I vennelisten på min facebook har jeg en klassevenninne fra barndommen som har postet en artikkel fra VG der det skrives om en mor som har gått ut i media og forteller om sin sønn som ble mobbet av sin lærer. Det skrives at gutten i løpet av to år hadde 330 fraværsdager. Dét er virkelig mye fravær, hinsides mye.. Altså, denne gutten har vært mye mer hjemme enn på skolen i skoletiden. Årsaken er opplevelsen gutten har hatt av å ha blitt mobbet av en lærer tidligere i skoleløpet.
Gutten var 10 år da han sa til sin mor at han ønsket å dø. Og den dagen kom forklaringen på årevis med magesmerter, hodepine, angst, gråt og søvnvansker. Der og da fortalte han moren sin at han følte seg mobbet over lang tid. Av sin egen kontaktlærer. Læreren gjorde ting som å nekte han å gå på do når han måtte, presset han til å spise mat når han ikke ville ha. Daglig sa læreren ting til han som fikk han til å føle seg dum. Han ble tiltalt ved feil navn, tvunget til å delta i aktiviteter, en hel del ting som skapte mistrivsel og utrygghet for gutten. Noe som ødela hverdagen og flere års skolegang for han.
Gutten beskriver læreren som «slem når det ikke er andre voksne til stede, men blid og hyggelig når det er andre voksne til stede».
Det hele ble rapportert inn og skolen laget en egen tiltaksplan for eleven som blant annet innebar at den aktuelle læreren ikke skulle ta kontakt med gutten, og rett og slett holde fysisk avstand til ham. Men foreldrene opplevde at gutten deres fortsatt var utrygg på skolen på grunn av lærerens tilstedeværelse. De startet derfor en hittil to års lang kamp for å få deres sønns tidligere kontaktlærer til å bytte skole. Men læreren jobber fortsatt i denne samme skolen.
For to uker siden uttalte Statsforvalteren i Oslo og Viken seg om denne saken, og i statsforvalterterens beslutning sies det at «skolen har ikke gjort det som med rimelighet kan forventes av den når det gjelder plikten til å undersøke og plikten til å sette inn tiltak».
Beslutningen i seg selv er bra, omsider opplever foreldrene og barnet at de er blitt hørt. Det gutten har gått gjennom er brudd på opplæringslovens paragraf 9A. Men saken er at selv om en slik beslutning foreligger fra statsforvalteren så ser det ut til at dette ikke får konsekvenser for kommunen og skolen. Statsforvalteren sier at på generelt grunnlag at «de som tilsynsorgan og klageinstans ikke kan pålegge en kommune å flytte en lærer som mobber».
Universitetslektor på Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger, Kari Stamland Gusfre, er en av få i Norge som forsker på elever som opplever seg mobbet av voksne i skolen. Hun mener det er et problem at det finnes lite forskning, få tall og data om hvor omfattende «voksne som mobber barn» og skolevegring er i Norge.
Link: «Mener sønnen (13) ble mobbet av lærer» (VG)
Så til hvorfor denne saken vekket så mye tanker og følelser hos meg at dette ble vanskelig å ordlegge. Jeg gikk alle mine år på samme grunnskole, i samme klasse. Da vi gikk fra barneskole til ungdomsskole var det vanlig at klassene ble delt opp, og blandet med elever som kom fra en annen barneskole. Dette for integrering å gjøre det lettere for elevene å få venner og tilpasse seg. Men vår klasse ble ikke delt. Der ble derimot spedd på med noen nye elever fra den andre skolen, vi var en klasse på 23 og ble til en klasse med 30 elever.
Dette var en forferdelig klasse på mange måter. Så mye mobbing og fæle opplevelser at det faktisk er vannvittig. Det ble ALDRI innført noen tiltak. La meg si det slik, det har aldri vært noen «reunion», klassegjenforening eller noe slikt whatsoever. Ingen har forsøkt å få noe slikt til, jeg tror ikke noen har tenkt tanken engang. Det på tross av at vi faktisk var den samme klassen alle grunnskoleårene.
Vi hadde den sterkt medisinerte gutten med epilepsi som ble så mobbet at det trigget nesten daglig alvorlige anfall. En gang fant jeg han på toalettet hvor han prøvde ta sitt eget liv etter å ha blitt slått og trakassert av en annen i klassen. Jeg fikk avverget det, snakket han ned og fulgt han til rådgiver. Vi hadde hun overvektige jenta fra Jehovas Vitner som også fikk kjørt seg, der må sies at vitnene la opp til det med å kreve utenforskap. Vi hadde jenta med MBD som ble mobbet til hysteriske raserianfall hvilket kunne resultere i at vi ikke fikk undervisning i det hele tatt. Dette var bare få av en hel del eksempler. 30 elever der de fleste var i konflikt. Og der var meg selvfølgelig, et kraftig uromoment som ikke kom til skolen ved skolestart og dro igjen før skoleslutt. Ga fullstendig faen, malte gangene svart. Jeg begynte å røyke og drikke alkohol da jeg var 10 år, og startet med narkotika i 12-13 års alderen. Rop om hjelp, joda, ble noe gjort, nei ikke faen.
Lærerne så ikke elevene. Jeg kom ikke til skolestart, og forlot før skoleslutt fordi jeg ble forfulgt av en overgriper. Han ventet på meg på morgenen og kom kjørende etter meg ved skoletidens ende. For å unngå han kunne jeg ikke møte på skolen om morgenen til satt tid, eller forlate skolen ved dagens slutt. Disse andre nevnte ble mobbet dag ut og dag inn i årevis for noe de ikke kunne noe for. Altså fra første dag, til siste dag. Jeg sverger, ingen tiltak ble gjort. Vi som elever ble heller kritisert for å være umulige, vanskelige. Alt var vår feil, vårt ansvar, ikke de voksnes. Der var så utrolig mye rart. Vi satt 30 elever i et klasserom uten lufting. Vinduene ble spikret igjen. Der var et lite vindu igjen bakerst i klasserommet, sånn størrelse 50×40 cm kan jeg tenke meg. Da det også ble spikret igjen tok hele klassen og bar pulter og stoler ut i skolegården og satte oss der. Det ble forsideoppslag i lokalavisen.
Lærerne løste problemene for egen del, men ikke for oss barna. De fast ansatte hadde færre timer med vår klasse enn andres. De bare satte inn erstattere, vikarer til vår klasse. Det var et salig rot. Mannen som skulle fungere som vår hovedlærer (kontaktlærer, klasseforstander) i ungdomsskolen, han ga seg. Pakket sammen og sluttet. Ikke bare som lærer for vår klasse, han underviste aldri igjen. Han taklet oss overhodet ikke, hyggelig snill mann, men overveldet av en klasse med så mange enkeltelever med problemer, et elendig miljø og uvanlig mange konflikter. Siste året i ungdomsskolen var vår hovedlærer ikke en lærer i det hele tatt, men en vikar. Faktisk nabogutten, en jeg vokste opp sammen med. Fem år eldre enn oss mener jeg. Helt insane! Han holdt ut, kjempegrei kar, men ved tilbakeblikk var ikke det riktig. Det visste vi vel egentlig allerede da.
I dag i nyere tid leser man mye om hvor forferdelig det er i skolene. Særlig i byene. Lærere som blir slått, kalt horer, spyttet på og truet. Det er skikkelig ille i skolene som har høy andel med innvandrerbakgrunn, som kommer fra kulturer hvor respekt ikke er en del av oppdragelsen. Hvor kvinnesynet er helt horribelt, og vold er helt vanlig. Lærere har i alle år egentlig hatt en umulig oppgave, for når elever ikke blir sett, når problemstillinger ikke blir tatt tak i fra høyere hold, så er det lite lærere kan gjøre. Til eksempel her jeg bor, Galterud skole hvor det stadig er elever som lager branner, kaller lærerne horer, og truer både lærere og medelever. Hva er greia med å «plante» så mange fra disse ukulturene på samme sted, i samme skole og skape slike, rett og slett ghettosamfunn? Det snakkes om integrering, hva er integrering med å sette så mange vanskelighetsstilte med adferdsvansker i samme rom?
Nå sklir jeg litt ut her. Men hvorfor investeres det ikke mer i skolene, hvorfor investeres det ikke mer i elevene, barna, neste generasjon? Vi ser jo bare at det blir verre og verre. Det er alt for få voksne ift barn. Dette ser vi allerede i barnehager.
Bemanningsnormen for barnehager stiller krav om at barnehagen har en bemanning som tilsvarer minimum én ansatt per tre barn under tre år og én ansatt per seks barn over tre år.
Én ansatt per seks barn over tre år..
Det høres forsvarlig ut? Det er ikke det.. barnehagene har ikke råd til noe mer enn minimumskravet, hva skjer når én fireåring må på do og en voksen må forlate sammen med det barnet, og hva skjer når én eller to voksne blir syke? Listen er lang over unødvendige vanskelige situasjoner som må løses, forskjellige fra dag til dag, for å ivareta trygghet og sikkerheten til barna.
I 2017 vedtok Stortinget å innføre en norm for hvor mange elever det skal være per lærer. Fra høsten 2018 skulle det ifølge normen i gjennomsnitt være maksimalt 16 elever per lærer i ordinær undervisning på 1.–4. trinn, og maksimalt 21 elever per lærer på 5.–10. trinn. Fra august 2019 ble normen skjerpet til 15 elever på 1.–4. trinn og 20 elever på 5.–10. trinn.
Tenk litt over det. 20 elever og én lærer!
Når jeg tenker på min klasse gjennom hele grunnskolen, så skulle der ha vært 4-5 lærere i klasserommet. Noen tilgjengelige for elevene for å heve nivået for læring, samtidig som lærerne kan ha kontroll på elevene. Dette ville gitt mye bedre resultater både når det kommer til karakterer, oppdragelse, disiplin, trygghet, sikkerhet og så videre. Det ville nok virket forebyggende på mobbing mellom elevene og i det hele tatt.
Og til slutt, dette fenomenet som var årsaken til dette innlegget. Om denne gutten som gjennom flere år ble mobbet av læreren. Det ville nok ikke skjedd om der var flere voksne til stede. Som denne gutten selv sa: «læreren var slem når det ikke var andre voksne til stede, men blid og hyggelig når andre voksne var til stede».
At lærere mobber er heller ikke noen nyhet. I første og andre klasse hadde vi en hovedlærer (klasseforstander, kontaktlærer). Da vi begynte i tredje klasse var hun læreren plutselig borte. Vi fikk en ny lærer det året. Hun venninnen min som postet denne nevnte artikkelen på sin FB ga meg plutselig en forklaring på dette. Etter alle disse årene, for over artikkelen har hun skrevet følgende: «Dette er så trist. Og treffer rett hjem. På barneskolen ble jeg så mobbet av læreren at hun måtte ta 1 års pause».
Tenke seg til. Læreren vår måtte ta et års pause fra skolen for å ha mobbet ei lita jente på 8 år gjennom et helt skoleår. Hun jenta hadde gått et år i en annen skole og kom til oss som ny elev i annen klasse. Og det hun måtte oppleve var å bli mobbet av en voksen, en som skulle ta vare på henne, bygge hennes selvtillit, lære henne fag og ferdigheter, men gjorde det motsatte, brøt henne ned.
I den siste Elevundersøkelsen for 2022 – har 1,6 prosent av de spurte elevene svart at de er blitt mobbet av voksne på skolen de siste månedene. Høres ikke så mye ut, men det tilsvarer faktisk 7364 elever av elevene i grunnskolen, og det er en økning tilsvarende 1841 elever fra 2021. Og her er sikkert mørketall, for som de fleste av oss vet, og som jeg selv har erfart, så er det mye barn ikke tør fortelle, i frykt for at feil voksne skal få vite.
Slik jeg ser det har samfunnet aldri vært flink nok til å ta vare på barn, ivareta deres interesser, holde dem trygge og hjelpe dem bli de beste utgavene av seg selv. Dessverre går det feil vei, helt i motsatt retning av hva det burde, og vi ser stadig flere somvokser opp og sliter under frykt, depresjoner, angst og det som verre er, fordi voksne ikke tar sitt ansvar.
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#mobbing #lærere #skole #barnehage #ansvar #politikere #storting #bunnytrash #bunny
En lærer som mobber skulle vært straffet veldig hardt! Denne, som er en rollemodell viser de andre barna at det er ok å mobbe, OG kommer unna med det. Når vi lar det skje kan man ikke riste på hodet og si vi ikke skjønner hvorfor barna er så vonde mot hverandre.
Vel, her høres det ut som om det ikke var mer «straff» enn beskjeden om å holde seg unna barnet.
Lærere har oppsigelsesvern, men de er ikke vernet mot å bli avskjediget… Omplassering burde vært et minimum!
Enig. Men samtidig, min erfaring, nødvendigvis ikke riktig, men som sagt min erfaring: en gang en mobber, alltid en mobber. Så hvis min erfaring er riktig, da vil omplassering bare være å flytte problemet. Et annet barn ville da bli plaget og brutt ned. En etterforskning burde være på sin plass etter slike anklager som dette, jeg ser på problemet som alvorlig, er anklagene riktige så skulle vedkommende blitt avskjediget og fratatt muligheten til å jobbe med barn og unge igjen.
Me hadde og ein slik lærar, som var fæl til å mobbe. For min del slutta det, då eg prøvde å ta livet av han, og lova at neste gong skulle eg fullføra det.
Dessverre lærte han ikkje av det, så der var monge som fekk kjenne på vondskapen hans.
Det er heilt utruleg at han fekk fortsetja til han gjekk av med pensjon.
Ein/ei prøvde å setja fyr på huset hans ei nott, men det var etter eg flytta frå øyna. Om dei nokon gong fann ut kven det var, veit eg ikkje. Dei hadde monge å ta av.
At slike psykopater får lov til å jobbe i skuleverket, er ei stor skam, og syner kor mykje verdi borna har i det norske samfunn.
Nå ble jeg litt skremt her..
Ja, det må du gjerne verta.
Kor monge eksempler er der ikkje i Noreg, på folk som har vorte mobba over tid, som seinare har skambanka eller tatt livet av mobbaren?
Dei tilfella me får høyra om, er ikkje toppen av isfjellet ein gong.
Eller kor monge er det ikkje som i fortviling, har tatt sitt eige liv, grunna mobbing over tid? Ofta har skuleverket vore innblanda, enten i mobbinga, eller ikkje tatt mobbinga på alvor.
Svært ofta der lærerar er innblanda i mobbinga, verte det dyssa ned, og “feid under teppet”.
I saka med min lærar, fekk me høyra at “de må jo tenkja på at han har ei familie å forsørge. Om han verte oppsagt som lærar, grunna mobbing, er det ikkje sikkert han får jobb igjen”.
Altså, det var viktegare å verne om mobbaren, som var vaksen, og burde skjøna konsekvensene av sine handlingar, enn å ta vare på mobboffera hans.
Når ein verte møtt med slikt, så seier dei at mobboffera ikkje har verdi, og det vil enda på ein av tri måtar.
1. Mobbeofferet verte vald og /eller drapsmann.
2. Mobbeofferet tek livet av seg sjølv.
3. Mobbofferet vil slite med psykiske problem i long tid, ofte med rusproblem og sjølvskading.
Joda, det er god grunn til å verta skremd, med dei haldningane som er i samfunnet, rundt dette med mobbing.
Det har eg vore i monge år.
Det hjelper ikkje mykje med flotte festtalar, når ingen ting verte gjordt.
Dette du skriver nå gjør meg så pisst… du skriver om noe som foregikk for lenge siden, og jeg tenker at fra den gang til nå burde det blitt bedring, men neida, det har faktisk gått andre veien. Nå er det gått trend i å verne om gjerningspersonene, beskytte dem, stakkars de er jo lei seg for hva de har gjort. Overgripere og pedofile skal aksepteres.. og ofrene, de sier vi ikke så mye om.
Pisst ja. Eg bør ikkje lese slike saker, for å seia at eg verte fly forbanna, det er å seia det mildt.
Altså, nå er det snart 48 år sidan eg mest vart drapsmann, og ingen ting er gjordt for å bedre situasjonen. Tvert imot.
Politikerane står og snakker flotte ord, og lover gull og grønne skoger, og så syner det seg at dei er dei verste mobberane sjølv.
Når det gjeld pedofili, så har jo generalsekretæren i FN, António Guterres, tatt til orde for å avkriminalisere pedofili, og Klaus Schwab har uttalt at framtida tilhøyrer dei pedofile. Og dette støtter dei aller fleste av den vestlege verdas politikerar. Er dei pedosvin heile gjengen?
Normale oppegåande folk, hadde jo kjeppjaga slike som deisse to, umiddelbart etter slike uttalelsar.
Har akkurat sett Norge bak fasaden, på Tv2. Det handla om adopsjon og menneskehandel. Heller ikkje der vil myndegheitene innrøma feil, sjølv om det er bevist utover ein kvar tvil, at der foregår menneskehandel. Dei berre toer sine hender, og skulder på alle andre.
Ei frå Columbia meinte at 80-90% av alle adopsjonar der ifrå, var menneskehandel, med stjolne born og forfalska papirer.
For Noregs del, snakkar me om ca 20 000 born.
Det er meir enn skremande at norske myndegheiter trur at det ikkje gjeld for Noreg, når det gjeld for heile Europa ellers.
Så dum, eller sjølvgod, er det berre ikkje lov å vera.
Jeg tror flere av disse uttalelsene er for å teste hvor langt de kan gå før det blir reaksjoner fra folket. De kan altså si og gjøre hva som helst, vi har på en måte gitt dem tillatelse, så nå kjører de bare på.