Gjennom mine barndomsvenninner «Farrah» og «Barbara» ble jeg kjent med Chris. Jeg mener å huske at han var fetteren deres, og at faren deres var kontaktperson for han. Det hadde seg nemlig slik at Chris bodde på ungdomshjem og var flyttet fra sør til nordnorge fordi han som barn ble hentet av barnevernet, han hadde så fått et rusproblem og var blitt småkriminell.

Uansett, Chris var like gammel som meg og vi kom godt overens. Han ble også veldig godt tatt i mot siden han var slekt og venner av «Farrah» og «Barbara». Etterhvert som jeg ble bedre kjent med han skjønte jeg fort hvorfor han hadde begynt å ruse seg og gjøre de tingene han hadde gjort. Han hadde ikke akkurat hatt den beste oppveksten, han og søsteren hans hadde flyttet fra barnehjem til barnehjem. De var altså barnevernsbarn og måtte ty til “triks” for å overleve.

Annonsørinnhold

De fineste vinterskoene som varmer

Slik kom Chris inn i “miljøet ” i Harstad, og plutselig var han en av de fire det ofte sto skrevet om i lokalavisen og mange andre aviser i Norges land. Boccaccio-ranet satte Harstad nok en gang på kartet, en utrolig stor sum penger ble stjålet fra diskotekets safe. Det var snakk om mange hundre tusen, og jeg tror gjerne det var snakk om millioner hvis jeg ikke tar helt feil. Joda, en kan jo spekulere i hvorfor alle de pengene var der, en kan spekulere i mye angående den saken.

Tiden gikk og Chris var stadig vekk i kortere perioder. Små turer til sørlandet for å skaffe dop. Der hadde han flest kontakter og hadde muligheter for godt salg i Harstad. Han hadde også kortere soninger nå og da for diverse vinningskriminalitet som han heller så ut til å tape mest på.

Chris var stadig uheldig, både i penger og kjærlighet, noe som gjorde han mer og mer deprimert, og gjorde at han begynte med heroin. I flere korte og noen litt lengre perioder fikk han bo hos meg. I en av disse periodene bodde jeg selv på rehabiliteringshjem, eller rettere sagt så bodde jeg i en leilighet der det ikke var lov å ruse seg. Selv om jeg var myndig var det ikke lov å ta seg et glass vin engang der. Leiligheten var helt ny, kjempeflott, og passelig billig, lå sentralt til – den var ‘min’, og jeg var ‘sjefen’ der. Der var mange grunner til at jeg deltok på det rehabiliteringsprosjektet, noe de som følger bloggen min vil skjønne.

Tilbake til Chris. Han bodde hos meg. Så forsvant han sørover. Så kom han tilbake etter ei stund. Han hadde med seg masse heroin. Slik holdningen min var den gang så ønsket jeg både han og heroinet velkommen. Slik var det jeg fikk mitt første heroin, uten å si så mye mer om det. Slik startet det, Chris, jeg og datteren til nestsjefen på narkoavdelingen i politiet, helt blåste i huet. Etterhvert ble det drama, som det oftest blir i rusmiljøer, og så fant jeg brevene.

Fire brev fant jeg. Det var Chris som hadde skrevet dem. Navnene til hans nærmeste sto skrevet på konvoluttene. Noe jeg reagerte veldig på. Søsteren hans hadde også flyttet til nordnorge, og bodde i et lite hus bare 7 minutter gåavstand fra meg. Jeg åpnet brevet til henne, og min mistanke ble bekreftet. Jeg tok med meg brevene og kontaktet søsteren hans. Det ble litt rabalder, men vi var et lite nettverk som stilte opp for Chris, så selv om det sto i brevene at “etter han hadde begynt å ruse seg på heroin var han blitt sterkt fascinert av tanken på å ta livet av seg”, så lot han det være.

Så kom dagen da jeg flyttet fra “rehabiliteringsleiligheten” og ordnet meg en leilighet på andre siden av sentrum. Jeg ordnet også Chris leilighet i samme huset. Så dro jeg til Trondheim og videre til Christiania, Danmark noen måneder. Da jeg kom tilbake hadde jeg ikke nåla i veggen igjen. Leiligheten min var tømt. Innbruddet var gjort innvendig i huset, så bare det var jo en bekreftelse på hvem som sto bak. Møblene mine var borte, klærne mine, til og med kasseroller, glass og kopper, musikk-samlingen min var borte, Madonnasamlingen min!!! Private bilder fra jeg var liten og opp gjennom hele livet mitt var brent midt på stuegulvet sammen med annet, for å lage bål. En kan nesten ikke engang forestille seg hvor ruset visse personer hadde vært i det huset.

Det tok tid før jeg tilgav Chris, men jeg gjorde det. Jeg visste så mye om han og hvor “ødelagt” han var. Jeg kjente rusmiljøet, og jeg kjente byen Harstad, så jeg skjønte mye så jævlig godt.

Chris flyttet fra Harstad, og flere år etter dro jeg sørover for å besøke venner rundt omkring på sør og østlandet. Deriblant søsteren hans som jeg var blitt veldig god venn med gjennom alt som hadde skjedd. Hun hadde også flyttet vekk fra Harstad igjen. Noe jeg skjønte veldig godt! Hun fortalte hvor ute å kjøre broren var og hvor trist det var at de ikke hadde kontakt lengre. Heroinet hadde virkelig tatt han. Hun ville så gjerne at Chris skulle få hilse på sitt nye onkelbarn da hun nettopp hadde fått en liten sønn nr to.

Etter det besøket reiste jeg inn til hovedstaden og var der en periode. Jeg lette etter Chris. Så kom dagen. Jeg satt ute på “Elsker” cafè og plutselig der kom Chris gående forbi på andre siden av gaten. Jeg ropte på han og løp etter han. Han var skitten over hele seg. Han hadde på seg en olabukse som var revet fra legg til hofte på den ene siden. Det var tydelig at han var blitt uteligger, og det var tydelig at han ikke der og da skjønte hvem jeg var. Rusen var på vei ut av han og han var i villrede om hvordan han skulle få seg sitt neste skudd. Nervene hans var på høygir, og selv om jeg var så rolig som jeg var så måtte jeg ikke komme for nær han, jeg måtte ikke ta på han, han trodde jeg skulle rive i stykker klærne hans. Restene av fillene han hadde igjen på seg. Jeg fortalte han om søsteren hans og den nyfødte. Da enset jeg et glimt i øynene hans. Jeg enset liv i de ellers så døde øynene hans. Så tuslet han avgårde. Da han hadde gått cirka 25-30 meter bort fra meg gikk det opp for han hvem jeg var. Han ropte: “Roger, du ser bra ut forresten”. Så forsvant han rundt hjørnet. Det var siste gang jeg så han.

Til min glede så hadde han hørt mine ord og tatt kontakt med sin søster, og møtt nevøene sine. Det hadde gått bra en stund. Men heroinets virkning og fascinasjonen av tanken på å dø seiret. Chris endte sine dager med å henge seg i en park i Oslo. Han er begravet i Vikersundområdet.

Hvil i fred Chris, du fortjener en virkelig god hvil etter alt!

Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#oslo #barndom #harstad #narkotika #rehabilitering #heroin #rehabiliteringshjem #rehabiliteringsprosjekt #ungdomshjem #barnehjem #rusproblem #småkriminell #kriminell #boccaccio #oppvekst #rus #barnevernsbarn #millionran #vinningskriminalitet #soning #fengsel #politi #suicidal #selvmord #fascinertavdøden #kongheroin #rusmiljø #narkoavdeling #fristaden #fristadenchristiania #christiania #christianiadanmark #innbrudd #tyveri #ran #jegvarbestjålet #bestjålet #ranet #madonnasamling #madonna #tilgivelse #evnentilåtilgi #elsker #enparkioslo #oslo #hvilifred #rip #vikersund #begravetivikersund #begravelse #begravet #død