Noe som virkelig begynner å bli en nødvendighet i dagens samfunn i Norge er å kunne forsvare seg. Så selvforsvarskurs står nå i planene mine. Jeg har vært utsatt for en hel del, og det er bare flaks at jeg har kommet helberget i fra.
I dag har jeg vært på våpenbutikken her i Drammen og kjøpt selvforsvarsspray. De hadde flere varianter, men jeg kjøpte den de anbefalte (bilde over). Den er alkoholbasert og med farge. Den har god og lang sprut 😜 hehe.. og fra før så har jeg hjemme et aluminiumsballtre (bilde under) som ble kjøpt etter to utrivelige episoder med innvandrere.
Første episoden var da snuppen min og jeg var på vei ned til elva for å gå tur med Ella, vår lille mopsejente som da var bare noen måneder. Det kom en innvandrer i sin flotte sølvmercedes. Han prøvde kjøre på Ella, og vi fikk dratt henne unna. Snuppen min reagerte selvfølgelig med å bli sint, “hva faen er det du driver på med”. Sjåføren kom da ut av bilen, skrek til oss “fjern den bikkja”, samtidig som han hoppet inn i baksetet og hentet et slagvåpen, vi kunne ikke annet enn å flykte. Mannen var gal.
Andre episode var her i gården hvor vi bor. Vi deler gård med en blokk, og dem i blokka og vi må inn i gården for å komme oss til leilighetene våre. Dette er en liten smal gård mellom byggene. Vi kom hjem samtidig som en av innvandrerne i naboblokka, og han følte at Ella som var i band kom for nært han, så han sparket etter henne. Da fikk jeg nok, og balltreet ble kjøpt.
Nå som det bare blir farligere og farligere utendørs så tenker jeg at forsvarskurs er toppaktuelt. Og inntil videre ligger selvforsvarssprayen i lomma. Vurderer også å lære meg mer med våpen.
Ok, utfra at skjermen nå er blitt grønn og flimrer innimellom så er jeg nå sterk i min tro at min følgesvenn, min kjære mobil, min iPhone nå synger på siste verset.
Så med det skriver jeg nå bare et kort innlegg for å ikke utfordre skjebnen too much.
Det er en mulighet for at jeg får ny mobil i dag. Men det kan også bli i morgen, eller mandag. Det er nemlig slik at snuppen min har lovet meg en ny iPhone som en del av bursdagen i år. Og den skal han kjøpe nå når han får juni-lønna, for det er en mye utbetaling enn i juli.
Dette kunne ikke vært bedre timet, men inntil jeg har ny mobil, så tar jeg det litt mer med ro med denne. Ha en fin dag!
Nå er det avgjort at mors begravelse skal være onsdag i neste uke. Dagen før får man mulighet til å se henne på kapellet før begravelsen.
Nå er det slik at jeg bor i Drammen, og hvis ikke flyprisene endrer seg så må jeg ta fly på tirsdag som lander i Harstad klokken 15:00. Det er da det er avtalt å få kunne se mor, så det rekker jeg ikke. Håper å få til en avtale med kapellet at jeg kan dra direkte fra flyplassen og dit.
Da jeg var åtte år hadde mamman min fått nok. Hun sa fra til min pappa at hun ville skilles, at hun kom til å gå fra han. Det aksepterte han ikke og klikket fullstendig. Hun ble da så redd for sitt eget liv at hun løp inn på rommet mitt og låste døren. Hun (og jeg) var da så heldig for den natten sov jeg oppe på rommet til søsteren min. Sammen med henne. Jeg brukte av og til det.
Pappa hentet da øksen og økset i stykker hele døren for å komme seg inn. Mamma hadde da hoppet ut av vinduet og kommet seg inn til naboen og tilkalt politiet. Dem kunne bare roe situasjonen der og da. Så mamma og jeg flyktet til mor og bodde der i over et halvt år.
Mye skjedde den tiden. Og som åtteåring å se seg over skulderen hele tiden, unner jeg ikke noen. Men uten mor hadde det vært verre, hun ga ikke bare mamma og meg rommet i kjelleren og et sted og bo, hun gjorde oss begge mye tryggere enn vi hadde vært noe annet sted.
Perioden hos mor er noe av det tydeligste i oppveksten min. Jeg husker veldig godt den tiden og alt som hendte.
Mor og jeg var mye sammen, mamma jobbet masse. Og jeg dro hjem til mor etter skolen. Mor elsket å høre på Dolly Parton. Jeg også, men hun mest. Så vi hørte mye på Dolly Parton sammen. Og Kenny Rogers. Noen ganger brukte jeg å kjøpe kassetter med Dolly og Kenny til henne på bensinstasjoner, for lommepengene mine. Slike billige piratkopier fra den gang Elektro Nord.
Jeg satt på fanget til mor, tvn sto på uten lyd, ytterdøren var låst, og vi spilte Dolly og Kenny på spilleren.
I tunge stunder er det viktig å huske hva som er viktig her i livet, det positive, det en setter pris på og er glad for. Det som gjør livet verdt å leve, kjærligheten og alt det fantastiske som er ❤️
Først og fremst #minlillefamilie, snuppen min, jentene våre Ella og Ariel. Og mamma. Snuppen min for all den kjærlighet han har i hjertet, hans endeløse støtte, alle reiser vi har tatt, alle opplevelser vi har hatt sammen. Samarbeidet, tilliten, godheten – vi står sammen i tykt og tynt, for alltid! Jentene våre for hundre prosent betingelsesløs ekte kjærlighet og berikelse i livet. Mamma som fødte meg, og som alltid setter sine nærmeste først ❤️
Mine venner! Jeg har mange såkalte venner og bekjente. Men de som alltid kommer til å være i mitt hjerte er de få ekte vennene mine som har gitt meg bekreftelser, og fortsatt gir meg det. Denne bekreftelsen er veldig viktig for meg da jeg har opplevd mange tøffe stunder i livet mitt. Svik har det vært mye av, og det kan gjøre et menneske veldig ensom og usikker. Tusen takk dere for bekreftelsen og ekte vennskap. Dere vet hvem dere er ❤️
Kjærligheten i livet mitt. Alle som har kommet og gått fra jeg ble født, til nå. Dyr og mennesker. Alle som har gjort meg til den jeg er, den gode siden av meg. De ovennevnte. Mine besteforeldre, som alle nå er på ‘det siste hvilested’. Min søster. Mine barndoms venner. Min terapeut, uten henne hadde jeg garantert fått et nervesammenbrudd i år, og/eller blitt innlagt. Kjærester. Elskere. Sex-partnere. Her er det mange, lol.. ingen nevnt, ingen glemt ❤️
Alle ferier og reiser, steder jeg har bodd, og opplevelsene som har fulgt med. Nederland, Tyrkia, Marokko, Spania, Hellas, Italia, Romania, Bulgaria, Sverige, Danmark, Tsjekkia, Frankrike, Tunisia, Ungarn, Latvia, Tyskland.. den fantastiske tiden i Christiania fristaden ❤️
Alle konsertene og festivalene jeg har vært på. Her har det vært maaaange. Jeg er en vaskeekte konserthore. Musikk har vært en stor del av livet mitt, kan ikke forestille meg å ha levd uten. Tusen takk til alle musikere som har beriket livet mitt så utrolig masse ❤️
Madonnas konserter kommer i en egen kategori. Ingen over ingen ved siden av. Fra første opplevelsen i Paris, og den neste i Amsterdam, som var noe av det mest intense og fantastiske jeg har opplevd på de to timer hver konsert varte. Valle Hovin der jeg sto helt fremst bare et par meter fra dronningen selv, intet annet mellom oss bortsett fra ren og rå energi. MDNA. Talen i Stockholm etter terrorangrepet i Paris. Den fantastiske ubeskrivelige følelsen av RebelHeart. Hittil 13 konserter, and more to come ❤️
Naturen, solen, månen, stjernene, havet, fjellene, fjordene, nordlyset, trærne, palmene, strendene, dyrene, reptilene, fuglene, fiskene, fruktene, gresset, blomster og bær. Tanglopper og edderkopper. Jordens fantastiske natur er uendelig ❤️
Alle gode måltider og fantastiske drikker ❤️
Alle mine sanser. Å kunne høre musikk, lukte honning, smake sushi, se orkideer. Kunne føle kropp mot kropp, kos og varme ❤️
Stilling og balanse. Glede og sorg. Kjærlighet og trygghet. Harmoni og ekstase ❤️
Nyte sex ❤️
Magic Mushrooms ❤️
Danse ❤️
Alle festligheter, bursdager, jubileum, vennefester, temafester, tivoli, karuseller, berg- og dalbaner, campingturer, hytteturer, museum, båtturer, fisketurer, pubrunder.. ❤️
Farger ❤️
Det åndelige og det mystiske ❤️
Karma ❤️
Madonna! Mitt store idol, mitt livs kalender. Alle opplevelsene, følelsene, minnene. Hver låt og hvert album som har hatt en enorm innflytelse i livet mitt. Inspirasjonen, styrken, tankene, medmenneskeligheten ❤️
Har dere noen gang tenkt over hvordan språket vårt påvirker oss? Språk og ord har nemlig en stor rolle når det gjelder å håndtere følelser, humør og tilstand. Dere kan endre store deler av livet bare ved å lære dere kunsten å tenke positivt.
Når vi mennesker kommuniserer ved hjelp av ord, sender vi ut lyder til hverandre. Lyden blir oppfattet av hjernen og brytes ned til et bilde slik at vi skjønner hva meningen med hva som blir sagt er. Vi har lært et eller flere språk ved å trene opp hjernen til å danne bilder av ord.
I det øyeblikket dere gir en tanke eller opplevelse ord, vil opplevelsen bety noe. Før dette betyr ikke ordet noe. Vi har trent opp hjernen til å danne et bilde i hode av hva dette er for noe.
Ved å bruke ord, skrive om hendelser, kan en bearbeide følelser, på godt og vondt.
❤️
Min mormor døde i går, og når jeg våknet i dag var hun min første tanke. Det er trist at mor er borte, men litt godt også. Hun var blitt gammel, skjør og preget av aldersdement. Det er alltid trist når noen nært dør, men jeg tror hun er glad.
Som barn elsket jeg å dra til mor, hun hadde et stort fang, og det fanget elsket jeg.
Et godt barndomsminne er de gangene vi feiret julaften hos mor. Da vi barnebarna var så små og jeg trodde på julenissen. Bak masken var onkel Nils-Johan som var så stille av seg at ingen merket at han var borte. Han var perfekt til nisse. Eller når tante Rita var julenisse og dyttet gavene som var til henne selv under stolen hun selv satt på. Hehe.. Og mor var vertinne, og en varm bestemor, og familiens overhode.
Da jeg var 8 år flyttet mamma og jeg inn i kjelleren hos mor. Mamma og pappa gikk fra hverandre, og han sverget hevn. Vi var tryggere med familie rundt oss. Mor holdt oss trygge og tok vare på oss.
Som tenåring og narkoman så ble jeg konfrontert av mor, noe jeg ikke taklet der og da i min tilstand, og reagerte med et sinne som skremte henne voldsomt. Hun tilga meg lett, selv om hun ble veldig redd. Vi trengte ikke snakke om det sa hun, bare vi har det bra nå sa hun. Hun ville bare at alle barna hennes, og vi barnebarna, og oldebarn skulle ha det godt.
Fire ganger på ti og et halvt år har jeg vært i Harstad etter jeg flyttet derfra. En av gangene dro snuppen min og jeg på bingo med mor, det var hennes første møte med han. En annen gang var mors 80 årslag for syv år siden. Og siste gang jeg var i Harstad var jeg sammen med hele #minlillefamilie på besøk hos mor. Mamma, jentene mine Ella og Ariel, og snuppen min. Hun elsket jentene mine, og syntes bare godt om snuppen min. Det er tre år siden det besøket.
Vi brukte også å ringe hverandre innimellom. På slutten snakket hun mye om hunden til onkel Roy, og om folkene som brukte gå på loftet hennes. Jeg merket hun begynte bli påvirket av alderen, samtidig som hun var veldig klar på hvem jeg var.
Da samtalene stoppet visste jeg..
Hun ringte meg sist, den gang tok vi farvel. Hun flyttet kort tid etter på institusjon.
I går kveld døde hun.
Min søster Anita var tilstede.
Jeg sitter her og klarer ikke helt slutte tenke på mor. Jeg var alltid veldig glad i henne. Kommer alltid til å være det. Det har ikke gått helt opp for meg ennå at hun er død. Jeg håper og tror at det skjer når jeg drar i begravelsen hennes.
Ti over halv ni i kveld forlot var jeg på Kiwi for å handle litt. Rett utenfor fikk jeg melding fra mamma. Hun skrev at hennes mamma, min mormor er blitt syk og ligger på sykehuset. Da jeg skulle svare henne ble mobilen min svart..
Jævla mobilvrak!!
Så da var min mobils dager talte. Jeg prøvde å få den i gang flere ganger. Jeg satte den til lading hjemme, men null og niks reaksjon.
Snuppen min skulle komme hjem noen minutter over elleve på kvelden fra jobb. Så jeg sto på kjøkkenet og laget mat da jeg hørte en pipelyd fra stuen. Der fikk jeg melding på mobilen igjen. Mobilen hadde slått seg på. Klokken var 22:57. Og på meldingen sto det: “Mamma er død nå”.
Det er tirsdag, dagen jeg bruker å dra på malekurs, men i dag er det ikke noe kurs. Forrige gang var siste gang før ferie. Det starter opp igjen i midten, slutten av august.
Hvis jeg vil, så har jeg fått lov til å male sammen med maleklubben som bruker atelieret på onsdager. Det tror jeg at jeg vil. Ihvertfall noen onsdager. Vil jo gjerne føle at noen av verkene mine er ferdige og klar for utstilling før 10. Oktober.
Det er litt rart når hverdagsrutiner en er blitt vant med, endrer seg.
Ellers har jeg begynt å invitere folk til bursdagen min. Merker tydelig at noen har mer lyst enn andre. Dere kan jo tenke dere selv hvem som har mest lyst av den som gir tilbakemelding rett etter invitasjonen er sendt, og gjerne takker for invitasjonen – og den som ser invitasjonen, og ikke gir en lyd fra seg i det hele tatt. Venter det lengste. Som om det er en selvfølge å bli invitert, men en bare sitter å venter på at noe bedre skal dukke opp den aktuelle kvelden.
Sorry folks, det finnes ikke bedre enn meg. Og det finnes ikke mer takknemlig enn meg når folk stiller opp og virkelig viser seg som gode venner. Virkelig vil ha meg i livet sitt, og oppfører seg som om de vil det. Er inkluderende og tilstede. Det betyr så mye.
Jeg har forresten også ordnet lokale til bursdagsfesten. Sånn halvveis. Jeg har snakket med mannen som sitter med ansvaret, han sa det var greit, men jeg har ikke fått kontrakten/bekreftelse på email enda. Men det ordner seg, har kjennskap til han fra før, og han er en virkelig hyggelig mann.
Anyway, det er tirsdag. Nå skal jeg ta en kjapp dusj. Ta jentene med meg til byen, til andre siden. Bragernes. Jeg skal ta lysbehandling for min psoriasis. Jeg tenkte å ta en titt på catering. Muligens ta en tur innom puben på hjemveien. Eller kanskje.. hvem vet.. kanskje det dukker opp noe annet å finne på underveis. En vet jo aldri.
Jeg har flere ganger vært på ferie i Tyrkia. I skrivende øyeblikk vet jeg ikke hvor mange ganger, men det har blitt noen. Jeg har vært flere steder fra nord til sør, hovedsakelig turiststeder, og flest ganger i solbyen Alanya. Planen er å dra nedover igjen i august.
Tyrkia er et av flere muslimske land jeg har besøkt. Det er ingen hindring selv om jeg selv er ateist, ikke tror på religion, eller heller ikke anser islam som en religion, men heller en ideologi.
I Tyrkia er over 95 % av befolkningen muslimer, hovedsakelig sunni, men også med et betydelig innslag av alevier som er en retning innen shia-islam. Andre religiøse minoriteter er armenske og greske kristne, yezidier, samt jøder.
På mine reiser til Tyrkia har jeg sett kvinner i niqab/burka, hijab og til og med burkini. De gangene har jeg ikke tenkt over det, da det for ikke så altfor lenge siden ble klargjort for meg at helt siden Kemal grunnla republikken Tyrkia i 1923 så har landet vært en sekulær stat, og med det har det siden den gang vært forbud med burka, hijab, niqab i alle skoler og alle offentlige virksomheter.
Noen mener at disse kvinnene jeg har sett ikke har vært Tyrkiske.
Uansett, det jeg reagerer på er debatten her i Norge om hvorvidt kvinner skal kunne bære disse plaggene her til lands. Og personlig så synes jeg niqab/burka er skummelt, og beklager, det kan ikke jeg gjøre noe med. Og jeg vet mange andre her i vårt land som har det slik, og den ‘frykten’ er voksende. Så hvorfor er det tema om å bruke disse plaggene i Norge, et land som er et ikke-muslimsk land, når det faktisk er forbud i land som er muslimske?
Det er ikke ofte jeg ser noen i heldekkende drakter der en skjuler ansiktet, plagg som som niqab og burka her i Norge, men det har skjedd. Klesdrakter som er heldekkende, utenom ansikt. Hijab i forskjellige varianter ser jeg overalt. Så nå for meg er Norge blitt mer islamsk enn flere muslimske land.
Hvorfor?
“Spesielt dere i Norge, og flere med dere i Europa vet ikke hva dere gjør”, var en uttalelse fra en tyrkisk venninne i Tyrkia.
“Hijab er et politisk symbol som indikerer støtte til den islamismen som det Ottomanske kalifatet var bygget på.”
“Da Kemal Atatyrk la grunnlaget for det dagens Tyrkia etter nederlaget 1. verdenskrig, var det vesentlig at symboler som fremmet holdninger som støttet et såkalt ‘religiøst’ definert samfunn, ikke kunne aksepteres”.
Det er dette Tyrkia har erfart. Det er kanskje slik at et land med muslimske røtter som ønsker å forme en stat på demokratiske verdier, har erfaringer som vi burde lytte til.
Det er splittelse i Tyrkia. En del på grunn av frykt. Men en side er alltid klokere enn den andre. En kan selv velge å lytte til den siden en mener er klokest.
For mennesket, det frie mennesket.
Politisk kamp føres alltid med symboler. Arbeiderpartiets rose. FrP’s eple, og Senterpartiets firkløver.
Under den tyske okkupasjon av Norge forsøkte den norske motstanden å vise fellesskap og samhold gjennom forskjellige former for symbolikk. Rød topplue, for eksempel, signaliserte motstand mot okkupasjonen. Det ble forbudt av tyskerne. Det ble etterhvert en liste over forbudte plagg. Tilslutt endte det med at for å signalisere sine holdninger gikk ‘gode nordmenn’ med en binders i knapphullet.
Betydningen som klessymboler kan ha i en slik kamp om menneskesjeler er enorm. Mange tør ikke stå for hva man mener uten å ha andre med seg som mener det samme. Islamistene har forstått det. Hijab, burka og niqab er livsviktig for islamistene. Det er som en fane eller en organisasjons logo som føres fremst i kampen for å gi mot og styrke.
Kvinnene som går med disse plaggene sender et signal til alle islamister, muhammedanere og muslimer: “Ikke aksepter vestlige verdier, vi støtter et islamsk samfunn! Vi har vårt eget mål, vår egen agenda!”
Religionsfrihet er skummelt. Ideologien Islam har blitt ‘produsert’ i lang tid etter andre religioner, og dermed forkledd som en religion. Slik har de funnet en måte å omgå ting på, en måte å prøve å påvirke samfunnets lover og regler her og andre steder.
Muhammedanisme, islamisme.
Islam, betyr underkastelse, og er farligere enn noen religion. Den omfatter hele samfunnets kultur og organisasjon, rettsforståelse og maktutøvelse.
Ingen toleranse for intoleransen. Ingen toleranse for kvinners rettigheter. Ingen toleranse for homofiles rettigheter.
I bloggen ‘Strategens corner’ (Link!) finnes et innlegg ‘Et lammet Europa’ der bloggeren skriver: “..så en dokumentar for noen år tilbake. Dette handlet blant annet om imamer og høytstående muslimer i blant annet fra Somalia. De ble intervjuet og de forteller rett ut at de skal ta over Europa. Men de trengte ikke gå til krig mot Europa, de bare flyttet dit.
Spørsmålet jeg stiller meg nå, er det dette vi ser i dag? De bare flytter hit…”
Det er vel faktisk det som skjer i Norge nå, de bare flytter hit. I mange andre land må islamistene ty til terror og selvmordsbombing, og flere land i Europa viser motstand, Amerika viser motstand, mens vi gir bort landet vårt fordi dem bare flyttet hit..
Nå er helgen over, og det er greit. Det kommer en ny helg snart, og jeg håper den blir like bra som denne som var. Det blir den sikkert.
Denne helgen har snuppen min og jeg kost oss masse med god mat, snacks og noe godt i glasset både fredag og lørdag. Og jeg hadde det kjempemoro begge kveldene. Så tusen takk til alle involverte. Hanna som var her fredag, og Bodil og Wenche som tok meg med på ‘Rånetur’ etter byen lørdag.
Tusen takk alle dere som jeg møtte ute, og en ekstra takk til snuppen min selvsagt ❤️
Tusen takk til dere som har lest innleggene mine i helgen, gårdagens eneste innlegg var om min venn Beni, jeg håper dere fikk med dere hans historie. Det er viktig å prøve huske på at menneskene en møter er mer enn øyet ser.
Dette innlegget handler om en god venn av meg, en som har stått meg nær hele livet. Han er fra samme sted som meg, og han er like gammel som meg. Han er også homofil, levd litt på kanten, og til tider misforstått. Og som meg, så er han også blogger.
Noe som har fulgt Beni hele livet er smerten. Det er veldig vondt for Beni når han tenker på, at fra han var bare åtte år, så ville han rømme, komme seg vekk fra familien sin, folkene rundt han, hjembyen sin.
Det var da foreldrene hans gikk fra hverandre, og vondt ble bare verre.
Beni bodde på et lite rom i kjelleren hos sin mormor, sammen med mammaen sin. Alt dem hadde hatt var borte. Skoleveien var lang. Beni ble skilsmissebarn, og foreldrene til “klassekamerater” holdt de andre barna unna han.
Beni betydde trøbbel.
Beni ble ensom.
Etter at Benis foreldre skilte seg så opplevde han stadig vekk og så altfor ofte å bli stemplet som et svart får. En uønsket pakkunge. Hans far var en dritsekk, derfor måtte han være det. Slik ble han behandlet, han var jo tross alt sin fars sønn. Så i tillegg til at faren hans behandlet han som dritt, så gjorde ‘alle’ andre det.
Ikke moren hans, heldigvis. Men hun jobbet for livet. Fra før Beni startet sin skoledag, til i ellevetiden på kvelden, etter at Beni hadde lagt seg. Derfor var det mye Benis mamma ikke fikk med seg, og forble uvitende om.
Så med det var alt galt, Beni fikk skylden for alt, uansett, han var drittunge, en uønsket plage. “En mislykket abort” som hans far kalte han. Stemplet fulgte han, og etterhvert ga han fullstendig faen. Når han likevel fikk skylden for alt, så hvorfor ikke bare lage helvete!! Who cares anyway??!!
Ti år gammel begynte Beni å røyke. Ti år gammel var han full første gang.
Fram til siste året på barneskolen hadde Beni det veldig tøft. Han var ensom og usikker, og han fant på ting for å få oppmerksomhet. Negativ oppmerksomhet var bedre enn ingen oppmerksomhet.
Siste året på barneskolen begynte ting bli bedre. Beni fikk venner. Andre venner utenom meg. De andre barna var da blitt ‘gamle nok’ og fikk velge selv hvem de ville være venner med. Han ble invitert i bursdager og på fester. Livet begynte bli bra.
Så møtte han sin overgriper. Overgrepene fortsatte. Ingen så noe. Ingen hjalp han.
Beni var alene.
Beni ble narkoman.
Selvsagt la det til mer grobunn for enkelte i hans familie å hate han. Beni vokste opp med hat, og han følte det hele tiden. Hele livet. Han ble kald. En sprøyte i armen gjorde han varm.
Slik ble alle hans tenår.
Akkurat nå sitter Beni alene i leiligheten sin, tyve år etter tenårene endte, nå sitter han hjemme hos seg selv, over ti år etter at han flyttet vekk fra dem alle. Familie, slekt, venner, miljø og byen Beni vokste opp i. Kjærligheten vokser stadig, blir sterkere og mektigere!
