I 1906 ble en ung filippinsk jente brakt til Coney Island, New York, for å være en del av en «utstilling» ment å vise frem verdens såkalte «eksotiske kulturer». Denne utstillingen, kjent som «The World in Miniatyre» (verden i miniatyr), var lokalisert i Luna Park og inkluderte forskjellige utstillinger av mennesker kjøpt og hentet fra forskjellige deler av verden. Inkludert denne lille jenta som ble utstilt på en trebenk.

Jenta, hvis navn er ukjent, var en av de mange fra urbefolkningen som ble kjøpt og tatt fra hjemlandet og vist i utstillinger som denne. Hun, og og grusomt mange flere ble behandlet som gjenstander, med null hensyn til deres verdighet eller grunnleggende menneskerettigheter. De ble tvunget til å opptre for publikums underholdning, og deres kulturer og skikker ble ofte feilrepresentert eller sensasjonisert.

Denne lille jenta var langt hjemmefra, omgitt av fremmede som så på henne som et dyr, eller en ting, et objekt, en gjenstand. Hun var tvangskledd i tradisjonelle klær, altså slik de var kledd på Filippinene, som har et helt annet klima og temperatur enn i den vestlige verden. Der er fuktig, og når det er kaldt på Fillipinene, da snakker vi 28 grader. Hun var altså tvunget (bundet) til å sitte lettkledd og helt stille på en benk i timevis, hver dag, uten å forstå hva som skjedde rundt henne.

«Utstillingen» var ment å tiltrekke folkemengder og tjene penger til arrangørene, men til hvilken pris? Vel, arrangørene tjente selvfølgelig grovt. Mens de som var fanget og utstilt var utsatt for særdeles tøffe og grusomme forhold, med ingen whatsoever hensyn til deres helse eller velvære. Mishandlet og under sosial kontroll ble mange av dem ble syke og døde som følge av hvordan de ble behandlet.

Dette var menneskelige dyreparker på 1800-tallet og som enda eksisterte på begynnelsen og en tid inn i 1900-tallet. Folk fra koloniserte eller eksotiserte kulturer ble stilt ut i offentlige utstillinger, ofte i bur eller andre innhegninger, til underholdning for det vestlige publikum.

Disse utstillingene ble ofte kalt «etnologiske show» eller «menneskelige dyrehager» og ble promotert for å vise frem og da fremme kolonialisme, hvilket er når riker eller stater erobrer og kontrollerer en annen stat, et annet område eller et folk utenfor deres egentlige territorium, og imperialisme, en politikk som føres av en stat når den underlegger seg, eller forsøker å underlegge seg, andre stater og samfunn og former dem i sitt eget samfunnsbilde, ofte med religiøs eller ideologisk inspirasjon. Imperialisme betegner også ulike politiske tankeretninger, ideer eller teorier om det samme.

Denne lille jenta, kalt «The Zoo Girl», i denne filippinske dyrehagen var bare ett av mange ofre for denne praksisen. Lignende utstillinger ble holdt over hele USA og Europa, og disse viste frem mennesker fra Afrika, Asia og andre deler av verden. Praksisen ble til slutt avskaffet på midten av det tjuende århundre, skaden var dessverre allerede gjort. Ikke noe å gjøre med, annet enn å lære av historien, for å ikke gjenta slike grusomheter.

Har vi lært noe i det hele tatt? Eller har vi bare fortrengt historien? Visket den ut i skam?

I dag når vi hører om disse utstillingene grøsser vi, og vi skulle gjerne hatt en historie uten denslags grusomheter. Men det har vi ikke, dét kan vi ikke endre, det er umulig. Men vi trenger ikke gjenta historien. Gjør vi vel?

Vi i den vestlige delen av verden har i all tid etter anerkjent den dype urettferdigheten som er gjort mot disse personene og vi har strebet særdeles etter å lære av de feil som ble begått. I vår vestlige verden innså vi at alle, uavhengig av rase eller nasjonalitet, har iboende verdighet og verdi, og vi må alltid behandle andre med respekt og medfølelse.

Saken er at vi i dag har tatt dette for langt. For å bøte på de ugjerninger begått av «White supremacy», altså hvit makt, hvit overmakt, hvit overlegenhet eller hvitt overherredømme. For å bøte på de ugjerninger som ble begått under den rasistiske forestillingen om at «hvite mennesker» (den kaukasoide rase) var overlegen folk av andre menneskeraser og derfor burde dominere dem, så gir vi i dag fra oss alt for å kompensere de ugjerninger som den gang ble begått.

Vår kultur, vårt levesett, våre land.

Det man ikke tenker på, ikke innser, eller nekter å innse, er at i den ikke-vestlige verden lever enda den dag i dag ukulturer som rangerer mennesker og hevder til eksempel at menn er mer verdt en kvinner. Små jentebarn kan selges, tvangsgiftes bort, kles som mennene ønsker, indoktrineres til å kun eksistere som fødekasser, ikke bare behandles som slaver, men faktisk være slaver og gjenstander. Det ender ikke der, for i disse kulturene er det også slik at kun dem som tror på hva de tror, har verdi, alle andre mennesker er verdiløse, eller rangert.

Denne kulturen innføres nå i stadig større omfang, i vårt velfungerende samfunn som er bygd opp på verdier som respekt og medfølelse uavhengig av rase eller etnisitet, i vårt eget land, rett foran nesen på oss skjer dette. De fleste av oss i dag i vår vestlige verden har sett dette utvikle seg så gradvis, at man er blitt nesten så totalt indoktrinert at man ikke ser at disse bygningene som settes opp er små utstillinger hvor avtaler inngås, jentebarn selges, for å kun eksistere som en gjenstand for bruk, at det læres at mennesker har forskjellig verdi, akkurat på samme måte som «The World of Miniatyre» bare mer manipulativt, og i større og farligere omfang.

Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!

Følg Bunny på MeWe: Link!!

Følg Bunny på Facebook: Link!!

#historie #bunnytrash #bunny