Hei og god morgen alle sammen! I dag er en ny dag. Selv om jeg er lei av å være tilskuer til at livet på mange måter nå bare har passert oss forbi, jeg tenker på siste 15 månedene, så er jeg veldig glad for at det er en ny dag i dag.

Følelsene mine er veldig berg- og dalbane for tiden, noe forsovet livet alltid har vært, og alltid kommer til å være. Så kjenner jeg på meg selv at mer enn «normalt» så farer følelsene mine fra den ene yttergrensen til den andre for tiden. Og kroppen min følger.

Den ene dagen kan jeg nærmest være helt euforisk, til den neste å føle meg som en bakterie i bunnen av et avløp.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Der livet alltid har bestått av uforusette situasjoner og utfordringer har jeg alltid vært en person som mestrer slike ting og havner på beina. Nå skjer det meg stadig oftere at jeg nærmest er på vei til å miste fotfestet.

Det har gått så lang tid nå at det har faktisk talt vært umulig å leve noe i det hele tatt tilnærmet det livet jeg ønsker å leve. Det sies, og bruker egentlig å være slik at en er aktør, kan bestemme, ha kontroll over eget liv i den grad at det er en selv som styrer hva en skal gjøre, hva dagene skal inneholde, og hvordan en skal ha det. Men når det blir så mye rundt, så mye uforutsigbart i omgivelsene, så mister man dette. Da mister man denne friheten.

Snuppen min og jeg lever jo et såkalt «normalt» liv. Jeg setter nesten alltid ordet «normal» i anførselstegn da jeg hverken liker ordet eller hvordan det kan tolkes. Men i mangel av et bedre ord så blir det noen ganger brukt. Men hva er egentlig «normalt», hva som er og føles «normalt» for meg, er nødvendigvis ikke «normalt» for deg. Hva som er politisk korrekt er ofte oppfattet som det normale, mens politisk korrekthet ofte ikke samsvarer med mitt liv, mine tanker, mine meninger og mine følelser.

Anyways, der «skled jeg litt ut».. men vi lever altså til vanlig et såkalt «normalt» liv som alle andre. Snuppen min jobber fulltid på akutten. Jeg ble uføre for noen år siden, på tross av kokkeutdannelse, hjelpepleier og med bakgrunn i flere yrker og bransjer. Da jeg ble syk hadde jeg jobbet fast som pedagogisk medarbeider i barnehage noen år. Etter jeg ble syk reiste jeg rundt og tok diverse oppdrag i filmbransjen. Noe korona satte stopper for. Så nå har jeg vært hjemmeværende i over et år. Dét er pyton. Ekstra pyton er det når folk legger ut på sosiale medier klager over jobben sin, skryt, eller når man stadig får høre at de jobber, er sliten, eller bruker jobben sin som en unnskyldning. Som om de er de eneste, som om deres situasjon er vanskeligere og tøffere enn alle andres. Det er noe med å «gå i andres sko», noe dessverre mange har måttet gjøre nå under pandemien.

Snuppen min og jeg har egen leilighet som er vår. Nyoppusset fra «topp til tå» og vi stortrives med den. Vi har to mops, jentene våre, også omtalt som barna våre. Vi elsker dem, de er selve symbolet på ekte kjærlighet. Vi brukte å reise på ferier og turer ved enhver anledning som bød seg. Jeg var, og har alltid vært en ivrig konsertganger. Vi er begge veldig sosiale, liker utelivet i helgene, henge med venner, bli kjent med nye folk. Disse tingene har jo vært nærmest ikke-eksisterende siste året. Hver gang vi er innom nettsiden til Color-Line bare for å ta en båttur med Kiel-ferga, så har de flyttet start-datoen framover i tid. Sandefjordbåten til Strømstad, vil den noen gang begynne gå igjen?

Nei, så det har vært mye isolasjon. Mennesker vi hang mye med har i forskjellige grader forsvunnet ut av livet vårt. Noen i den grad at der ikke er en vei tilbake. Vi har vært mye med de samme, ikke mye i den forstand, men de gangene det har vært sosiale muligheter, så har det vært stort sett de samme menneskene. Våre «tildelte kohorter».

Jeg er veldig takknemlig for for kohorten vår, uten disse menneskene, gjengen, kohorten, så hadde det muligens rablet for meg. Høhø..

Men må er det slik at følelsene mine raskt beveger seg fra den ene ytterenden, til den andre. Pandemien HAR gjort noe med mitt psykiske sinn. Rett før pandemien døde en av mine nærmeste venner. Venninna mi som jeg var så utrolig glad i døde av kreft. Det var andre runden hennes i kampen mot kreft. Første runden var det brystkreft, den kampen vant hun og fikk leve normalt noen få år. Når hun da fikk beskjed at hun var «utenfor fare» etter jevnlige kontroller. Så viste det seg at hun hadde fått blodkreft (leukemi) av cellegiften som hun fikk da hun hadde brystkreft. Så hun fikk kreft av kreftmedisinen kan man si. Kampen mot blodkreften tapte hun etter et år.

Så kom korona, og alt hva det har medført. En ting er at vårt «normale» liv er lagt på hylla. At en ser livet passere, livet bare eksisterer uten at man får leve det. Noe som suger. Men etter Kari-Anne døde så var viljen min til å leve blitt mer omfattende. Man kan ikke ta ting for gitt, man må være aktør i eget liv og aldri glemme å leve. Så bryter helvete løst. Man mister kontakt med venner. Og vi har venner over hele verden, og det føles som om vi aldri får se dem igjen.

Da moren til snuppen min døde så føltes alt helt surrealistisk. En begravelse hvor kun de få nærmeste, barn, barnebarn og og samboer kunne stille. Ingen nære og kjære venner, gode naboer, øvrig slekt og andre man sto nært kunne stille. Og de få som da fikk lov kunne ikke sitte sammen, ikke trøste, vise fysisk omsorg, ikke gi hverandre klem. De fleste var livredde. Det var nærmest dommedag hvor flere trodde at vi kom til å dø hvis vi hadde berørt hverandre fysisk.

Jeg opplever nå stadig større angst for at jeg ikke skal få være sammen med mamman min mer. Livet er kort. Jeg er lei meg for at disse menneskene som betyr så mye for meg skal bli borte uten at jeg for være sammen med dem igjen. Mulighetene er stjålet fra oss, og det bare fortsetter og fortsetter. Her jeg bor har jeg veldig få nære. Jeg er ikke herfra, snuppen min og jeg har ikke familie her, og ytterst få venner. Vi har hverandre, vår lille familie og noen få nære venner, som vi også knapt nok ser. Våre nærmeste bor mange timers reiser herfra, og savnet er stort.

Jeg føler at enkelte bare gir faen i muligheter, fremdeles tar ting for gitt. Toalettpapir og vaksiner løser alt. «Alt blir bra». Enkelte man tar kontakt med sier de er glade i oss, har lyst å være sammen. De sier de savner vennene sine. Men der stopper det. De lar ting fare, ting som er veldig viktig for meg, er bare overfladisk for andre. Når muligheten byr seg til å være sammen, så sitter de fremdeles hjemme og sender en snap av etellerannet uviktig. Derfor jeg skrev at noen er det ikke en vei tilbake med, jeg vil prioritere ekte vennskap, ekte samhold og ekte kjærlighet.

Her vi bor er det noen få mennesker jeg oppriktig er glad i. Da Kari-Anne gikk bort rett før pandemien så mistet jeg en betydelig del av mine nærmeste. For hun var én av de få. I går var jeg i begravelse til Erik, en som stadig gjennom de siste årene har vist seg å være en jeg ville ha i livet mitt. Han var en sånn utrolig bra person som man bare måtte elske.

Etter minnestunden i går gikk alt greit, det var en vakker minnestund. Men utpå kvelden ble jeg overveldet av følelser, fatiquen i kroppen min slo ut, jeg ble helt utmattet og slet med å reise meg, det presset i brystet, verden spant rundt hodet mitt, det var som om det bygde seg opp til et panikkanfall. Jeg ble redd. Det føltes som om at vi er kommet til et punkt, livet går ikke videre, slik ting har vært siste året, er slik det forblir. Det var det psyken min sa til meg, det var det kroppen sa til meg, og da ble jeg rett og slett «vippet av pinnen».

Det har vært mange fine stunder og opplevelser siste året. Jeg er bevisst over hvor heldig jeg er som har min lille familie, hjemmet vårt, jobb og inntekt, kohort-vennene våre. Balkongen vår, planter, musikk, natur, fugler som kvitrer, regnbuen, sol og alt det der. Men likevel, i går trengte jeg virkelig at en ny dag skulle komme.

Og i dag er en ny dag. Solen skinner, helga er i gang. Jeg har kaffe og røyk og koser meg atter en gang på balkongen. Etter jobb i dag har snuppen min fri i helga. I morgen blir det gode drinker og Eurovision Song Contest. Vi skal kose oss masse med musikk og snacks og er vi heldige så kommer det et par tre gode venner på besøk.

Langt innlegg dette ble, men hurra for nye dager, ja til livet ❤️

Følg Bunny Trash på MeWe: Link!!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#venner #familie #musikk #livet