Etter at jeg postet for noen dager siden et innlegg om Sant Bernhardshunden Bamse fra Norge som ble krigshelt ble jeg kontaktet av en anonym leser. Vedkommende spurte om jeg ikke kunne skrive historien om tidens første terapihund. En «krigshund» ansatt i Fifth Air Force og 26th Photo Recon Squadron under annen verdenskrig.

Jeg klikket meg inn på Wikipedia og diverse artikler om hunden, og jeg fant det så utrolig fascinerende og helt fantastisk å lese om denne hunden. Jeg fant det også både underholdende, morsomt og spesielt at her snakket vi ikke om noen Sant Bernhard, Rottweiler, Dobermann, Schaefer eller noen stor sterk skummel kar som jeg først antok da jeg leste ordet «krigshund».

Så da starter jeg med å fortelle om Slaget ved Luzon på Filippinene første halvår i 1945 hvor det var slik at hver dag angrep flere japanske fly den allierte flyplassen der. Dette var ved Lingayen-bukten på Luzon, den største av de filippinske øyene. Disse stadige angrepene ødela kommunikasjonen på stedet og amerikanerne trengte raskt å føre telefonlinjer gjennom et rør som strakte seg omtrent 22 meter under jorden, fra basen til tre separate skvadroner, men problemet var, de manglet riktig utstyr.

Røret var bare 25 centimeter i diameter, og den eneste måten å sette ledningene på plass på ville være å gjøre jobben for hånd, det vil si å la dusinvis av menn grave en grøft for å få ledningene under jorden. En farlig jobb som ville ha tatt dager og ville utsatt mennene for enda mer risiko under de konstante fiendtlige angrepene. Så i stedet satte de sitt håp til en ukonvensjonell løsning: å sende en bitteliten Yorkshire Terrier gjennom røret med en snor knyttet til kragen hennes. Snoren kunne deretter brukes til å tre ledningene gjennom røret.

Eieren av denne modige lille Yorkshire Terrieren, korporal William «Bill» A. Wynne, en ung mann på 22 år fra Ohio, som hadde tatt den vesle hunden til seg mens han var utstasjonert i New Guinea, ropte på henne og lokket henne frem. Den lille hunden nådde den andre siden, kommunikasjonsnettverket ble etablert, og hun ble hyllet for å ha reddet livet til rundt 250 menn og 40 fly den dagen. Men i årene som kom oppnådde denne lille Yorkien enda større anerkjennelse for sin helbredende effekt på sårede soldater.

Da Bill Wynne først møtte denne hunden i mars 1944, da stasjonert ved U.S. Army Air Corps i New Guinea, virket denne lille jenta nesten for liten til å bli tatt seriøst. Hodet hennes var på størrelse med en tennisball, hun veide kun 1,8 kilo og var bare en penislengde høy. En kamerat av Wynne hadde funnet henne i et forlatt revehull ved siden av veien. Hun var underernært, mager og skamklippet, fordi kameraten mente den lille hunden var for varm under all pelsen. Hun så derfor ut som noe «katten har dratt inn».

Wynne derimot, var vokst opp med hunder, og han bestemte seg for å ta vare på denne lille snålingen, og kjøpte henne av kameraten for to australske pund, som var litt penger den gang. Så døpte han henne til «Smoky». Og i løpet av det neste halvannet året cirka overlevde disse to over 150 luftangrep, tyfonen ved Okinawa, og 12 kampoppdrag sammen.

Disse to var blant annet i New Guinea-jungelen og Rock Islands, og led under primitive forhold, bodde i telt i ekvatorial varme og fuktighet. Smoky sov i Wynnes telt på et lite filt-teppe. Hun delte Wynnes små matrasjoner. I motsetning til de «offisielle krigshundene fra andre verdenskrig, hadde Smoky verken tilgang til veterinærmedisin eller et balansert kosthold utviklet spesielt for hunder, likevel ble hun aldri syk. Ved et tilfelle reddet hun livet til Wynne da hun fikk advart han i forkant av et angrep hvor åtte menn ble fanget i brann som de fikk avbrutt.

Så kom dagen at Wynne fikk denguefeber og ble sendt til et lite sykehus. Der lot sykepleierne og andre pasienter seg sjarmere av denne vesle jenta og historien hennes, og dermed ble hun med pleierne og besøkte andre sårede soldater. Wynne la merke til hvilken kraftig effekt hunden hadde på soldatene rundt ham, hvordan Smoky lettet opp stemningen, ikke bare med hennes tilstedeværelse, men også med hennes personlighet. Hun gjorde triks som Wynne hadde lært henne, og soldatene lot seg underholde og lo.

Da han drev å lærte Smoky grunnleggende kommandoer tok hun det veldig lett, og de to tok steget videre, dermed lærte hun seg blant annet å spille død. Når Wynne pekte en finger mot henne og ropte «pang» så falt hun i bakken. Ikke nok med det, man kunne gå bort til henne, stikke og pirke henne, løfte henne opp fra bakken, og hun ville fremdeles være «død». Til annen kommando ble gitt. Hun lærte også å gå på line, altså gå på en stram snor. Hun kunne kjøre selv på sparkesykkel, hun hoppet med fallskjerm fra nesten 10 meter i luften, ved å bruke en fallskjerm laget for henne. Hun lærte til og med «stave» sitt eget navn. Smoky tok de store utskårne bokstavene i munnen sin mens Wynne ropte dem til henne.

Smoky ble beryktet, en slags kjendis og mens Wynne og Smoky var på rekonvalesenspermisjon i Australia, ble de invitert til å opptre for pasienter på noen sykehus. Det var tydelig at den lille hunden gjorde bemerkelsesverdig inntrykk og en forskjell i livene til sårede pasienter i rullestoler, alle elsket Smoky.

Trenden tok til med å bruke hunder til rekonvalesensbehandling. På samme måte som patriotiske eiere meldte hundene sine frivillig til å tjene med amerikanske styrker som kjempet i utlandet, tok de med seg kjæledyrene sine for å tjene som sykehushunder for å gi oppløfting for skadde soldater. I 1947 hadde sivile donert rundt 700 hunder. På mange måter var disse hundene de første terapihundene, hvis helbredende evner ikke bare ble anerkjent, men også utnyttet med stor effekt.

I sin levetid fikk Smoky mange ærespriser og denslags. I 1944 kåret magasinet «Yank Down Under» henne til «Champion Mascot in the Southwest Pacific Area». Smoky ble også kreditert med tolv kampoppdrag og tildelt åtte kampstjerner.

Etter at krigen var over, fortsatte Wynne og Smoky å turnere på sykehus, og brakte handlingen til restituerende soldater hjemme. De besøkte Hollywood og de var med på en rekke TV-sendinger. Smoky trakk seg tilbake i 1955, og hun døde i søvne to år senere i 1957 i en alder av 14 år.

Nesten 50 år senere, på «Veterans Day», altså 11. november 2005, laget Susan Bahary en bronseskulptur i naturlig størrelse av Smoky sittende i en GI-hjelm. Denne på toppen av en to-tonns blå granittstein. Den er plassert over stedet der Smoky ble lagt på hennes siste hvilested i Lakewood, Ohio. Dette monumentet er dedikert til «Smoky, the Yorkie Doodle Dandy, and the Dogs of All Wars».

Link: Smoky (Wikipedia)

Tusen takk til min anonyme leser som viste meg veien til denne fantastiske historien som jeg rett og slett ble beveget av flere ganger. Jeg kjenner her og nå at jeg er rørt av hvor store disse små er 🥰

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny Trash i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#yorkie #smoky #yorkshireterrier #korporal #billwynne #krigshund #williamwynne #krig #andreverdenskrig #dyr #terapihund #luzon #filippinene #newguinea #australia #oseania #lakewood #ohio #usa #bunny #bunnytrash