Nå handler det ikke bare om slemme «troll», men også snille «troll». Ja, jeg ser på bloggens plattform at flere har til ordet for tema: mobbing. Blant annet bloggene «Lena Lykke» og «Livet med Vesla». Veldig bra dere, veldig bra!!

Her vil jeg fremheve at for meg handler dette med mobbing mye om forfølgelse og stalking, når noen leter med lupe for å finne dritt om deg og fremlegge annerledes enn det var ment, og den som gjør det vet utmerket godt at det som fremlegges, det er ikke slik det var, det er ikke sannheten. En falsk fremstilling for å sverte. Løgn provoserer meg, sannheten not so much. Meningsmotstand er fair, personforfølgelse er ikke det, det er.. ja folkens, hvilke ord skal jeg bruke om folk som forfølger noen, utelukkende for å volde skade?

Etter et par dager med mobbing som tema på bloggen har flere medbloggere tatt til ordet og presenterer sitt syn på saken i egne innlegg. Reflekterte gode innlegg. Så dukket det også opp et annerledes innlegg, et innlegg der jeg blir beskrevet som en som stakkarsliggjør seg selv, er lettkrenka og sådan. Yupp, et innlegg ment som en latterliggjørelse. Det er også kommet én kommentar på det innlegget. En samtykkende kommentar, og dere trenger ikke gjette tre ganger hvilken medblogger det er.

Anyways, dette latterliggjørende innlegget, eller dette latterlige forsøket på latterliggjøring, er fra samme vedkommende som fikk et innlegg sletta her på blogg, et innlegg der det ble skrevet om hvordan en gruppe mennesker en dag skulle gjøre ende på mitt liv. Så at en slik person som begår slike skremmende handlinger kaller meg lettkrenket og så videre, prøver latterliggjøre meg, det er egentlig lættis. Jeg synes også det er fordummende når man tar opp et så alvorlig tema som mobbing. Innlegget mitt i går om mobbing (Når mobbing får gro) handlet om et 11-årig barn som ønsker å dø på grunn av at hin blir mobbet. Jeg synes virkelig ikke det er noe å le av.

Innlegget vedkommende skrev den gang om hvordan mitt liv skulle ende kom fordi jeg hadde postet et innlegg om partiprogrammet til partiet Demokratene. Jeg hadde en plan om å skrive flere innlegg der jeg ville presentere partiprogrammene til politiske småpartier. Fordi jeg er sterk i troen at skal vi få positive endringer her til lands, så må vi få vekk Høyre og Arbeiderpartiet. Folk virker opphengt i at det må være enten eller. Ap eller Høyre. Tull! Neste parti jeg skulle skrive om ville vært partiet Rødt. Men jeg droppet hele opplegget etter hva jeg og flere med meg tolket som en drapstrussel. Så lite skal det altså til, et objektivt innlegg som jeg postet om et parti jeg selv aldri har vært medlem av eller stemt på ble postet, og dermed postet noen et innlegg om min død. Hårreisende!

Beskjeden fra blogg support var at innlegget til vedkommende var langt over grensen for hva som er tillatt. Det ble fjernet. Nevnte blogger er på plattformen enda, og selv om det er slik at jeg ikke nevnes i gårdagens innlegg, så skjønner jeg meget godt at det er rettet mot meg. På tross av hvor lite smart jeg er, så skjønte til og med jeg dét. Som mange av dere vet så er jeg ikke ukjent med dette å bli forfulgt og stalket av disse.

Og helt ærlig, dette med å forfølge noen, det trigger veldig, la meg fortelle en historie.

I min oppvekst var det masse vold, vold i nære relasjoner, vold her og vold der. Vold begått av voksne, vold begått av barn og ungdom. Det ble aldri omtalt som mobbing eller noe som helst i den duren. Det bare var hverdagsliv. Når det kom til barn som var i «konflikt» så måtte man ordne opp selv. Akseptere det. Ihvertfall måtte jeg det, jeg hadde aldri noen voksne som stilte opp for meg.

Jeg var rundt 12 år tenker jeg, så kom et guttegjeng inn i livet mitt. De het Morten, André, Harald, Terje og Roger. De var fra 2 til 5 år eldre enn meg. Eldst i flokken fikk sertifikat og kjørte rundt på disse andre i sin gule boble. Hver gang de så meg så tok de meg. Jeg slo aldri tilbake, jeg løp aldri, jeg kunne ingenting gjøre, det var nytteløst og jeg var maktesløs. Så de måtte bare gjøre seg ferdig, jeg tok imot, hver gang, gråt aldri. Jeg kalte det aldri mobbing, men jeg omtalte dem som drittsekker, for det var akkurat hva dem var. Jeg svarte dem, jeg fortalte dem akkurat hva jeg mente, uansett konsekvenser. Dette fortsatte i flere år, utallige ganger, så mange ganger at jeg har ikke begrep.

Da jeg var 14 år tenker jeg, åttende klasse, var vi et lite gjeng som hadde en sammenkomst hos ei venninne som gikk i samme klassetrinn som meg, bare det at hun gikk i C, jeg gikk i A. Plutselig kom denne gjengen inn i huset der, uanmeldt, de kom opp trappa, og det var meg de skulle ta. Selvsagt. De presset meg inn i et hjørne i stuen der, og der stod de og skallet meg i over én time non-stop. Fortvilt? Ja. Redd? Nei. Trist? Ja. Sint. Forbannet. Frustrert. Hjernerystelse? Sikkert. Jeg husker enhver følelse, for følelsene var verst. Ydmykende maktesløshet. I det hele tatt, kan ikke beskrives. Vær klar over, jeg prøvde aldri å flykte. Jeg gråt ikke, jeg hadde opplevd verre, og enda verre ting skulle jeg få oppleve i ettertid, mange ganger.

Så ja, jeg irriterer meg over folk som bruker mobbing for oppmerksomhet. Når de påstår at det er for å hjelpe andre. Men når jeg vet at det er basert på usannheter, så hjelper det ingen. Det er for å få oppmerksomhet rettet mot seg selv, dét skjønner jeg, men utenom dét skjønner jeg ikke en dritt i den saken annet enn at å holde på slik ødelegger kampen mot mobbing. Jeg vet også at disse innleggene som postes, de hjelper ikke noen som har vært utsatt for vold og overgrep. Tvert imot faktisk!! Det kan jeg si som har vært utsatt i mange mange år!! Det hjelper ingen å hver dag få høre historien om noen som angivelig har blitt utsatt for vold, overgrep og mobbing som aldri kommer seg en eneste dag videre i livet!

Å bli forfulgt og forsøkt plaget trigger meg også, nettopp på grunn av hva jeg har opplevd tenker jeg. Stakkarsliggjør jeg meg selv nå? Fremstiller jeg meg selv som offer? Er det synd i meg?

Nei, det er ikke meg det er synd i, jeg synes ihvertfall ikke synd i meg. Men min erfaring vil jeg bruke til å stå opp mot mobbing, vold, overgrep og farlige ideologier. Alltid! For jeg vet at mobbere, voldspersoner, de har et mønster, og de gjentar sine handlinger. De handlingene slike mennesker begår, unner jeg faktisk ikke andre å bli utsatt for.

Så nei, nok en gang. Det er ikke synd i meg. Den energien jeg bruker her nå med dette, er ikke for å stakkarsliggjøre meg selv og fremstille meg som offer. Jeg ganske enkelt er ikke en passiv dust som står og ser på, vel vitende om mobbing, fysisk og psykisk vold og denslags. Og når det er snakk om hvem som er stakkars, hvem det er synd på. Det er dere voldsutøvere og mobbere! Du som har skrevet nevnte innlegg, det er du som stakkarsliggjør deg!! Og hin i kommentarfeltet.. OMG!!

La meg fortelle videre hva som skjedde med Morten, André, Harald, Terje og Roger. De lot meg jo etterhvert i fred. De turte ikke annet. Jeg beveget meg inn i et tungt belastet og farlig miljø, og da feiget de ut. De ble redde for egen ræv, tøffingene. Muligens fikk de smake på egen medisin, hva vet vel jeg.

I ettertid har én av dem tatt selvmord. Bye bye. En annen er det skrevet bok om, helt utrolig nok møtte jeg ei dame her i Drammen for noen år siden, hun hadde bodd i Harstad hvor jeg vokste opp, hun ble kjæreste med og fikk barn med en av disse gutta, det ble vold, krisesenter, rettsak og mye dritt. Les gjerne boken «Fra løvetann til solsikke» skrevet av Janicken Jakobsen utgitt av Kolofon forlag. Den eldste fra denne gjengen tasser rundt i byen og er blitt en slags narr som alle ler av. Altså hele gjengen i dag er et gjeng med tapere. Bunnslam. Kall det hva dere vil, karma, whatever, men det er ikke meg det er synd på. Jeg vil uansett alltid stå opp mot både voldsideologier, vold i seg selv og mobbing.

Stadige forsøk på å ramme meg med ord på blogg, ja det skaper reaksjoner hos meg, selvsagt, men ser det ut som dere skremmer meg? Ser det ut som jeg griner? Dere forsøker stadig å tillegge meg meninger, tanker og følelser. Ilegge meg en offerrolle og stakkarsliggjøring. Dere forestiller dere at nå er det sånn og sånn. Dere har ikke anelse i det hele tatt. Hersketeknikker er nyttige og nådeløse, men de funker ikke på alle. Dere bare sitter der og fantaserer og ønsker. Sannheten er at det er faktisk dere det er synd på! Stakkars..

Relatert: Oss mobbere på blogg.

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#mobbing #bunny #bunnytrash