskap, hadde litt minnestund, fikk pratet litt og sett hvordan de andre rottene har det og holdt litt på med, og koste med dem.

Det var da det slo meg hvor tamme de faktisk er blitt, og så menneskekjære. Det hadde jeg nesten glemt om hetterotter. De la seg i sofaen og tok imot kos som om de var små hunder. Veldig spesielt.

Jeg knyttet meg aldri så mye til mine rotter den gang. Jeg tok vare på dem så godt jeg kunne, syntes det var moro og sånn. Men jeg var nok ikke ansvarsfull nok til å forstå kjærlighet til slike dyr den gang. Men når de tassene til vennene våre lå på sofaen i går og veltet seg i kos, da skjønte jeg kjærligheten.

Så til alle dere koserotter og kjæledyr her på jorden og i etterlivet. Dette innlegget skriver jeg for dere, alle rottemennesker, dyremennesker, og mine venner.

Takk – og hvil i fred Rottus (og Raptus) ❤

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#rotter #rottus #raptus #rufus #balder ##rasmus #teela #joplin #morrison #hendrix #hetterotter #dyr #kjæledyr #liv #respekt #kjærlighet #omtanke #omsorg #død #hvilifred

Ikke helt som planlagt denne kvelden. Men jeg følte at det var riktig å være tilstede i en slik situasjon også, ikke bare når det er fest og moro, men også i triste stunder og tårer også. Og det føltes som om at vi alle kjente det i hjertene våre.