Nåvel, er det sant?
Jeg tenker at det som stemmer for noen, stemmer ikke for alle. Jeg er veldig glad for at dette med psykisk helse og rusproblematikk taes opp. Men det er forskjell på å ta opp problematikken og utfordringene, og det å bare gjenta i det kjedsommelige at en har vært eller er rusmisbruker, og har de og de diagnosene. Da føler jeg personlig at det blir kun for oppmerksomheten en selv ønsker rettet mot seg personlig. Når dette er ord som brukes i overskrifter, mens selve teksten ikke har annet innhold, så tenker jeg at det også er for oppmerksomhet – og klikk!
Men bevares, jeg vil jo ha oppmerksomhet og klikk på bloggen min jeg også. Of course!! Så da prøver jeg levere innlegg med innhold, og en overskrift som samsvarer og har en utgreiing om det overskriften viser til. Jeg liker best å skrive om viktige ting, viktige ting for oss alle. At jeg ble sur på min kjære for at han har spist opp marsipanen min tenker jeg er ikke noe å lage den store overskriften og dramaet av. Jeg kan innimellom skrive om hverdagsliv, for den lille gruppen følgere som vil bli kjent med meg, personen bak bloggen, men om vi trenger parterapi av den grunn.. ehh..
Men litt mer om hva folk ønsker, og ikke ønsker å lese om. Krigen i Ukraina har fått mye oppmerksomhet. Det var jo en tid helt enormt med overskrifter og artikler. Jeg skjønner interessen. Man burde, slik jeg ser det, være interessert. Da tenker jeg på fakta, ikke propaganda.
Når jeg leser voksne mennesker som bryter ut av seg at de hadde ikke trodd at de skulle oppleve krig så nært, at det er rart å feire 17. mai når det er krig i verden. Hellige kaninmåne!! Da lurer jeg på hvor disse menneskene har vært, hva de har fått med seg i den virkelige verden? Altså, aldri i vår levetid har det ikke vært krig. Aldri har 17. mai vært feiret uten at det har vært krig i verden. Så hvorfor er det rart akkurat når det er Ukraina og Russland som er i krig? Og den krigen startet vel egentlig i 2014.. så hvorfor var det ikke rart å feire 17. mai i 2015, 2017 eller 2019?
Og argumenter eller ytringer som at Ukraina er i Europa, at det er så nært, at det angår og påvirker oss derfor mer, fordi vi bor i Norge, blir ganske virkelighetsfjernt for meg.
Ta opprøret mot regimet til Gadaffi i Libya som brøt ut i februar 2011. Opprøret utviklet seg raskt til en borgerkrig. Deretter, én måned etter, startet en flernasjonal koalisjon en militær kampanje som resulterte i at denne krigen ble internasjonalisert. Den militære aksjonen var først ledet av USA og president Barack Obama, som startet flere kriger i tillegg i sin tid som president. Han bedrev ulovlige henrettelser og terror, fikk nobels fredspris uten å ha gjort noe som helst fredelig, men det til side.. USA fikk da med seg NATO, og også Norge som en av de mest aktive aktører, og de bombet Libya sønder og sammen. Sivile menn, kvinner og barn ble slaktet ned. Blodbad og massedrap. Jens Stoltenberg, som da var statsminister i Norge kalte i ettertid denne krigen og bombingene for «god trening».
Jeg vil påstå at krigen i Libya angikk Norge mer. Der har vi virkelig blod på «våre» hender. At det skal ha noen betydning at Libya ligger 3852 km fra Norge, mens Ukraina ligger «bare» 2747 km fra Norge synes jeg blir så teit uttalelse at jeg blir skremt. Er det en avstand noen her i Norge fysisk merker forskjell på? Er avstander viktigere enn menneskeliv?
Anyways, media vinkler og slår opp saker som de ønsker. Jeg husker rundt år 2000 da Aqua-Lene fikk forsiden av VG fordi hun hadde fått silikon i puppene sine. Samtidig var det en pågående krig i Eritrea/Etiopia-området som fikk to-tre linjer langt bak i avisen. Det sier litt om hvordan media styrer oss, ingen her snakket om den krigen. Den varte et par år, men det var tydeligvis mer viktig å normalisere silikonpupper, og dét har fungert. I dag er det nesten som om en er rar om en ikke har silikon og fillers hist og her. Slik skapte media den industrien.
Jeg opplever at like mange mennesker ønsker å lese om viktige ting som det er av de som klikker på det som er krisemaksimert og overdramatisert. Det blir som film, noen liker komedie, noen liker action. Veldig mange liker å lese bøker om krim, jeg liker biografier. Noen liker samfunnsaktualitet, og noen liker hysterisk drama. Å da påstå at folk folk kun vil se perfekte bilder og perfekte liv er generalisering og stigmatisering.
Jeg opplever at media som for eksempel Dagbladet, Drammens Tidende, et par blogger etc har rettet seg mot de som vil ha tåpelige historier og drama. Det er jo så moro å lese om hvilken skandale det er med Durek Verrets medaljonger, hvor utidig og frekk han er, hvilken lurendreier og svindler han er som selger disse medaljongene til de godtroende og naive. Folk raser i kommentarfeltene og algoritmene settes i sving, artikkelen får masse oppmerksomhet, og med det er Dagbladet allerede i gang med en ny artikkel om Durek Verret. Hvem er dummest? De som kjøper medaljongene, de som klikker på artiklene, eller Verret? Samme når det kommer artikler med «kjendiser» som bryter opp forhold, først en artikkel om «bruddet», så om utroskapen, så om.. drama, drama, klikk, klikk!
Slik er det på blogg også. Smell til med den ene overskriften etter det andre som dramatiseres med ord som panikkanfall og skilsmisser, lage krisetilstander som om det er verdens ende fordi to personer er uenige om hvor tannbørstene skal stå. Med de rette overskriftene så finner en stor gruppe mennesker slike krisemaksimerte hverdagsdramaer like interessant som for eksempel politisk ustabilitet og gjengvold på Haiti hvor 2,2 millioner barn er avhengige av humanitær hjelp.
Like interessant (om ikke mer) enn kolera-utbruddet i Syria. Hvem skriver om det? Det er ikke covid, så da bryr vi oss ikke? Eller er ikke Syria nært nok? Må vi se på kartet for at det skal være interessant? Afghanistans kvinner hva med dem? De snakker vi jo ikke om lengre, bare små blaff når media vinkler oss dit. Samme med Iran. Vi kaller det «moralpoliti» som dreper kvinner der, men sannheten er at det er sharia og islam som er årsaken. Men det snakker vi ikke om før media bestemmer det. Kan det være litt slik at media benytter seg av folks opptatthet av kjendiser, personlige dramaer for å selge?
Da blir det jo litt feil å påstå at folk ikke vil lese om, når det er slike artikler man tiltrekkes av og faktisk klikker på. Det blir som Se&Hør, ingen innrømmer å lese dette ukebladet, men det er likevel det mest solgte her til lands.
Jeg vil påstå at like mange leser saker om tåpelig drama, som det er lesere av artikler med nyhetsverdi og samfunnskunnskap. Like mange leser om drama og fjas, krisemaksimering og clickbaits, som det er av de som leser om eksempel hvordan det står til i Burkina Faso hvor islamistiske grupper med bånd til al-Qaida og IS er svært aktive og har stått bak en rekke gjennom fjoråret. Men dessverre, slike saker blir overdøvet av drama og fjas. Hvem skriver om Burkina Faso? Væpnede islamistgrupper kontrollerer nå 40 prosent av landet. Både islamistene og regjeringshæren har gjort seg skyldige i henrettelser og grove overgrep mot sivilbefolkningen. Den politiske situasjonen i landet er ekstremt ustabil, og det var to militærkupp i fjor. Men i 2023 er ikke dette av de største oppslagene om i våre media, men vi er en gruppe mennesker som vil vite hva som skjer.
Jemen har pågående verdens verste humanitære krise. I Tyrkia vokser IS mer og mer. 6åringer blir giftet bort. Hva hører vi om den islamistiske terrorgruppa al-Shabaab i Somalia? I norden står Sverige i en særstilling med enorme ødeleggelser av samfunnet, æresdrap (les om balongflickorna), bilbranner, knivstikkinger, voldtekter, skytinger og det som verre er på grunn av uvettig innvandring – og Norge som følger etter med sine korrupte politikere på første rad.
Selvfølgelig ønsker de fleste seg en perfekt verden uten krig og elendighet. Men slik er det ikke, og da vil vi få med oss utviklingen. Det er hyggelig med perfekte bilder av perfekte liv, men det er ikke alt vi bryr oss om.
Mange liker å få med seg disse viktige tingene som skjer, se hvordan alt dette har sammenheng, bli opplyst om situasjoner, for å kjempe mot krig, og for fred. En kan ikke gjøre noe hvis man lever i uvitenhet. Mens andre liker å lese små dramainnlegg om familiekrangel og påståtte krisesituasjoner slik at man kan le litt av dumhetene og bli oppgitte over hvor selvopptatte enkelte faktisk er. De som skriver slike artikler og innlegg kan glede seg at oppmerksomheten kan rettes mot dem istedet for de 1 million foreldreløse barna med hiv i Malawi.
Husker dere overskriften til dette innlegget? Tydelig bruk av virkemidler som overdrivelse, løgn og drama for å få klikk. Samtidig greide jeg å levere en dose virkelighet, det er ikke hyggelig for deg som leser å bli lurt? Ikke sant? Tilgi meg!! Jeg likte ikke gjøre dette. Jeg kunne laget en dramaoverskrift som at snuppen min og jeg har gått fra hverandre (jeg gikk hjem, han gikk på jobb), men jeg synes det ville blitt for drøyt for å få fram poenget mitt. Poenget mitt er, krisemaksimering og drama fungerer uansett hva det er snakk om! I krig, kjærlighet og pandemier. Jeg er klar over dette, men jeg ønsker ikke holde på slik, jeg synes det er utidig. Men om en ønsker så er det bare å smelle til med en feit overskrift med ord som for eksempel «krise», «skilsmisse», «terapi», «koma», «utro», «sjokk», eller «Sophie Elises pupp sprakk!!»
Følg Bunny på MeWe: Link!!
Følg Bunny på Facebook: Link!!
#clickbait #drama #bunnytrash #bunny
👏👏👏👏👏 Svært godt skrevet.
Det var berre så vidt eg hoppa over denne. Er glad eg ikkje gjorde det 😀.
Då eg såg overskrifta, tenkte eg, det drit vel eg i, det er ikkje mitt problem. Så tenkte eg, nei, Bunnyen har alltid noko fore for seg, han blogger ikkje om ei pupp som sprakk, så då måtte eg opne den allikevel. Det er eg glad for at eg gjorde 😊.
Vel… om noen silikonpupper faktisk hadde sprukket så kunne jeg faktisk ha skrevet om det for å understreke hvor dumt det er å føkke med kroppen på den måten. Når jeg brukte Sophie Elises navn så burde folk vite at det er ikke i min blogg en slik sak kommer først. Hadde det faktisk hendt og kommet ut i offentligheten så ville det nok vært forsider med meget store overskrifter hos alle statsstøttede norske media for flere timer siden. Først til mølla, Sophie Elise er meget viktig dame!!
Mesteparten av kjendis-greiene hopper jeg glatt over for jeg føler det er mest drama og baluba uten noe håndfast på noe vis. Jeg innrømmer glatt at jeg ikke følger mest med på nyheter, men jeg føler at her var det i overkant mye jeg ikke noe som helst anelse om. Kanskje jeg burde finne noen flere/andre nyhetsmedier å titte innom… Tips hvor de faktisk tar opp viktigere saker enn hvilke kjendis som har blitt singel eller hvordan de bor? 🤓
Har ikke noen tips i grunn.. jeg følger med i alle mulige media. Skjer det noe i et annet land så følger jeg med i media der. Som valget i Tyrkia, ved å følge med på både tyrkiske og norske media så kan en se hva de legger fokus på her til lands, og hva de fokuserer på i Tyrkia. Visste du at store deler av Erdogans valgkampanje gikk på å fortelle befolkningen at hvis de stemmer på opposisjonen så risikerer de at folk begynner å bli homofile? Vi kan jo le, men i islam er homofili den verste synd, så denslags propaganda fungerer faktisk.. og dette forteller de ikke i norske media at muslimene bruker hatpropaganda mot homofile i valgkampanjen. Å fortelle det bryter jo med hva politikere og media sier her i Norge, at islam er kjærligheten og fredens religion og at innvandring fra mena-land er en berikelse..
Uavhengige frie Public Service Broadcasting mediehus som feks. NRK- BBC – CNN- Moscow Times kan være en god begynnelse.. 😉
NRK.. jeg ler meg skakk, skal du ha Kjersti til å se på «fasten før festen», og hvordan dø sakte «minutt for minutt» 😂
Detet siste har jeg ikke sett.. det første derimot så vi.. hadde Id party. ellers så anbefaler jeg NRK programmet ” Reindriften minutt for minutt. Mye vakker og heftig samisk musikk 😉
Oi, oi – nå ble det mye på en gang for lille meg. Tror faktisk jeg må bryte opp kommentarene til denne. Jeg kan godt se på glansbildene av og til, se et såkalt perfekt liv. Jeg har levd så lenge, at jeg vet at det ikke er sant, at det rett og slett ikke finnes – at alle har sitt, hvis du kommer nær nok. Alle bryr seg ikke om samme ting, det er en utømmelig kilde til undring for meg. Innerst inne, så vil jeg nok egentlig helst slippe alt jeg opplever som overflatisk kringkastet i det offentlige rom. Jeg synes igrunn det er fordummende…
Jeg holder med deg i det 😊
Interessant problemstilling og flere enkelt momenter her som jeg er enig i – bare ikke helheten, da jeg opplever at hele dette blogginnlegget er veldig subjektivt – noe som forøvrig ikke er noe galt i mine øyne, ærlige meninger er det bare å respektere. Jeg kan da bare ikke si meg enig i innlegget i sin helhet. Etter å ha lest dette innlegget vil jeg spørre: Har du tenkt på at det som for noen er bare en blogg med tomt innhold og masse bruk av klikk-agn og drama, for andre kan være en interessant blogg med overskrifter som passer til innholdet?
Nei det har jeg ikke tenkt på, det blir en retorikk som går rett på ordkløveri. Et innlegg, en artikkel eller whatever som ikke har noe å innhold eller substans annet enn overskriften er, for meg overflødig. Hvis jeg ser et innlegg med overskriften: «Det ringte noen på døren» og jeg klikker inn, og det eneste som står der er hva overskriften faktisk sa: «det ringer på døren». Så er det et innholdsløst innlegg. Når da denne overskriften består av krisemaksimeringer, så er det bare clickbait. Lureri rett og slett. Som en annen her i kommentarfeltet sa: fordummende. Ja det er subjektivt å mene at denslags postinger er utidig, men dette er jo Bunnys blogg, ikke The Daily News.
Nei, jeg mener ikke at meningen din er subjektiv, men at blogginnlegget er subjektivt. Min påstand: Man kan legge fram en mening på en objektiv eller en subjektiv måte. Rent skriveteknisk. Meninger er jo gull. Akkurat som ytringsfriheten. Min påstand.
Helt klart. Nonetheless så var min hensikt med innlegget, selve poenget, at uansett hva en skriver om (hverdagsliv, kjendiser, politikk etc), så har det effekt å krisemaksimere, lage dramatiske overskrifter og denslags. Folk ønsker ikke kun å se perfekte bilder og perfekte liv, noen tiltrekkes faktisk av drama. Det tror jeg dramatikerne er veldig klar over.
Ok. Ja, kan være (iallefall for meg) frustrerende å forholde seg til den “overdrivelseskulturen” som jeg syns å observere florerer i den offentlige delen av landet vårt for tiden. Og de som orker å følge litt med rundtomkring i forskjellige medier, kan kanskje bli så herdet av være nødt til å motstå all overdramatiseringen som skjer rundt om kring på alle kanter – det kan ikke være helt sunt. Og da får gjerne de som virkelig trenger oppmerksomhet og mulighet til støtte fordi de sliter med ufrivillig drama ofte bare tyn istedetfor, fordi folk bare tror det ropes ulv. Håper virkelig av hee mitt hjerte at dette bare er en periode i samfunnshistorien som vi i ettertid kan beskrive med et passende, fint begrep, og som blir avløst av en litt mer vettug periode. Før eller senere blir det vel umulig å overgå hverandre i drama-uttrykk, og medie-Norge hviler utmattet rundtomkring i de tusen kontorstoler. 🙂 God helg!
Jeg skriver ikke om de som sliter med ufrivillig drama, men de som krisemaksimerer og overdriver for oppmerksomhet. Jeg har tatt slike i direkte løgn. Og da kan man snakke om ulv ulv, for, ihvertfall jeg, har null tillit til de som bedriver slikt. Jeg liker det håpet du har, men jeg tror du som jeg, er klar over at det nok ene og alene beveger seg i feil retning. Men man kan jo kose seg med andre ting som gode bøker og filmer 😜 riktig god helg til deg også 🥰🐰
…Sånn helt på tampen av søndagen her: Nei, jeg tror faktisk (og selvfølgelig håper) at akkurat denne trenden med drama-overdrivelser vil brenne ut etterhvert, sånn når vi (samfunnet) lærer å mestre internett. Hehe, ja heldigvis fins bøker og film! 🙂
Jepp, da hopper jeg til bloggverdenen. I mine øyne, så er denne ganske enkel å navigere i, for den blir så preget av personlige preferanser. Du kan absolutt lure meg med klikk-åte, men det tar ikke så lang tid før jeg finner ut hva jeg bryr meg om å sjekke ut og hva som jeg regner som innholdsløst. Det er meg. Noen har kanskje et annet blikk, og andre preferanser. Så skal det kanskje være plass til mangfold, selv om jeg mener mitt 😏
Der er jeg også. Som jeg nettopp skrev til Lill i kommentarfeltet her: Folk ønsker ikke kun å se perfekte bilder og perfekte liv, noen tiltrekkes faktisk av drama. Det tror jeg dramatikerne er veldig klar over. Nettopp derfor postes slike overskrifter og innlegg. Media, bloggere, skribenter bruker jo nettopp dette virkemidlet fordi de vet det fungerer, allerede før en har lest ferdig det ene innlegget om denne «sjokkerende» saken så er det postet et nytt om samme sak. Jeg personlig føler meg lurt når et innlegg eller artikkel ikke inneholder mer enn overskriften, men det er meg. Jeg mener at innholdet skal gi mer enn overskriften. Det håper jeg at jeg fikk til med dette innlegget 😜
Jo, det tror jeg nok du fikk til. Men det er nå også sånn (for min del, da) – at du sjelden bruker klikk-åte som følges opp av ingenting, pjatt, og uvesentligheter. Det er da jeg blir oppgitt, og sier takk for meg.
Enda godt. Jeg har opplevd at folk har takket for seg fordi jeg har for lange innlegg. Da tenker jeg at dramatiske overskrifter og innholdsløse innlegg passer bedre for dem, for mine innlegg er ikke sååååå lange (se bort fra dette da, lol) 😜
😆 En bokorm som meg digger jo lange innlegg 😉
Det blir nok ikke noen bok fra meg, ikke i år ihvertfall 😜
Da var det «bare resten», men der kan jeg nok skrive meg helt bort. Så, siden jeg har puslet i hagen hele dagen, øya går i krøss etter søvnløs natt, og jeg må ha mat, så får det bli kort. Jeg tror ikke hjernen vår klarer hastigheten på dagens nyhetsstrøm. Det er FOR MYE vondt, urettferdig, tragisk, til at vi kan makte å ta alt innover oss. Så jeg plukker mine viktige ting, søker informasjon fra andre steder enn krise-maksimerende, ord-misbrukende massemedia, og bidrar det lille jeg kan til en bedre verden. Det må være nok, for jeg kan ikke knekke sammen under byrden av alt jeg ikke kan gjøre noe med!
Jeg er helt med deg der også. Likevel er det slik at jeg mener enkelte ting må en ta innover seg og være bevisst på, ikke fornekte, for da tror jeg en kan gå på en kraftig smell og knekke uansett.