Krim fra virkeligheten: Albert Fish!

Hei og god morgen. Dagens historie minner meg om slike historier jeg hørte som barn da vi var på overnattinger hos hverandre og prøvde skremme, gi hverandre mareritt, men selvfølgelig, vi hadde ikke fantasier eller evne til å komme med noe som dette.. og dette er faktisk en sann historie. Sørg for å ha en vaskebøtte eller noe tilgjengelig mens du leser.

Albert Hamilton Fish ble født 19. mai 1870 og var den yngste av fire søsken. Hans far døde i 1875 og etter det var ikke moren ikke i stand til å ta seg av alle barna sine og Fish var en av dem hun plasserte på barnehjem. I barnehjemmet ble Fish grovt mishandlet, pisket og slått ofte. Han selv har fortalt at han var det eneste barnet der som gledet seg til mishandlingen, at det gledet han og bli mishandlet, pisket og banket. Da Fish var cirka 20 år flyttet han til New York og arbeidet der som maler. I 1898 giftet han seg med Anna, og fikk seks barn med henne.

18 år gamle Peter Budd hadde satt inn en annonse i avisen og der søkt etter jobb. Fish hadde sett denne annonsen og syntes Peter var et perfekt offer for mord og slakt. Så derfor, 28. mai 1928 besøkte Albert Fish, den gang 58 år, familien Budd i deres hjem på Manhattan. Han kalte seg Frank Howard og lovet Peter Budd jobb, og skulle kontakte han om noen dager.

Under besøket hos familien Budd møtte Fish Peters yngre søster Grace, som da var 10 år. Da ombestemte han seg angående Peter og ønsket heller å slakte lille Grace. Han spurte foreldrene hennes om å å la lille Grace få være med ham på et lite bursdagsselskap som hans søster skulle arrangere for sine barn hjemme hos ham. De sa ja, og sammen med Fish forlot deres datter hjemmet deres den dagen og det ble den siste gangen de så henne.

Politiet i New York var ikke fremmede for barnekidnappinger. Dette som skjedde med Grace minner faktisk mye på en sak som var anmeldt året før, i 1927, da fire år gamle Billy Gaffney lekte utenfor hjemmet sitt sammen sammen med en tre år gammel nabogutt. En litt eldre nabogutt oppdaget plutselig at de to små var borte. Etter en desperat leting fant faren til treåringen sønnen sin i øverste etasje i boligblokken. Sønnen hans hadde vært oppe på taket. Da faren spurte hvor lille Billy var, svarte sønnen: «The boogey man took him».

Politiet brydde seg lite og ingenting om det lille barnets utsagn, men da de spurte nærmere fikk de en beskrivelse av en spinkel eldre mann med grått hår og grå mustasje. Likevel så de ikke forbindelsen til en forbrytelse begått av den såkalte «Grå-mannen» (Gray man) noen år tidligere. Ikke før etter alt.

Det som skjedde noen år tidligere hendte sommeren i 1924. Francis McDonnell som da var 8 år lekte på verandaen foran hjemmet sitt. Moren hans var i nærheten og tok seg av sitt nyfødte barn da hun observerte en eldre mann med grått hår og mustasje stå midt i gaten. Han hadde nikket og hilst, løftet sin hatt mot henne som man gjorde den gang når man hilser høflig. Så hadde han forsvunnet igjen. Senere på ettermiddagen dukket han opp igjen og ble observert mens han stod og betraktet Francis og fire andre gutter som spilte fotball. Mannen ropte på Francis, de andre guttene fortsatte å spille. Noen minutter senere var mannen og Francis borte.

Faren til Francis var politimann, og når sønnen ikke kom hjem til middag organiserte han en leteaksjon. De fant Francis i skogen, brutalt myrdet og skjult under noen grener. Han var blitt slått og mishandlet til det totalt ugjenkjennelige. Klærne var revet av kroppen hans og han var kvalt. Mishandlingen var så kraftig og omfattende at det var vanskelig å tro at en gammel mann kunne være gjerningsmannen.

Så hopper vi til hvor jeg begynte denne historien, og hva som skjedde etter at Fish hadde tatt med seg vesle Grace til et såkalt fødselsdagsselskap. Foreldrene så som sagt aldri igjen sin lille 10 år gamle datter etter hun ble med Fish. Ikke så de Fish heller flere ganger, men cirka seks måneder etter forsvinningen mottok familien et brev som fikk dem til å kontakte politiet umiddelbart. Innholdet i brevet var barbarisk, og er offentliggjort på internett, gjengitt på originalt språk med sin opprinnelige form, med Fish’ grammatiske feil. Men i dette innlegget har jeg valgt å oversette til norsk, og gjengi hovedpunkter, dermed forsvinner grammatikkfeilene som ble til spor i etterforskningen den gang. Min gjengivelse er kun for å vise det opprørende og barbariske med brevet.

«Kjære Budd. I 1894 reiste en venn av meg som en del av mannskapet på et skip fra San Francisco til Hong Kong, Kina. Etter mannskapet hadde vært i land og skulle tilbake til båten så var båten borte. På den tiden var det hungersnød i Kina. Kjøtt av noe slag var fra $1-3 per pund. Så stor var lidelsen blant de aller fattigste at alle barn under 12 år ble solgt for mat for å hindre andre fra å sulte. Barn var ikke trygge på gatene der. En kunne gå i en hvilken som helst butikk og be om biff, koteletter, eller lapskauskjøtt og da ville man bli tilbudt å kjøpe deler av den nakne kroppen til en gutt eller jente, en kunne kjøpe hvilken del av kroppen en måtte ønske, og det ville bli ville bli kuttet fra den. En gutt eller jentes rompe, som er den søteste delen av kroppen, ble solgt som kalvekoteletter ga den høyeste prisen. Min venn ble der så lenge at han fikk smak for menneskekjøtt. Da han kom tilbake til New York stjal han to gutter, en på 7 og en på 11. Tok dem med seg hjem og kledde dem nakne og bandt dem i et skap. Så brant alt de hadde på seg. Flere ganger hver dag og natt slo han dem, torturerte dem, for å gjøre kjøttet deres godt og mørt. Først drepte han den 11 år gamle gutten, fordi han hadde den feteste rumpa og selvfølgelig mest kjøtt på den. Hver del av kroppen hans ble tilberedt og spist unntatt hodet, bein og innvoller. Han ble stekt i ovnen (hele rumpa), kokt, stekt, stekt og stuet. Den lille gutten var neste, gikk samme vei. Han fortalte meg så ofte hvor godt menneskekjøtt var at jeg bestemte meg for å smake på det. Søndag 3. juni 1928 ringte jeg på hos dere. Brakte med meg gryteost og jordbær. Vi hadde lunsj. Grace satt i fanget mitt og kysset meg. Jeg bestemte meg for å spise henne. Så jeg spurte om å kunne ta henne med meg i fødselsdagsselskap. Dere sa ja hun kunne gå. Jeg tok henne med til et tomt hus jeg allerede hadde plukket ut. Da vi kom dit, ba jeg henne holde seg utenfor. Hun plukket markblomster. Jeg gikk opp og kledde av meg alle klærne, så gikk jeg bort til vinduet og ropte på henne. Så gjemte jeg meg i et skap til hun var i rommet. Da hun så meg helt naken begynte hun å gråte og prøvde å løpe ned trappene. Jeg tok tak i henne og hun sa at hun ville fortelle det til mammaen sin. Først kledde jeg henne naken. Hun sparket, bet og klorte. Jeg kvalte henne i hjel, og kuttet henne deretter i små biter slik at jeg kunne ta med meg kjøttet til rommet mitt. Koke og spise det. Hvor søt og mør den lille rumpa hennes ble etter steking i ovnen. Det tok meg 9 dager å spise hele kroppen hennes. Jeg knullet henne ikke, men jeg kunne om jeg ønsket det. Hun døde som jomfru».

Det var dette brevet som til slutt ledet politiet til Albert Fish. Via sammenligninger av håndskrift og brevpapir fant de frem til huset der han hadde bodd inntil noen dager tidligere. Huseieren identifiserte Fish ut ifra beskrivelsen og han ble oppsporet og arrestert.

Albert Fish hadde mange tidligere arrestasjoner på papiret, for småtyverier og uanstendige brev samt andre mindre forbrytelser. Han hadde også vært innlagt på psykiatriske institusjoner ved flere anledninger. Etter arrestasjonen fortalte han om sin bakgrunn, og forklarte at kona hadde forlatt ham flere år tidligere og hvor skuffet han var over at hans seks elskede barn ikke hadde besøkt sin gamle far i fengselet.

Så tilsto Fish drapet på lille Billy Gaffney og fortalte i detalj om den unevnelige torturen han utsatte den lille gutten for. Han tok ham til et øde hus hvor han kledde ham naken og bandt ham på hender og føtter og kneblet ham. Så brente han klærne hans og kastet skoene på søppelfyllinga. Så dro han hjem. Neste dag tok han med verktøy, pisket gutten med et belte gjennomhullet med spikrer, kuttet av ham ørene og nesen og skar opp munnen fra øre til øre. Så stakk han ut øynene, med det var gutten død. Deretter stakk Fish kniven i magen på gutten og drakk blodet hans. Så delte han den vesle gutten i små biter som han la i potetsekker tynget med stein, og kastet dem ut i vanndammer langs veien. Det eneste han sparte på var deler av kjønnsorganene, baken og torsoen til den vesle gutten. Dette tok han med hjem og tilberedte til en finere middag.

Fish ble også identifisert som Francis’ drapsmann, og tiltalt for drapet på en 15 år gammel jente som var funnet mishandlet til døde ved et hus Fish hadde malt i 1935. Etterforskerne var sjokkert over hvor vennlig, høflig og ydmyk Fish opptrådte. En etterforsker sa at om det var noen man ville ha overlatt barna sine til i god tro, så var det nettopp Albert Fish.

Psykiske problemer var intet unntak i familiehistorien til Fish. En onkel led av religiøs psykose og døde på institusjon. Det samme gjaldt en halvbror. En yngre bror var tilbakestående og moren var kjent som «merkelig» og for å høre og se ting som ikke eksisterte. En tante ble ansett som «fullstendig gal», en bror var alkoholiker og en av søstrene hadde også en tydelig mental lidelse.

Fish påsto selv at han hadde misbrukt og torturert minst hundre små barn gjennom livet sitt, minst 23 av dem hadde han drept. Han valgte ofte afroamerikanske barn siden myndighetene ikke lot til å gi det like mye oppmerksomhet om disse ble skadet eller forsvant. Fish mente at det han gjorde måtte være riktig, ellers ville en engel stoppet ham akkurat som engelen stoppet Abraham i Bibelen (fra å ofre sin sønn). Mange av hans ofre ble aldri funnet, andre ble tilskrevet Fish etter hans død.

Legene som undersøkte han etter arrestasjonen konkluderte med at han var sadomasochist med en hang til selvskading. Han stakk nåler i seg selv, mellom scrotum og rektum, og noen av dem stakk ham så langt inn at han ikke fikk dem ut igjen. Røntgenbilder viste 29 nåler som var permanent fast i bekkenområdet hans. Han gjorde det samme mot mange av sine ofre. Han likte også å dytte bommulsdotter gjennomtrekt med lightergass opp i rektum og tenne på.

16. januar 1936 ble Albert Fish henrettet i den elektriske stol. Ja, dette var nok en krimhistorie fra virkeligheten, og jeg har ikke spist frokosten min enda.. har du?
Link: 84 historier krim fra virkeligheten.
Liker dere denne bloggen, lik og del gjerne innleggene!! Og følg gjerne Bunny i egne grupper på Facebook og MeWe, dette er den mest alternative og beste bloggen i landet – velkommen!Følg Bunny på MeWeLink!!

Følg Bunny på FacebookLink!!

#alberthamiltonfish #albertfish #seriemorder #sadomasochist #kannibal #grayman #werewolfofwysteria #washington #newyork #usa #historie #krim #bunny #bunnytrash

2 kommentarer
    1. Fy f&%# for en forferdelig historie, og jeg kjenner jeg blir kvalm av å lese hva denne mannen fikk seg til. Kan jo skjønne at ingen skulle trodd at han kunne gjøre noe sånt, for han ser jo ut som en snill bestefar.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg