Det er ingen tvil om at dette er en fascinerende historie, den er sann, og det livet denne familien hadde levd fram til vendepunktet er veldig vanskelig å forestille seg. Historien begynte i Machu Picchu, inka­enes tapte by i Peru hvor en ungjente forelsket seg i sin framtidige mann, og han i henne, skjebnen hadde bestemt at de skulle bli sammen, gifte seg, og få flere barn sammen. Hele 7 av dem faktisk.

Dette paret var fra to forskjellige verdener, hun var en blyg hippie fra Midtvesten i USA, mens han var en Hare Krisha-tilhenger fra Peru. De hadde til felles at de begge skydde materialismen. En tid levde de sammen med en stamme fra Hare Krishna, men etter en tid bestemte de seg for å finne sitt eget liv. De levde lykkelig på veien hvor de kjørte fra sted til sted, gikk på stranda, koset seg i naturen og levde en slags fri livsstil uten press fra samfunnet, bekymringsfritt og ikke noe som bandt dem til noe sted. Ingen forpliktelser til noe eller noen, de bare levde i nået med kjærligheten til hverandre. Så ble hun gravid, de fikk sitt første barn, så ble hun gravid igjen.

Hennes drøm var å se barna sine vokse opp i grønne omgivelser, i naturen, og han kunne ikke utstå byen, han var faktisk redd for den og mente den var farlig. Men paret, Oscar og Susanne som de heter, måtte endre livsstil når de nå hadde ansvar for små barn. Så på tross av sine ønsker og sitt syn, så endte de opp i en fire soveroms leilighet på Manhattan i New York. Der ble de boende i mange år. De skulle gjerne flyttet derfra igjen, men hadde ikke råd. De var ofre for livets omstendigheter heter det fra Oscar. Han fikk seg aldri noen jobb, om han i det hele tatt forsøkte vites ikke. Så familiens eneste inntekt, var statlige overføringer for Susannes hjemmeundervisning for deres barn.

Oscar ville ha så mange barn som mulig, med sanskrit-navn og langt hår. Helst skulle de bli musikere, et fritt yrke, være uavhengig av materialismen og det kyniske samfunn. De skulle beskyttes mot dop, kriminalitet og annen dårlig innflytelse. Så paret fikk altså tilsammen 7 barn, først en datter, resten gutter hvorav et tvillingpar.

Det som skjedde etter paret hadde flyttet inn i leiligheten på Manhattan, New York, var at Oscar endret seg totalt og tok fullstendig kontroll over familien. Han nektet både sin kone og barn å forlate leiligheten, han indoktrinerte dem fullstendig og var den eneste som hadde nøkkel til ytterdøren. Han mente at det var best de holdt seg for seg selv da byen kunne «forurense» og «forgifte» dem.

Inne i leiligheten i 16. etasje bestemte faren hvilke rom barna fikk være i, og hvilke rom de ikke fikk oppholde seg. Delene av leiligheten som grenset mot naboene, altså hadde felles vegger med andre leiligheter, fikk de ikke oppholde seg i, naboene skulle ikke vite at det fantes barn der. I dette bygget var det mange leiligheter, der bodde over 800 mennesker, og ingen visste at der bodde barn i akkurat denne leiligheten. Barna ble tidvis sperret inne på et av soverommene midt i leiligheten for å sikre at naboene ikke fant ut av deres eksistens. Slik levde de i 14 år.

Det kunne skje at familien fikk dra på en utflukt ut av leiligheten, til en park eller noe, med da måtte de alle sammen hele tiden være samlet, og de kunne ikke snakke med andre mennesker. Dette var så sjeldent at det kunne gå et helt år og kanskje mer mellom hver gang.

Den eneste «kontakt» med omverdenen disse barna og deres mor hadde var gjennom film. De hadde en enorm filmsamling, over 5000 fysiske filmer. En gang hver tredje uke var faren ute tre timer for å gjøre innkjøp av mat og film og ellers det som trengtes. Så alt disse barna kunne og visste sosialt, det de hadde å snakke om, var det som skjedde i filmens verden. Når de lekte påtok de seg roller fra sine favoritt-filmer. Til eksempel nevnes Tarantino-filmene «Pulp Fiction» og «Reservoir Dogs» som hadde mange karakterer nok til at alle barna fikk hver sin rolle.

I takt med at barna ble større og større opplevdes leiligheten mindre og mindre. Rastløsheten og nysgjerrigheten vokste, barna så ut vinduene og undret seg over hvordan det ville vært å oppleve utsiden. Derav tapet faren etterhvert tepper over vinduene, ingen fikk se ut mer, og intet sollys slapp inn. Dette medførte intet inntak av D-vitaminer, den psykiske helsen gikk i bunn og familien ble plaget av depresjoner. Faren ble også mer og mer voldelig, også mot alle barna, men mest mot moren, sin kone.

En dag da faren var ute og handlet, åpnet ­Mukunda, femte barn i flokken, på dette tidspunktet 15 år gammel, døren og gikk ned på gaten. Han hadde fått nok av å være innestengt, nok av nedtrykt stemning, nok av dårlig psykisk helse i familien, han ville ut. Men han var samtidig livredd for at faren skulle se han, han hadde ikke intensjon om å flykte, bare se verden de tre timene han visste at faren ville være borte. Han visste at hvis han forsvant eller ble oppdaget så kunne det få konsekvenser for de andre barna, og moren.

For ikke å bli gjenkjent, var Makunda iført en Halloween-maske. Ikke bare en hvilken som helst Halloween-maske, men selve masken som Mike Myers bruker i filmen Halloween. Husk, dette er New York, så folk flest reagerte ikke på dette, praktisk talt ingen brydde seg. Makunda var innom flere butikker, og hadde seg en fornøyelig opplevelse, men det var ikke før han gikk inn i en bank med sin maske på at noen reagerte og ringte politiet.

Makunda ble arrestert og satt handjern på. Hans reaksjon på alt som hendte deretter medførte at politiet skjønte at her var noe som ikke stemte, Makunda synes det hele var moro, det gledet han å se folk, det gledet han å bli arrestert, satt handjern på og i det hele tatt. Makunda følte det som om han var i en film og spilte hovedrollen, det var som om en drøm ble virkelighet. Dermed ble han kjørt til sykehus og måtte være på psykiatrisk i en uke. Makunda syntes det også var moro, han likte de andre innlagte og fikk flere venner på avdelingen. Så ble han bragt tilbake til leiligheten, hjem til familien, og faren.

Makunda hadde gjennom sin opplevelse i det fri og på psykiatrisk sykehus rukket å hente seg mot, så han konfronterte faren, han satte en ende for det hele, faren skulle aldri kunne holde dem innesperret mer. Faren innså at nå hadde han mistet kontrollen, han stengte seg inne på et rom og drakk alkohol mens Makunda fikk med seg familien ut i New-York kledd som karakterene i filmen «Reservoir Dogs».

Dette var 2010 og den unge fremtredende kvinnelige filmskaperen Crystal Moselle så brødrene for første gang gående ned en av Manhattans gater. En meget spesiell gjeng, selv til New York å være var tanken som først slo henne da hun møtte disse seks hengslete brødrene med midjelange, mørke heste­haler, kledd i dress og solbriller ­inspi­rert av en kultfilm hun kjente godt til. Det hun ikke visste, var at de seks guttene, på dette tidspunktet mellom 11 og 18 år gamle, for første gang var samlet utendørs uten foreldrene. Faktisk var det en av få ganger de hadde vært utendørs i det hele tatt. Hun bestemte seg for å følge etter dem, og hun ble da brødrenes første venn etter de hadde oppnådd frihet.

Slik ble ble dokumentarfilmen om «The Wolfpack» til. Den tar opp historien og viser hele familien med unntak av eneste jenta og eldst i søskenflokken, Visnu, som pga Turner syndrom ikke ønsket oppmerksomheten.

Den sanne historien om denne familiens liv ble til stor inspirasjon for en hel verden. Filmen vant Grand Jury Prize ved premieren på Sundance filmfestival i 2015. For omverdenen er noe av det mest bemerkelsesverdige ved brødregjengen, hvor velfungerende de fremstår. Sympatiske og reflekterte, tilsynelatende mer samlet og i vater enn gjennomsnittlige tenåringer.

Møtet med Crystal Moselle og å lage dokumentaren ble en omvending i livet til hele familien som har medført at moren har fått gjenopptatt kontakten med sine foreldre og resterende familie. Hele familien opplever suksess på alle kanter med venner, kjærester, jobber og hva det måtte være. De går på røde løpere sammen med Hollywoods elite.

Det jeg personlig synes er meget spesielt i denne historien er at på tross for et påfølgende hjemmebesøk fra barnevernet etter at Makunda ble arrestert og plassert på psykiatrisk sykehus, så ble det ikke tatt ut noen tiltale mot foreldrene. Da tenker jeg spesielt på faren som hadde begått vold mot 7 barn og sin kone, berøvet dem for sin frihet, tatt fra dem menneskerettigheter og i det hele tatt. Det eneste som ble besluttet den gang var at de tre yngste barna trengte mer sosialisering, og de ble dermed sendt i terapi i et år. Det synes jeg er beyond insane!!

Det heter seg at ingen i familien sitter igjen med varige mén og traumer. De er velfungerende, lykkelige engasjerte mennesker som kun ser fremover. Og hva kan man si: så lenge de har det bra og er lykkelige!

Alt jeg skriver om i denne bloggen er ut fra engasjement og interesse. Jeg har grupper hvor jeg publiserer mine innlegg etterhvert som de blir produsert. Dere er mer enn velkommen til å følge disse.

Bunny Trash på MeWe: Link!!

Bunny Trash på Facebook: Link!!

#crystalmoselle #thewolfpack #angulo #angulofamily #manhattan #newyork #fruhetsberøvelse #vold #indoktrinering #søskenflokk #menneskerettigheter #trauma #overgrep # #psykiskhelse #mentalhelse #dokumentar #film #happyending #bunnytrash