Den tyske pedofile seksualforbryteren Jürgen Bartsch ble født i 1946 og han ble egentlig døpt Karl-Heinz Sadrozinski, navnet ble endret da han ble bortadoptert som baby.
Da han var mellom 16 og 20 år misbrukte, drepte og parterte han fire barn i alderen 8-13 år i et nedlagt bomberom. Politiet kom på sporet av han da vedkommende gutt på 15 år som var ment å bli det femte offeret, klarte å komme seg løs fra tauene han var bundet, og dermed fikk flyktet.
Det hører med i historien at han selv levde under grusomt misbruk og overgrep begått av både adoptivforeldre, andre slektninger og en barneskolelærer.
Jürgen Bartsch ble arrestert og dømt til livsvarig fengsel, og derfra tok historien en ny vending. Dommen på livsvarig fengsel ble etter kort tid omgjort til 10 år i en ungdomsinstitusjon med overnatting på et mentalsykehus.
På institusjonen forelsket Bartsch seg i en sykepleier (som faktisk giftet seg med han), hvilket medførte at han ønsket å bli kastrert for å kunne vende tilbake til friheten og et mest mulig normalt liv. Han søkte om kastrasjon og frihet, og søknaden ble godkjent. Men under operasjonen fikk han en feil dose med bedøvelsesmiddel og døde. Dette var i 1976, han rakk ikke å bli 30 år gammel.
Link: Jürgen Bartsch
Personlig tenker jeg at det var en mening med hvordan historien sluttet. Om jeg hadde hatt barn hadde jeg aldri slått meg til ro med at slike som Jürgen Bartsch skulle få gått fri i samfunnet, uansett bakgrunnshistorie, uansett kastrert eller ei. Ville ikke hatt han gående løs om jeg ikke hadde hatt barn heller. Hva mener dere?
Link: 84 historier krim fra virkeligheten.
Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!
Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!
#jürgenbartsch #tyskland #historie #krim #bunny #bunnytrash
Jeg har ingen tro på at en pedofil kan bli kurert for de driftene som festet seg i hjernen. Verken kastrering eller om de finner gud, som enkelte av dem påstår har fordrevet alle tanker om å forgripe seg på barn. Niks, disse mennene burde aldri få slippe ut, sånn at de kan forgripe seg på noen igjen.
Skal ikke si imot dine meninger her.
Her er eg litt todelt.
Eg er heilt for at der skal vera rom for tilgjeving, men det betinger erkjenning, og anger for misgjerningane.
På den andre sida, har han både rett og plikt til å sone straffa, og eitt ynskje om å leve eitt normalt liv, er på ingen måte nok til å sleppast fri.
At han ynskja kastrasjon, kan og tolkast i to retningar, men for meg ser det ut som han var klar over at han ikkje hadde endra seg, men brukte det som middel for å koma ut.
Hadde han innsett at det han gjorde var galt, og endra seg, ville ikkje kastrasjon vore nødvendeg for lauslating.
Nei, eg ville ikkje ha sluppet han laust i samfunnet.
Ikke jeg heller.