Den 13. januar 2017 besvarte jeg en oppringning på mobilen min fra et nummer som var helt ukjent for meg. Etter samtalen ble jeg sittende her hjemme med høy puls og en stor klump i halsen. Jeg begynte å grine, og jeg greide liksom ikke helt å samle meg etter samtalen. Jeg er ikke den som har hatt lett for å begynne å grine. Mine emosjoner har vært mye i ubalanse i min oppvekst, så mine reaksjoner på urettferdighet, overgrep, traumer, fæle opplevelser og så videre har som oftest vært sinne.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men den dagen gråt jeg.

Samtalen var fra politiet i Harstad. Byen jeg ble født i, og flyttet fra for litt over nærmere 12 år siden.

Jeg ble fortalt at det er blitt en sak, en stor sak der flere berørte har anmeldt en mann. Der var blitt gjort beslag, og mannen hadde blitt arrestert og anklaget for seksuelle overgrep mot mindreårige. Politiet ønsket at jeg skulle anmelde, og selvfølgelig ønsket jeg selv å gjøre det. Det har jeg alltid ønsket, men før den dagen aldri turt. Jeg hadde skrevet om dette i bloggen min, første gang i 2011, men jeg nådde ikke helt fram den gang. Jeg fikk kommentarer fra blant annet ei som jeg husker heter Mathilde, hun skrev hvor fæl jeg var som kunne anklage noen for å være overgripere uten å ha bevis for det. Slike mennesker som henne er det mange av.

Men endelig, den dagen da politiet kontaktet meg øynet jeg en mulighet for rettferdighet. All tid før denne dagen hadde jeg stått alene i dette, ingen støtte, ingen bevis, ingen som kunne styrke min historie og det jeg hadde opplevd. Fra den dagen var jeg ikke alene lengre, vi var flere.. et lite lys i det store mørket.

Ti uker senere satt jeg i avhør. Jeg hadde med meg terapeuten min, og for første gang i livet mitt fortalte jeg hele sannheten. Om overgrepene, hvordan jeg forsvant dypere og dypere inn i et belastet rusmiljø, om hvordan alt gikk galt i livet mitt mens jeg i flere år ble forfulgt av en manipulerende pedofil psykopat.

Jeg klarte å holde meg ‘kald og rolig’ under avhøret. Det var veldig greit å ha terapeuten min der. En person som tror på meg og støtter meg. Jeg har ikke hatt mange slike i livet mitt. Hun har valgt å følge meg videre og er min støtte enda, selv om hun sluttet jobbe som terapeut før sommeren. Min sak og meg er den eneste hun tok med seg i sin nye stilling. Hun var tydelig affektert etter avhøret og møtene mine med psykiatrien.

Grunnen til at jeg skriver dette i dag er at jeg kan ikke huske fra avhøret, hverken under selve avhøret, eller når det ble avsluttet at politiet forklarte meg noe som helst om foreldelsestid. Jeg hadde sittet der å gjenopplevd et helvete, prøvd å huske hendelser jeg har jobbet med å legge bak meg. Jeg ble forespeilet, og jeg trodde at snart skulle rettferdigheten seire.

Jeg ordnet meg advokat her i Drammen og har i to år forberedt meg på rettsak, jeg har gjenopplevd og gjenopplevd ting jeg ikke unner andre mennesker å oppleve i det hele tatt. Alle møtene med advokat, psykologer, psykiatere, dps, oppringinger fra journalister, overskrifter i aviser, meldinger og spørsmål fra ukjente og gamle bekjente. Uttalelser og stygge utsagn fra vilt fremmede og til tider anonyme troll. Alt dette fordi ‘i enden av tunnelen’ skulle rettferdigheten seire.

Sist i dag var jeg i nytt møte med min advokat.

Jeg så aldri for meg at saken skulle hales ut i det vide og det brede. Jeg har hele tiden fryktet at politiet i Harstad, systemet eller korrupsjon kanskje skulle ødelegge saken på noen måte. At noe skulle skje for å stoppe etterforskningen, eller at saken skulle bli henlagt. Tiden har gått, og det har ikke skjedd. Nå inn i tredje året i etterforskningen har politiet nylig satt inn flere etterforskere. Når saken nå har kommet til offentligheten er det mange som reagerer på hvor lang tid etterforskningen har tatt.

Jeg ble forklart helt i begynnelsen av dette året at 23. mars 2018 skulle etterforskningen være over og saken sendes over til påtalemyndighetene. Den datoen har jeg notert meg! Helt til nylig trodde jeg faktisk at det var slik, at saken var til påtale. Jeg har i perioder vært helt knust følelsesmessig, syk og dårlig – den 23. mars var jeg klar til kamp, mitt indre forberedte seg til å få en dato. Møte i retten. Bli ferdig med elendigheten og komme meg videre med livet mitt. Men tiden gikk og det jeg trodde skulle skje, skjedde ikke.

Så havnet saken i media, masse oppslag, anonyme intervjuer med berørte. Spekulasjoner om antall berørte. Ufine journalister som kontaktet både advokaten min og meg. Kopier av utsagn i bloggen min og deler av den ble lagt ut i lokalavisen i Harstad uten min tillatelse. Livet mitt har siden da vært kaos. Det har roet seg litt siste ukene, men denne berg- og dalbanen fra helvete virker som den ingen ende vil ta. Den styrken jeg hadde bygd opp ble nok en gang tatt fra meg. Jeg holder hodet over vannet, men klarer ikke svømme. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt «voldtatt» av systemet. Og samtidig som systemet fortsetter å «voldta» meg og de andre berørte i saken så står Marianne Bremnes, ordføreren i Harstad fram og lover at vi alle skal få hjelp. Jeg ville ha holdt kjeft hvis jeg var henne. Hun har faktisk ingen hjelp å gi!

Saken er nemlig slik at den er ikke sendt til påtalemyndighetene enda. Etterforskningen er kanskje muligens ferdig nå?! Politiet har gått ut i media og etterlyst flere potensielt berørte. Advokatene jobber med å holde sakene aktive, det vil si at de leter etter løsninger slik at sakene til de berørte, altså oss som anmeldte i 2016 og 2017 ikke går under foreldelse. For det er nemlig slik at mange og de fleste som har anmeldt kan falle under lov om foreldelse, såfremt det ikke finnes dokumentasjon, konklusjon/diagnose, på at de berørte faktisk er berørt.

Så her blir man «voldtatt» av systemet igjen: det er slik at menn som har blitt utsatt for utukt, seksuelle overgrep og voldtekt i gjennomsnitt ikke åpner seg om det før det har gått 17 år. Så noen av oss i denne saken faller under en lov der systemet forteller oss at en må få dokumentert eventuelle psykiske, emosjonelle eller fysiske skader flere år før en faktisk greier å åpne seg og fortelle om overgrepene en er blitt utsatt for.

Altså en annen, utdannet person må signere for at en person som har blitt utsatt for seksuelle overgrep eller voldtekt har blitt berørt av det en er blitt utsatt for. Hvem skulle det være? En blir utsatt for alvorlige overgrep, holder det for seg selv hele livet på grunn av skamfølelse, frykt, angst og enorme psykiske belastninger, så skal en ikke få rettferdighet fordi det ikke er dokumentert at en er preget av og eller har tatt skade av det?!

WTF??!!!

Følg Bunny Trash på Facebook: Link!!

#seksuelleovergrep #voldtekt #mindreårig #rettsak #etterforskning #politi #harstad #terapi #advokater #jus #terapeut #rettferdighet #påtale #statsadvokat #påtalemyndigheter #traumer #anmeldelse #rus #pedofili #pedofil #psykopat #avhør #foreldelse #lov #loven #norsklov #journalister #msm #media #skam #frykt #angst #smerte #harstad #norge