Altså, jeg skjønner jo dette med å holde avstand ved allmennfarlig smittsom sykdom. Dette har vi jo fått banket inn under covidpandemien, og det var liksom min hovedregel iht å bekjempe viruset. Jeg fløy ikke rundt for meg selv i skogen med munnbind, nektet meg selv og puste, ei lot jeg meg heller bli en del av noe forskningseksperiment. Men hygiene og avstand, det synes jeg er meget fornuftig under slike omstendigheter.
Anyways, først kjente jeg tristheten i meg når noen forteller at de opplever å bli behandlet som spedalsk. Da ser jeg for meg at man snakker om at folk ikke vil være i nærheten av én. Det var tydelig at det var nettop dét det handlet om. Altså tidligere kolleger, hvor trist er ikke det. Det forteller jo at en var i en arbeidssituasjon hvor kolleger egentlig ikke ville være i nærheten av en, men var tvunget pga jobben.
Jeg ble sittende å tenke. Jeg har jo ikke så mange tidligere kolleger i livet mitt nå. Men hva skjedde egentlig sist jeg møtte noen? Jeg prøvde å huske, sist var vel Lene, jeg var på vei ut av et kjøpesenter, hun kom inn, «hei hei» sa hun og smilte bredt. Jeg skjønte at de to villbassene som hadde kommet løpende inn døren foran henne var hennes avkom. To gutter på 6-8 år. Hun hadde hendene fulle, hehe..
Jeg tenkte videre, jo da kom jeg til Nina som jeg møtte på da jeg var ute og gikk tur. «Hei, hei Vesla» sa jeg, og hun sperret opp ansiktet og hoppet opp og hang rundt halsen min. Hun var da vel og merke min yndlingskollega, vakreste hjertet i byen her.
Så tenkte jeg litt til, jo jeg hadde møtt Merethe. Hun hadde skiftet jobb og blitt vertinne og medeier i restaurantbransjen. Snuppen min og jeg kom inn der for å teste ut maten, og jeg visste ikke at Merethe jobbet der. Snuppen min og jeg pratet med hennes kollega da vi kom inn, Merethe oppdaget meg, kom bort og ga meg en varm klem og overtok hele showet.
Så da ga jeg med tenkingen. Folk som kjenner meg behandler meg ikke som spedalsk, ihvertfall ikke tidligere kolleger. Det jeg heller kom til å tenke på var nettopp valget av ordet spedalsk. Var det for å dekke over? Kanskje disse tidligere kollegaene ikke unngikk vedkommende fordi de anså personen som smittsom og syk. Altså, når jeg får visshet i at venner i livet mitt har blitt syke, så unngår jeg dem ikke. Tvert imot så besøker jeg dem, eller ringer, tilbyr meg å hjelpe, gå tur med eller passe hunden deres, sånt noe, alt ettersom..
Så tenkte jeg på det at vedkommende som opplevde å bli behandlet som spedalsk hadde jeg aldri møtt. Men på internett har jeg jo sett og opplevd selv hvordan denne personen kan være mot andre. Første gangen jeg la merke til navnet til vedkommende var fordi jeg var blitt omtalt av denne personen som en vederstyggelighet. Jeg husker hvor forferdelig det føltes, og jeg konfronterte vedkommende. Siden den gang har virkelig sårende og krenkende omtaler om meg kommet mang en gang fra den kanten, slik at det har gått på helsen løs. Den psykiske helsen. Jeg har til og med prøvd å be andre om hjelp , som er noe av det vanskeligste et menneske kan gjøre, be om hjelp, for å få slutt på dette, men ingen tør. De vil ikke involveres i andres drama. Hmm.. men en ser jo, det er ikke noe nytt at folk unngår vedkommende, det oppklarer en del for meg.
Kort oppsummert så skjønner jeg hvor opplevelsen av å bli behandlet som spedalsk kan komme fra. Men føler det blir litt feil å omtale det som om det er tidligere kollegaer som har gjort, eller gjør feil. Jeg har kjent noen mennesker i mitt liv som jeg helst unngår, ikke fordi jeg ser på dem som spedalske, da ville jeg heller prøvd å vært tilstede for dem, men jeg rett og slett unngår dem fordi de var/er rasshøl..
Hva tenker dere som leser om dette?
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#spedalsk #bunny #bunnytrash
Dette oppklarer mye, du sier det jo selv.
Det forklarer og oppklarer, men det rettferdiggjør ikke.
Måtte le litt av siste setninga der. Ikkje for det var så morsomt, men avdi du traff spikeren så ettertrykkeleg på haudet.
Det er jo eigentleg tragisk, men når folk ikkje evner å ta til seg konstruktiv kritikk, og spreidar rundt seg med edder og galle, så verte den naturlege reaksjonen at folk skygger banen.
Det er berre slik det er.
Jeg har hatt kolleger jeg ikke har gått like godt overens med, det er ikke til å legge lokk over, men å ha fått følelsen av å ha blitt sett på som spedalsk av noen av dem, aldri!
Det skal godt gjerast å koma like godt overeins med alle, det gjer ikkje eg heller.
Om der er ting me ikkje er, eller nokon gong vil bli, einege i, let me berre vera å ta det opp når me møtast. Det treng ikkje vera større problem enn det, men eg trur ikkje der er nokon eg ikkje kan snakka med.
Skal ein driva å “frelsa” alle og einkvar, verte det fort tomt rundt ein.
Som oftast kjem det ann på ein sjølv, og eiga åtferd.
Helt klart. Noe feil har man måttet gjort om noen ser på en som spedalsk. Og da tror jeg ikke det er rent småplukk heller.
Av og til kan en kanskje føle at en blir behandlet som spedalsk? Om noen overser en og en lurer på hva en har gjort vedkommende? Om en ikke har noe usnakket og har hatt godt kollegialt forhold også plutselig overser… det er ikke behagelig akkurat… men men… dagene er forskjellige og kanskje var det ikke ment slik som det vart opplevd…
Å høre at dette mennesket noen ganger opplever å bli sett på som spedalsk var ganske oppklarende for meg. Med tanke på hvordan jeg har opplevd vedkommende, så gir det mening.
Jeg vet ikke hvem du skriver om, som har blitt opplevd å bli behandlet som spedalsk, men det er jo uansett trist at noen skal kjenne på dette. Opplevelsen er nok subjektiv, og my kan forstås/forklares ut fra slik man kjenner vedkommede. Uansett ikke noe fasitsvar på hva som er “riktig” 😉
Vel, føler virkelig ikke det er riktig å behandle mennesker «som spedalsk», men jeg kan forstå det, i noen tilfeller.
Skjønner hva du mener.