I natt har jeg fått en melding her i bloggen som avsluttes slik: “Ja, NAV sender ut mye mer enn det som behøves til noen her og der, men kom da for faen ikke og klag på utlendingene for det! Ta deg sammen! Spesielt at jeg som utlending må belære dere nordmenn om hva som er riktig og galt? Med tanke på hvor slemme og dumme vi er.”
Vedkommende har funnet det i sitt hjerte å skjelle meg ut fordi jeg ber staten og systemet Norge i blogginnlegget “Kjære Norge – Forklar dette ‘bildet’ for meg!” om å nettopp forklare dette for meg. Hun anklager meg for å bruke ‘utlendingkortet‘, vedkommende skriver ‘kom da faen ikke å klag på utlendingene for det‘.
Det jeg har skrevet er følgende: “Joda, her kommer det flotte landet vårt. Staten Norge, og fyller lommene hans med penger. Ikke bare han, men alle som han får like mye. Vi snakker ikke om hjelp lengre, men store gaver og et luksusliv.”
“Er det slik for at Norge har et behov for å vise hvor mye rikdommer landet har? Er det veldig viktig for staten at alle utenfor landets grenser skal tro at alle lever og har det så utrolig bra i Norge, økonomisk, helsemessig osv..?”
“Kjære staten Norge, mitt hjemland – ser dere ikke hva som er galt med dette bildet??”
Vedkommende kaller meg faktisk for rasist uten å direkte bruke ordet. Det fordi vedkommende har misforstått fullstendig, eller valgt fullstendig å misforstå. Innlegget mitt er til og om systemet/staten Norge. Ikke en rasistisk uthenging av innvandrere. Rasist er jeg ikke. Men engasjert i innvandringspolitikk og integrering er jeg.
Innlegget det er snakk om og kommentaren fra vedkommende som kaller seg “GB B” finner dere –> HER!
Men om jeg hadde villet skrive om utlendinger så kunne jeg nevnt ‘flyktninger’ fordi vi vet jo alle at veldig mange av flyktningene har vært innom ‘drøssevis’ av trygge land før dem kom hit til Norge, og egentlig er det lovfestet at man skal søke asyl i det første (!!) landet man kommer til. Allerede her viser de mangel på respekt for de enkelte land, menneskene som bor her/der, og lovene som gjelder!! Istedet unngår de loven, løper unna politi, nekter å avgi fingeravtrykk, nekter å gå av tog, avviser humanitær hjelp fra frivillige og forsøker å komme til landene med best mulig velferdsordning, nemlig Sverige og Norge. Er dette flyktninger?? Nei!!
Jeg ønsker så absolutt at flyktninger som trenger hjelp skal få hjelp, og jeg presiserer det for at jeg skal slippe at en eller annen sur og grinete fjott skal påstå noe annet. De som nå fraktes og smugles og sniker seg forbi grensene, er ikke flyktninger!! Det er fakta!! Flyktningstatusen deres opphørte for lenge siden, og nå er de på vei til “Lykkelandet” fremfor “a place to be safe”. Altså lykkejegere som er ute etter å utnytte, samtidig som de ødelegger livene til de som virkelig trenger hjelp, og ødelegger det nye samfunnet de er kommet til eller er på vei til.
At noen ikke skjønner dette, bortforklarer, vrir og vender på det endrer ikke fakta. Om noen lar seg provosere av dette, flott, da håper jeg dem LIKER OG DELER dette innlegget, sprer det overalt og forteller hvor dum jeg er, og hvor feil jeg tar!! 😉
Følg BunnyTrash på MeWe: Link!!
Følg BunnyTrash på Facebook: Link!!
Jeg var 8 år og nettopp begynt i andre klasse. Mamma var med meg til sykehuset. Hun fylte ut papirene og snakket med sykesøstrene. Når kveldsmaten kom dro hun. Det var jo greit, for jeg var ganske vant til å være på sykehuset.
Alle i tredje etasje kjente jeg jo etter langvarige opphold der. Denne gangen var jeg ikke i tredje etasje. Husker ikke hvilken etasje det var, men jeg var ihvertfall der for at jeg skulle operere ned en testikkel/ball. Å kalle det for en operasjon virker noe dramatisk for det er jo egentlig bare et lite inngrep. Et ganske vanlig et.
Jeg mener og huske at første natta var jeg der til observasjon, eller tilvenning. Det gikk jo greit. Kvelden etter skulle jeg opereres. Mamma var innom sykehuset på dagen og da var alt greit. Operert hadde jeg blitt før, og det hadde gått smertefritt. Men det som hendte denne gangen ble annerledes. Før denne operasjonen var ordet “operasjon” bare et ord. Men denne gangen kom legene for å hente meg til operasjonen. Jeg ble trillet mot operasjonsrommet og legen forklarte meg hva dem skulle gjøre. Han tok da frem en skalpell og fortalte at den skulle han kutte meg opp med. Og hvor. Øyeblikket etter satte jeg verdensrekord i å komme meg fortest mulig ut av sykehuset. Jeg stakk av, ingen skulle kutte meg opp noen steder. Jeg fikk helt panikk, dette skulle jeg aldeles ikke være med på!
Jeg løp hele veien hjem, uten sko. Heldigvis bodde vi ikke så langt unna. Fra tredje etasje og oppover på sykehuset kunne man se rett hjem til oss. Jeg kom hjem, og fant ingen der. Døra vår låst og jeg fikk mer panikk. Så løp jeg ned til skolen. Det var bare ned en bakke og litt til. To minutter tok det ned dit. Den kvelden.
Mamma var renholder på skolen og jeg tenkte kanskje hun var der. Jeg løp gjennom gangene på skolen og kjente på dørene til klasserommet. Da jeg kom til mitt eget klasserom lot døren seg åpne. Der satt klasseforstanderen min i et møte med mammaen til ei ny jente i klassen min. Mammaen så på meg, og jeg ønsket meg usynlig, ville ikke at noen skulle se meg som jeg var da.
Livredd, skrekkslagen, sulten og kald.
Jeg spurte dem om de hadde sett mammaen min. Nei, det hadde de ikke, så de trodde nok ikke hun var der. Klasseforstanderen ba meg vente for at hun skulle gå på lærerværeselet og ringe for å finne mamma. Det var greit, jeg begynte å roe meg. Så kom hun tilbake. Hun fortalte at hun hadde ringt taxi og den skulle kjøre meg til mamma. Jeg satte meg velvillig inn i bilen og så kjørte vi. Jeg fikk panikk igjen, kraftig angst, da taxien stoppet utenfor sykehuset. Klasseforstanderen min hadde lurt meg. Mamma var ikke der.
Drosjesjåføren prøvde få meg ut av bilen, sykepleiere prøvde, leger prøvde.. ingen fikk meg ut derfra. Jeg forlot ikke bilen før sykehuset hadde greid å finne mamma og at hun kom. Plutselig var hun der. Et par timer hadde jeg sittet i taxien. Mamma ble med meg inn på sykehuset. Operasjonen lot seg gjennomføre den kvelden. Jeg fikk narkose, sovnet, våknet dagen derpå og så var det home sweet home.
En grusom opplevelse for en 8 åring.
Lurer på hva den taxien egentlig kostet…..??!
Følg BunnyTrash på MeWe: Link!!
Følg BunnyTrash på Facebook: Link!!
Jeg kjenner en ung mor oppe i Harstad, byen jeg ble født, i nordnorge. Denne mammaen fikk en ordentlig tøff begynnelse på mammalivet. Hun fødte for noen år siden (09.07.10) et lite jentebarn, Benedicte, med alvorlig hjertefeil (HVHS). I løpet av kort tid måtte hun oppleve mange sterke hjerteskjærende opplevelser. Opplevelser som jeg ikke unner noen egentlig. Jeg synes alle som får barn burde få friske og sunne barn. Slik er det desverre ikke.
Det den unge moren har gått gjennom viser bare hvor utrolig sterk og god mor hun er. Og den styrken har hun delt med oss. Både hun jeg håper vi kan gi mange av dere lesere, og oss, hverandre, styrke for tunge stunder og lignende opplevelser. Denne unge mammaen har delt historien fordi hun ikke ønsker at noen skulle måtte gå igjennom noe som dette alene. Sammen er man sterke – og i dette tilfellet var både mor og datter er helt utrolig!
“Jeg tenkte jeg skulle fortelle om når Benedicte hadde sin første operasjon; Norwood 1.
Jeg vil begynne med å si at jeg ELSKER Dr. Norwood. Jeg har aldri møtt han eller pratet med han, men han betyr enormt for meg. Det var han som fant ut hvordan man kunne redde barn med HVHS. Jeg er han evig takknemlig.
Vi ankom Rikshospitalet. Benedicte, jeg, en kardiolog og en intensivsykepleier fra Tromsø. Sykehuset er enormt, men legene som kom sammen med oss visste hvor vi skulle. Nyfødt Intensiv.
De første dagene var bare kaos. En million møter med leger, kirurger, sykepleiere, sosionomer, spesialister og så videre. Det møtet jeg husker best er det første møtet. Det var med en fantastisk lege som heter Gunnar Nordgård. Han tegnet skisser av hvordan et normalt hjerte ser ut og hvordan Benedictes hjerte ser ut. Han fortalte hva som skulle skje framover med tanke på operasjoner og kontroller. Han fortalte at siden hjertefeilen er såpass komplisert og at hun må gjennom så mange operasjoner, så var det vi som bestemte om hun skulle opereres eller ikke.
Den femte dagen i Benedictes liv skulle hun døpes. Dåpen var utrolig vakker. Vi var først i samtale med presten. Han spurte hva hun skulle hete. Da jeg sa navnet, smilte han og spurte meg om jeg visste hva navnet betydde? Jeg ristet på hodet og han svarte “Den velsignede”. Veldig passende navn for prinsessa vår. Hun må være velsignet. Hun er så sterk og har klart seg gjennom mye mer enn et “normalt” menneske må gjennom i et helt liv.
Så kom dag seks. Dagen med stor D. Dagen jeg trodde jeg skulle miste det kjæreste jeg hadde. Dagen da jeg kjente på følelser jeg ikke visste fantes. Dagen jeg skulle kysse min datter og si farvel, muligens for siste gang. OperasjonsDagen.
Vi trillet senga hennes inn og ut av heiser, gjennom korridorer og dører, med leger og sykepleiere både foran og bak oss. Plutselig var det stopp. Vi sto ved en stor dør og før jeg visste ordet av det kom det ut to kirurger. De hadde grønne klær og hetter på seg. De håndhilste og presenterte seg. Jeg husker ikke hva de het. Alt skjedde så fort. Jeg ville ikke gi slipp på henne. Jeg fikk ikke nok tid til å si farvel. Stakkars lille pike. Hun ante ikke hva som skulle skje. Hun lå i senga si, like fornøyd som alltid, med en gråtkvalt mor og far ved sin side. Så gikk de. Døren ble lukket.
Vi hadde fått beskjed om å ikke være på sykehuset under operasjonen. Da ville timene bli lange. Så vi dro til byen sammen med gudforeldrene til Benedicte. Vi shoppet klær. Det trengtes. Vi hadde jo ikke vært forberedt på å reise etter fødselen, så vi hadde minimalt med klær. Etter et par timer ringte telefonen.
Det var kontaktsykepleieren vår. Operasjonen var over. Og den var vellykket. Kent brølte av glede. Jeg gråt. Jeg ringte familien og fortalte de gode nyhetene samtidig som vi småløp opp Karl Johan for å komme oss til bilen. Jeg kunne ikke komme meg fort nok til sykehuset.
Før vi gikk inn til henne prøvde jeg å se for meg hvordan hun så ut. Jeg visste at hun kom til å ha masse ledninger festet overalt og det ville være fullt av pipende maskiner rundt henne. Hun kom til å sove. Hun kom til å ha en slange i halsen for å hjelpe henne å puste. Men det eneste jeg så når vi kom inn var datteren min. Jeg overså ledninger og slanger og sår. Hadde bare øyne for datteren min som var i live. Tross alt.”
.
.
Hjertemor 2) – Norwood 2
“”Endelig har jeg klart å lese gjennom dagboka jeg skrev når Benedicte skulle ha den planlagte andre-operasjonen, Norwood stage 2. Jeg blir litt sjokkert når jeg leser hva jeg har skrevet, for det er så mye jeg har glemt. Jeg skriver om frustrasjon og irritasjon over leger og kirurger, mens jeg i det siste bare har skrytt av alle som jobber på rikshospitalet. Jeg husker dem som kjempedyktige og hjelpsomme, men realiteten var visst ganske annerledes. Jeg tenkte jeg skulle dele litt av notatene mine med dere.”
27.10.10
“Benedicte ble operert i går. Norwood stage 2. Hun ble kjørt inn på operasjonsstua kl 0800. Klokka 11.30 fikk vi beskjed om at operasjonen var over og vellykket, til tross for at hun er den yngste og minste de har gjort denne operasjonen på. Vi fikk se henne klokka 12.30. Da var hun veldig blå og kald, men legene sa at det var normalt. Vi gikk til rommet vårt og slappet av. Så ringte Britt klokka 14.30 og ga oss sjokkbeskjeden om at kirurgene hadde bestemt seg for å kjøre henne tilbake til operasjonsstua og re-operere. Det viste seg at det var blitt en forsnevring i ene lungevenen. Etter noen timer ble hun tatt av hjerte-lunge-maskinen for andre gang på samme dag. Nå mener de at det skal gå bra. Vi har sett henne to ganger i dag og hun er begynt å våkne. De skal prøve å ta henne av respiratoren i formiddag.”
29.10.10
“Nå er Benedicte flyttet til 2-posten. I går klokka 10:00 fikk vi beskjed om at kirurgen ville prate med oss. Han hadde funnet ut at de bare hadde fått ut halve stenten, og de må operere igjen. Vi ble sjokkert og livredde. Dette hadde blitt den tredje hjerte-lunge-maskin-operasjonen på to dager. Både vi og Britt så veldig mørkt på det. Ingen turte å si noe, men vi tvilte på at hun ville komme seg gjennom dette. Litt senere, ca klokka 15.30, fikk vi beskjed om at stenten sitter så godt fast at den kan være der til hun skal ha den siste operasjonen. Vi håper de har rett. Foreløpig vil vi ikke holde henne. Jeg tror hun får vondt når vi løfter henne, så det blir mye stryking på hodet og holding i hånda i stedet. Jeg tror hun er fornøyd med det.”
01.11.10
“Benedicte har hatt ei god natt. Morfinen er borte og nå slutter hun på Diural og antibiotika også. De vil at vi reiser til Tromsø i morgen, men det er uaktuelt. I morgen er det en uke siden hun hadde to operasjoner på hjerte-lunge-maskinen og det synes jeg er for kort tid. I tillegg synes jeg det har vært for dårlig oppfølging på den stenten som sitter fast i hjertet. Vi har ikke fått noen samtale med legene om hvordan medisiner hun skal gå på, ernæring, kontroller osv. Sitter her med tusen spørsmål som jeg skal ha svar på før dem i det hele tatt får tenke på å sende oss hjem. På toppen av det hele er ikke metningen stabil. Hun trenger oksygen flere ganger for dag. Rett og slett uholdbart.”
………
“Nå har vi snakket med legene. Under visitten la vi frem bekymringene våre. Det ble mest bare tøv fordi legen snakket bare i munnen på oss og motsa oss. Han hadde fått rapport om at metningen var bra, men to minutter før han kom var metningen 67 og hun fikk oksygen av sykepleieren. Likevel sa hun at Benedicte ikke hadde fått oksygen og at hun ikke trengte det! De har også funnet ut at hun har en lekasje i hjertet som har blitt større etter operasjonen. Det må man følge nøye med på, men om to-tre dager kan vi reise hjem. Jeg er så frustrert og redd. Føler at de vil kaste oss ut og ikke tar oss på alvor.”
“Så har jeg ikke skrevet mer. Jeg husker nå hvor sint jeg var, og hun sykepleieren som påsto at Benedicte ikke hadde fått oksygen når hun selv hadde gitt henne det to minutter tidligere, var helt ute av minnet fram til nå. Jeg kjenner at jeg vil eksplodere bare jeg tenker på henne. Det var flere episoder med henne husker jeg. Benedicte hadde vondt i magen eller noe, så hun gråt mye. Jeg prøvde å roe henne ned, trøste henne, synge for henne osv. Så kommer hun sykepleieren from hell og røsker ungen ut av armene mine og prøver å roe henne selv! Da ble det for mye for meg. Jeg måtte bare ut derifra. Hadde det ikke vært for at vi hadde nok med å bekymre oss for datteren vår, så hadde vi nok sendt inn en klage på henne. Jeg håper virkelig at hun ikke jobber der lengre.””
.
.
Hjertemor 3) – Norwood 3,
2 år og 9 mnd etter fødsel:
“Det er vel på tide med en liten oppdatering nå. Vi har vært på riksen i snart fire uker og mye har skjedd. Jeg skal fortelle litt i korte trekk, så får jeg heller skrive et mer utfyllende innlegg når vi har kommet hjem og jeg har fått tenkt over hva vi egentlig har gått igjennom. Dette er tøft og jeg har hverken tid eller anledning til noe sammenbrudd nå, så jeg må bare ta litt etter litt.
Vi kom til Oslo 12. mars. Norwood stage 3 ble utført 14. mars. Selve operasjonen gikk bra og leger, kirurger og sykepleiere har sagt at Benedicte er den pasienten som har sett best ut etter denne operasjonen. I et par dager hadde hun faktisk 100 i oksygenmetning. Det kan jo ikke bli bedre! Selv ligger jeg på 97-98. Britt sa at metningen kom til å bli lavere og at hun kom snart til å få en del væske i kroppen. Britt er spesialist på hjertefeilen til Benedicte, så når metningen falt og hun begynte å danne væske, så var vi ikke overrasket.
Noen “hypoplaster” (barn med Benedictes hjertefeil) danner lite væske og noen danner mye. Benedicte hører til den siste gruppen. De har lagt inn dren som de tapper ut væske fra. Disse drenene går ofte tett og da må de byttes ut. Noen ganger ligger drenene feil og de må flyttes litt på. Hver gang de går tett eller må flyttes på, så må Benedicte i narkose. I løpet av 26 dager har hun vært i narkose seks ganger. Dette er en enorm påkjenning for oss som foreldre. Jeg og Kent blir med henne inn på operasjonsstua annenhver gang og blir der til hun sovner.
Det er like forferdelig hver gang. Men det er verst for Benedicte. Hun har gjort dette så mange ganger nå at hun vet hva som skal skje når vi nærmer oss operasjonsstua. Hun vil ikke. Det er grusomt å trøste og tørke tårer på den lille jenta som er så redd. Jeg holder tilbake mine egne tårer. Ikke før medisinene fungerer og hun sovner tør jeg slippe tårene løs. Så er det bare å vente. Og vente. Og vente. Helt til telefonen ringer og legene sier at inngrepet er over og vi kan få se henne.
Hun danner fortsatt mye væske. Ingen kan si hvor lang tid det vil ta før kroppen hennes “godkjenner” det som har skjedd og slutter å danne væske. det eneste de kan gjøre er å tappe væsken og vi kan bare vente. I neste uke skal de prøve noe nytt. De skal utføre en katetrisering med kontrastvæske og se om hun har blodpropp et eller annet sted. Det kan isåfall være grunnen til at hun har så mye væske. Jeg håper ihvertfall at de finner ut av dette snart.
Vi vil hjem”.
.
.
Rett etter at dette ble skrevet av Benedictes mamma var jeg på besøk på rikshospitalet i Oslo og hilste på den vesle jentas foreldre. Lille Benedicte selv lå da i narkose i respirator og pustet ikke selv. Hun hadde tidligere blitt funnet blodpropp på og fikk meget blodfortynnende for å løse opp, med tiden ville andre årer i kroppen hennes erstatte funksjonen til den åren som var blitt proppet.
Det var mye å ta inn når det gjelder vesle Benedicte og hennes situasjon, jeg ble ganske forvirret bare under mitt korte besøk, så jeg kan bare forestille meg (men likevel ikke) hvordan foreldrene hadde det. Det som hele tiden var betryggende (spesielt for foreldrene) var at Benedicte hele tiden faktisk var i de beste hender.
Dette var hverdagen for en ung familie som egentlig skulle vært i sitt nye hjem langt oppe i nord og bare kost seg med sin nystiftede lille familie. Men slik ble det ikke. Det skulle ta noen år før de kunne ta seg frihet til å slappe av, bare litt. 2 år og 10 dager etter Benedictes fødsel kom lille Aurora til verden, og Benedicte ble da storesøster cirka 8 måneder før sin Norwood stage 3 operasjon.
En tøff liten familie, Benedicte er i dag “frisk og rask”, hun er snart 7 år og som barn flest så lever hun glad og lykkelig i “nået”, og vi håper alle at hun får leve et langt innholdsrikt liv, uten mer komplikasjoner og sorg. Men livet er usikkert og skjørt, en får ta én dag av gangen videre inn i framtiden.
Til støtte for hjertesyke barn: LIK OG DEL!!
Foreningen for hjertesyke barn – Tlf: 23 05 80 00,
Nå har jeg skrevet blogg i cirka fem og et halvt år, hovedsakelig for min egen del, men også for å dele opplevelser, være til stede for andre og vise at dem ikke er alene. Da tenker jeg i forbindelse med å slite med sykdommer og lidelser, fysisk og psykisk. Jeg tenker på samfunnet, systemet, NAV. Jeg tenker på det å være utsatt for overgrep, misbruk, fordommer og diskriminering.
Jeg skriver også for å provosere og diskutere. Jeg legger ikke skjul på det. Bloggen min handler om å være åpen og ærlig og stå for den man er!
Og joda, jeg vet jeg har gått hardt ut mot enkelte, blitt oppfattet som slem og ekkel, og jeg prøver ikke unnskylde det, men jeg vet med meg selv at jeg jobber hver dag for å være og bli et bedre menneske.
MEN jeg slutter aldri å ta opp disse tingene som jeg har nevnt, jeg slutter aldri å provosere og legge opp til diskusjon. Men der stopper min agenda. Jeg har ikke noe ønske om å henge ut noen, jeg har ikke til hensikt å hevde meg for noen, jeg vet ikke bedre enn alle andre, og jeg har ikke alltid rett.
Så med dette vil jeg si at jeg synes det er både trist, morsomt (latterlig) og utrolig dumt av mennesker å slenge drit og komme med ufyselige kommentarer når man tar opp en sak.
Man er ikke homofober fordi man diskuterer homofili, man er ikke rasist fordi man diskuterer innvandringspolitikk, man hater ikke tyrkere fordi man ikke liker islam. Man misliker nødvendigvis ikke barn fordi en uttaler at en ikke hadde taklet jobbe i barnehage.
Så det jeg sier nå er at når man på internett leser om en sak som noen har lagt ut på Facebook, i blogg or whatever – prøv å være saklige da, ikke kall noen for pakk fordi du ikke er enig i kulturen de kommer fra, ikke kall noen ‘navere’ eller snylterne fordi de går på trygd. Å kalle noen for dumme, hjernetom og idioter fungerer heller ikke i diskusjon. Da kan en heller bare holde seg utenfor.
Og nettrolling, netthets og å sende folk stygge meldinger i innboks pga forskjellige oppfatninger og meninger. Det er sjikanering, trakkassering og mobbing. Hva er vitsen med å være en slik?
Vær mot andre slik dere ønsker å bli behandlet selv. Respekt må være gjensidig for å oppnås!
Takk!!
Følg BunnyTrash på MeWe: Link!!
Følg BunnyTrash på Facebook: Link!!
Det er ikke bare meg som reagerer når det kommer unggutter i tyveårene fra Tyrkia, Irak, Tunisia osv kjørende i helt nye flotte dyre biler. Hele tiden nå ser vi dem i i dyre BMWer, Mercedes, AM, og i det hele tatt.
Så suser dem rundt her og viser seg fram så godt de kan. Dem har også hus og/eller leilighet. Virkelig alt på stell.
En jeg vet om, han er fra Tyrkia. Og der er han faktisk nå. Han spanderer og bor sammen med dama en måned på All Inclusive 5-stjerners hotell og har betalt femtitusen for det.
Han jobber deltid på kiosk, og har helt ny bil (BMW 520d, hvit), nyoppusset flott leilighet med alt inventar, og han betaler for å bo på luksushotell når han besøker hjemlandet sitt. Hvordan går det an? Hvordan får han det til?
Joda, her kommer flotte landet vårt. Staten Norge, og fyller lommene hans med penger. Ikke bare han, men alle som han får like mye. Vi snakker ikke om hjelp lengre, men store gaver og et luksusliv.
Og jeg sitter her og forstår det ikke. Kan noen forklare meg? Hvorfor er dem i det hele tatt boende i dette landet når dem kan reise og bo når som helst i hjemlandet sitt? Dem bare velger ikke gjøre det. Bor dem her blir dem sponset med luksusferier til hjemlandet, dyre biler, leilighet, og kan feste på de dyreste stedene her til lands og i tillegg reise på de flotteste ferier på staten Norge sin regning.
Hvorfor skal dem leve et luksusliv når dem flytter til Norge? Fordi dem hadde det så fælt der dem kommer fra? Rart det der..
Og jeg kan liksom ikke heller skjønne hvorfor noen velger å reise på ferie til et land hvor de hadde det så fælt at de måtte flytte derfra..?!
Er det slik for at Norge har et behov for å vise hvor mye rikdommer landet har? Er det veldig viktig for staten at alle utenfor landets grenser skal tro at alle lever og har det så utrolig bra i Norge, økonomisk, helsemessig osv..?
Vel slik er det ikke. Og dette er ikke for å beklage meg over eget liv, jeg tilpasser meg, jeg har det bra, har den beste lille familie, mye kjærlighet, flotte opplevelser og gode venner. Om kort tid skal jeg til Kreta. Men altså.. Jeg er Norsk, født og oppvokst i Norge. Jeg har en pustesykdom og flere andre diagnoser. Dette gjør meg til tider bevegelseshemmet, jeg er nektet å kjøre opp til bilsertifikat pga sykdom. Jeg må betale over 80 kroner i buss for å komme meg til og fra NAV når jeg blir innkalt til møter der. Jeg får ikke engang honnør på bussen. Og til NAV må jeg, er avhengig av dem for å få noen kroner til faste utgifter, mat og medisiner. Og det er ikke alltid jeg får nok til å ta ut alle medisinene jeg burde ha. Vedtak får jeg bare for noen måneder av gangen slik at jeg aldri kan planlegge fremover. Jeg må alltid leve i uvisshet.
Og på bussen, på vei til NAV møter jeg de eldre innvandrerne fra Tyrkia, Iran, Irak osv. I fin helse, flotte klær og nye burkalignende antrekk kommer de på bussen, som er gratis for dem. De skal bare to stopp videre, så skal de av igjen.
Kjære staten Norge, mitt hjemland – ser dere ikke hva som er galt med dette bildet??
😳
Og istedet for å skrive standard kommentarer og fraser som ‘send dem hjem’, ‘lykkejegere og pakk’ – hva med å dele deres tanker og opplevelser rundt temaet for å få andre til å tenke.
Det er kommentarfelt her i bloggen under innlegget.
Og DEL gjerne!
Følg BunnyTrash på MeWe: Link!!
Følg BunnyTrash på Facebook: Link!!
Nå har jeg sagt meg ferdig med maling for i dag, men gleder meg allerede til å fortsette neste uke. Som de fleste av dere vet så maler jeg hver uke. Det er en del av et terapeutisk opplegg som jeg er med på. Jeg har vært her en stund nå, og kommer til å være en stund til. Terapi fungerer!
Det jeg tenkte med dette innlegget var å vise dere atelieret ‘mitt’, hvor jeg jobber med bildene mine, hvor det hele foregår.
Som dere sikkert skjønner så er det ikke bare meg som holder til her. Vi er en ‘gruppe’, og bare med å se på maleriene våre så kan dere se hvor forskjellige vi er, og hvor forskjellig vi uttrykker oss.
Om en har eller opplever angst, depresjoner, uro, ensomhet, om en er psykisk overbelastet, har opplevd noe traumatisk, har tvangstanker – altså plages av ‘støy’, så er denne formen for terapi fantastisk.
Jeg er ihvertfall glad for å være her.
Følg BunnyTrash på MeWe: Link!!
Følg BunnyTrash på Facebook: Link!!
Bare hvis diktet leses riktig, nemlig med pause etter hver linje, kommer bevegelsen i diktet fram og vi “ser” dråpen som henger der og som “mister taket” og drypper. Og vi ser at diktet ikke bare er et dikt om en vanndråpe, det er også et bilde på livet vårt.
‘Dråpen’ er et av mine favorittdikt. Det er akkurat som livet selv, kort og skjørt, nødvendigvis ikke enkelt. Så fast og bestemt for så å bare forsvinne, dø, og bli borte.
‘Bloggerkongen’ Rene Kleveland har vært på toppen av blogglisten flere ganger med sine vanvittige rop etter oppmerksomhet. Mange husker han kansje fra da han gikk ut med å fortelle at en av appene til SnapChat tilhører en pornoside. Appen “Dog Filter” (hundefilter) der du kan få hundeører, snute og en kjempestor hundetunge er appen det er snakk om. Hehehe.. ja og vi husker alle den gang Herr Kleveland lurte fantastisk mange tusen til å tro at hvis man postet en giraff som profilbilde på sin Facebook så kunne alle se og få tilgang til ens passord.
Altså, alt på Klevelands blogg er bare tull. Det har vi alle skjønt til nå. Også hans store begeistring for damer. Han legger ut bilder og innlegg om og med damer på samme måte som han legger ut alle andre tulleinnleggene han skriver. Men innimellom kommer det frem en annen side av han, en side vi sjelden ser…
En gang la han ut en rompevideo, en ganske spesiell sådan.
Hvilke damer blir tiltrukket av en mann som legger ut denslags rompevideoer? En mann som i tillegg bruker pudder og sminke og lengre tid på badet enn Triana Iglesias og Jan Thomas til sammen. Videoen kunne umulig være laget for damene..
Av 99 spurte, der 33 er heterofile jenter, 33 homofile gutter og 33 bifile av begge kjønn mente 26 av de heterofile jentene at dette er en homofil manns ønske om å vise seg frem og tiltrekke seg andre homofile. 26 av de homofile guttene mente det samme, og 27 av de bifile av begge kjønn. Altså 79 av 99 mener at Rene Kleveland er homo, ca 80 av 100%.
Desverre kan jeg ikke vise dere videoen, fordi da herr Kleveland ble konfrontert av meg, bloggen min, og tallene ovenfor så slettet han videoen, eller sperret den fra offentlige visninger. Holder den i skapet liksom.. det sier kanskje kanskje også litt.. anyway – rompebildene her er av han i videoen.
Som dere ser i begynnelsen av dette innlegget kaller jeg Kleveland for bloggerkongen. Han er vel den av bloggergutta hvis blogg jeg har besøkt flest ganger gjennom tiden. Ikke mange andre gutter som interesserer eller fanger min interesse. Jeg synes Rene Kleveland er flott, har en sexy rompe – og ja, jeg er veldig veldig homofil, 100%.
Følg BunnyTrash på MeWe: Link!!
Følg BunnyTrash på Facebook: Link!!
Her er en annen video av Kleveland som heller ikke har så høy interesse hos damene, ikke hos noen av mine venninner ihvertfall, men “venninnene” mine er litt mer interessert, hvis dere skjønner hva jeg mener 😉
Som mange av dere vet så er jeg plaget med psoriasis og har derfor prøvd ut en del salver, kremer, shampoos også videre. Det ene merket etter det andre, og det ene merket bedre enn det andre. Men den største likheten er at de fleste produktene gjør bare at psoriasisen ikke blir verre, altså stabil, men den forsvinner ikke.
I midten-begynnelsen av februar begynte jeg å gå til Drammen Hudlegesenter. Der har jeg tatt lysbehandling i håp om at det skulle hjelpe mot min psoriasis. Jeg har til nå tatt 20 behandlinger. I morgen etter terapitimen min blir det behandling nr. 21.
Og ja dette har hjulpet masse. Hver gang jeg har dusjet denne perioden, så har jeg smurt psoriasisen med ‘Flutivate’. Og lysbehandlingen har jeg tatt tre ganger i uken (untatt påsken). Nå begynner huden å bli glatt og fin, og det gjør meg glad, den positive effekten fungerer på humøret også.
Desverre ser det ut til at enkelte steder der psoriasis er, eller har vært, så har jeg sannsynligvis mistet pigmenter, for det blir en hvit flekk der. Men for all del, mye bedre en sår, tørkede hudkladder, flass, kløe og blod!!
Må nevnes at jeg i samme periode har tatt ni kvarter med sol (én gang i uken, ingen burde ta solarium oftere enn det, og jeg gjør det ihvertfall ikke pga solallergi og utslett). Ikke bare for å herde huden til lysbehandling, men også for å ha litt grunnlag til jeg skal til Kreta om få uker. Gleder meg masse, og håper det kan hjelpe i forhold til psoriasisen i hodebunnen min. Lysbehandlingen tar ikke i hodebunnen, men det bruker det deilige havet og varmen i syden å gjøre.
Takk for at dere leser. Er det noen som lurer på noe vedrørende psoriasis, lysbehandling, solarium og produkter til behandling av denne sykdommen, så er det bare å spørre. Kan jeg hjelpe, så gjør jeg det.
Og hvis noen har råd og tips vedrørende psoreasis, så taes de imot med stor takknemlighet!
Følg BunnyTrash på MeWe: Link!!
Følg BunnyTrash på Facebook: Link!!
PS: Skal nå trappe ned fra tre lysbehandlinger i uken til to og én behandling i uken. Skal også begynne med betakaroten-tabletter for å holde på brunfargen jeg har fått og får ved soling. Begynner med det ca ti dager før jeg reiser til Kreta. Det funker fint 😉
Jeg må le. Dagens innlegg fra Sophie Elise “Slik blir jeg brun” blir så dumt når en legger merke til og vet at det er tull, en strategi for å selge et produkt som hun mest sannsynlig aldri har brukt selv. Les selv hva hun skriver:
“Hey folkens! Jeg tenkte å tipse dere om et SYKT bra produkt. Om dere ikke allerede har hørt om det, for dette har blitt fryktelig populært. Og jeg forstår hvorfor!
Jeg snakker om TANCARE! Jeg er etnisk norsk og må slite lenge for å få den minste brunfarge – om jeg i det hele tatt får det, ofte ender jeg opp rød. (Jeg har vært en av dem som tenker “jeg blir aldri solbrent”, men OM jeg blir!). Jeg kommer fra nord-norge hvor vi knapt har sol to måneder i året, og resten av året er det totalt mørke. Når solen først står på og varmer, får i alle fall ikke jeg farge av det. Tidligere var jeg helt besatt av å bli brunest mulig – her snakker vi for noen år siden, jeg var nok 14 år da det sto på som verst. Jeg tok solarium flere ganger i uken, men ble jeg brun av det? Nope. Jeg har også brukt mye spraytan. Det funker – men det tar tid å smøre på, lukter ofte litt merkelig, noen ganger blir man orange og ofte blir man for brun. Og flekkete. Det farger av på laken og klær, og plutselig er man helt blek i ansiktet og på hender som man vasker oftest – men brun på kroppen.
Etterhvert begynte jeg på TANCARE. Det er faktisk en stund siden nå, jeg har brukt kapslene litt til og fra i flere år. Alltid før sommeren, eller før jeg skal på ferie. PS: siden dette produktet bidrar til normal hudpigmentering kan dere som ikke tar sol eller dere som ikke skal på ferie også bruke TANCARE for å få litt gylden farge i huden.
I starten var jeg veeeeeldig skeptisk. Jeg hadde sett Paradise hotel for noen år siden og bestilt samme piller som deltagerne brukte for brunfarge, etter å ha blitt inspirert av reklamene der, men jeg endte opp med en orange tone i huden og trodde ikke TANCARE ville være noe annerledes.
Men jeg prøvde meg frem med å først ta kosttilskuddet i en måned, og endelig så jeg resultater! Jeg ble raskere brun, ble ikke solbrent like kjapt, fargen holder seg lengre og det virker nesten som et mirakel – men faktisk er det jo helt naturlig. Man blir ikke bare brun, men fargen blir også finere og jevnere. Tabelettene har gitt meg en mørkere undertone som holder seg der enten jeg soler meg eller ei – nå har jeg tatt solarium i Harstad, og for noen år siden ville ikke det gitt meg store resultater. Men DET gjør det nå!
Man trenger bare en kapsel om dagen, og da blir i alle fall jeg mye brunere enn vanlig. Jeg er så fornøyd og kan helhjertet anbefale dette!
Jeg har ordnet rabatt til dere lesere via denne unike linken, men den varer ikke lenge så vær rask så du får sikret deg en pakke! Bestil HER!”
Så kan dere lese blogginnlegget hennes “Brunfarge – den gang da” som hun skrev 20.04.16, altså i fjor akkurat på denne tiden:
“Jeg er etnisk norsk og har ikke all verden av pigmenter. Når jeg er på ferie har det vanligvis tatt lang tid før jeg får farge, og jeg har blitt raskt brent. Jeg har også flasset mye, fått eksem og jeg har fått pigmentflekker. Det er kanskje flere som kan kjenne seg igjen?
Men, jeg har vært brunere i perioder uten å få alle “bivirkningene”. Brunfargen skal jo bare være en bonus, sikkerhet er viktigst. Her fant jeg masse bilder fra da jeg har gått på betakaroten for good for me. Bare se her:
Så dyp og fin farge, da! Og jeg lover dere, slik får jeg ikke normalt sett. Jeg må ha et hjelpemiddel, og da er good for me et sikkert kort å bruke. Det er trygt, kommer fra en god leverandør og man passer på huden sin. I tillegg til den fine fargen, da.. Den får jeg ikke uten videre!
Dette er et av mine favorittprodukter når det kommer til helsekost, og jeg ser fram til å starte på det igjen nå mot sommeren. Det eneste dere må huske på er at man må begynne på Betakaroten en stund før man reiser på ferie eller før man skal være mye i solen for å få full effekt – men slik er det med alt av tilskudd man kan ta!
Good for me er en merkevare som virkelig leverer kvalitet, det er vel derfor så mange bloggere velger å samarbeide med akkurat dem. Det er godt utvalg, full frihet med tanke på abonnement eller enkeltkjøp, ingen lokketilbud med faste lave priser, osv. Så om du tenker på hvilken betakaroten du vil velge, velg denne! Du får kjøpt den her.
“En pakke med betakaroten holder til 2 måneders bruk, men husk å start 10 dager før en eventuell ferie, og ta en pille hver dag. Men dere burde kjøpe to bokser, så har dere til hele sommerperioden, eller om dere skal på ferie når det blir kaldere igjen. En boks koster 149 kr, og dere får som sagt kjøpt det her <3”
Noen ganger klarer jeg ikke la være å tenke på Sophie Elise som noe annet enn en overbetalt salgsperson, ekspeditør eller kassadame om du vil 😉 Og undertøy er hennes uniform, lol..
Følg BunnyTrash på MeWe: Link!!
Følg BunnyTrash på Facebook: Link!!
